– Vi har laget noen skikkelige drittplater

Duran Duran fester lit til de musikalske «elskerinnene» sine på sitt 15. album. Én av dem er svenske Tove Lo.

Medlemsskifter, bigeskjefter og bølgedaler til tross: Duran Duran har holdt koken siden 1978. Og sånn cirka hver stortingsperiode vanker et nytt album fra Birmingham-gruppa.

– Foreldrene mine var sammen hele livet. De døde sammen, sier bassist John Taylor til NTB.

– «Herregud, så kjedelig,» pleide jeg å tenke. Men det er noe fint med fast følge. «Tålmodighet er en dyd», ikke sant?

Ifølge Taylor har ordtaket høyeste gyldighet i Duran Duran, skjønt det begynner å bli en stund siden gutta herjet internasjonale 80-tallslister med «Rio» og «Notorious».

– Ikke alle platene våre har vært verdt sin vekt i vinyl – det har vært noe skikkelig dritt underveis, fortsetter han oppriktig.

– Men du kan si det samme om de fleste som har holdt på like lenge. Vi er et eksperimentelt kunstprosjekt som ennå liker å eksperimentere. Og så fungerer produsentene og samarbeidspartnerne våre som «elskerinnene» som ser til at det forblir spennende på soveværelset.

Bowie-bonus

På «Future Past» (slipp 22. oktober) har Duran Duran med seg Blur-gitaristen Graham Coxon, Bowie-keyboardisten Mike Garson og den svenske popkometen Tove Lo. Der har du tre grunner til at Taylor snakker penere om bandets 15. langspiller.

– Graham var forbasket fantastisk – fyren i rommet vi alle fulgte med på, skryter han.

– Strengt tatt har vi ikke hatt fast gitarist på tolv år. Og hvis vi ikke har inspirerte gitarakkompagnementer, fyller vi opp med synth, og da ender vi med en balanse som er mindre robust. Denne gangen ligger vi tett opptil det opprinnelige eventyret.

Mens Lo låner stemme til kuttet «Give It All Up», kom Garson inn som instrumentalist idet femårsdagen for David Bowies bortgang skulle markeres. Duran Duran bidro passende nok med en tolkning av sistnevntes «Five Years». En bonus var at bandet etter sigende fikk vitaminsprøyta det trengte til å fullføre sin egen innspilling etter ni måneders koronapause.

– Vi er smarte nok som lag til å vite hva vi er i stand til. Men vi vet også når vi med fordel setter inn en reserve, sier Taylor, som tyr til fotballbilder nå.

– Og vi vet å anerkjenne en gratisovergang for å komme i mål med sesongen. Mike var god for et par scoringer på overtid.

Nyromantisk høst

Det tegner til å bli en sprek sesong for aldrende briter fra New Romantic-æraen. Depeche Modes Dave Gahan frister med utgivelse i november, og Gary Kemp fra Duran Durans gamle fiender Spandau Ballet er allerede på banen med «Insolo».

Eller var de egentlig fiender?

– Nei da, det var aldri på ordentlig, avkrefter Taylor, og legger til:

– Vi pleide å gå ut sammen. Det var en medieskapt greie.

– Ryktet forteller at du er blitt 61. Hvor lenge skal Duran Durans «future» vare?

– Jeg har òg hørt det ryktet. For noe sprøyt!

Taylor byr på smilet som smeltet ungpikehjerter verden rundt anno Margaret Thatcher.

– Du vet, du må tilpasse deg. I dag er vi et band bestående av folk på noen-og-seksti. Da sier det seg selv at vi er et annet band enn da vi var noen-og-tjue, legger han til, mer alvorlig.

– Det hjelper at publikum ennå vil høre sangene – og at artistene ennå opptrer med lidenskap. Og vi har alltid en ny skive med når vi drar på turné – da blir det en annen energi enn om vi bare skulle lent oss til fordums hits. Jo, så lenge vi nyter prosessen med å skape ny musikk, da føles det verdt det.