Jarle Bernhoft melder seg tilbake med det anmelderne er hans sterkeste album til nå, der nettopp tvilen – om verden og sin egen artistkarriere – er den røde tråden.
Foto
Gitte Johannessen / NTB

Tvileren Bernhoft

Publisert: 13. september 2021 kl 12.07
Oppdatert: 13. september 2021 kl 12.07

Han har alltid tvilt, selv om han kanskje ikke alltid har sluppet det så mye til.

– Jeg er ofte enig med siste taler. Ikke fordi jeg er en vindhane, jeg blir bare så stresset av dogmatiske utsagn og hele og fulle sannheter.

Selv tviler Bernhoft på det å være artist, og om musikken hans betyr noe. Det har han gjort i hele artistkarriere. Tvilen har jevnlig dukket opp ved korsveier i livet hans og han har kalt den tidvis «lammende».

– Jeg tenker: «Har det noe for seg, det du driver med?".

Artistens ansvar

Anmelderne er iallfall ikke i tvil: 45 år gamle Bernhoft har levert en av karrierens beste skiver med «Dancing On My Knees», som nylig utkom. Tittelen kaller han «et bra bilde på hvordan tekst og musikk er for meg»:

– Man kan være nede for telling, men det svinger likevel!

Bernhoft ville vise at det var krutt i ham fremdeles, til tross for at han i en lengre periode nå har spilt mye akustisk i et lavmælt soloprosjekt – det sistnevnte både et hvileskjær og et valg han tok for å utfordre seg selv.

– Tanken var først å spille helt uten mikrofon. Det gjorde meg redd, og det trigget meg til å gjøre det mer. Å risikere å merke at du blir skjelven, men mestrer det også. Jeg hadde tenkt å stressteste hypotesen ved å spille så lavt at du hører den ene som prater. Men jeg hadde behov for å nå ut til flere, så jeg begynte å bruke mikrofon likevel, medgir Bernhoft, som hevder prosjektet har gitt ham et mer lyttende livepublikum – et evig diskusjonstema i norsk konsertvirkelighet.

– Jeg synes det er artistens ansvar å sørge for at folk lytter, at de ikke har lyst til å hoste.

På med mojo

Ikke uventet ble det i koronaperioden god etterspørsel etter Bernhofts solokonserter. Samtidig dundret han på og laget det nye albumet. Når han setter seg ned og begynner å skrive med tanke på en plate, blir det klart for ham etter 3–4 låter hva som er den røde tråden, hvor tankene hans går.

– Jeg har to modi. Det ene er når jeg skriver, da er jeg åpen. Når man skaper noe, så skal man ta inn så mye, sier Bernhoft, som åpner hele langspilleren med en peptalk til seg selv – inspirert av D'Angelos tekstlinje om «I left my mojo In my favorite suit».

– Og kan du kle den av deg, slik D'Angelo synger, så kan du også kle den på deg! Når jeg skal på scenen, er jeg i utførende modus. Da er jeg fullt og helt på utpust, ikke i tvil. «Legge på mynten», kaller kona det. Det går på automatisk når scenelyset dempes, sier Bernhoft, som har laget bandmerchandise med påskriften «Put Your Mojo On» – nettopp etter åpningssporet.

Dette om musikken man lager har betydning snakket Jarle Bernhoft mye med Andreas «Tix» Haukeland om da de nylig spilte inn den kommende sesongen av «Hver gang vi møtes» på Kjerringøy.

– Noen ganger får jeg det for meg at musikken min er noe større enn meg. For ham er det mye tydeligere enn jeg opplever. Det var inspirerende å høre på, at noen har den tilliten til musikken de lager.

Selvmultipliseringspedaler

Det var to uker tilbragt i en innspillingsboble på Kjerringøy, farens hjemtrakter. Bernhoft snakker mer om artistkollegenes tolkninger av hver andres låter, hvor lærerikt det var, heller enn om den episoden som handler om hans egne sanger.

– Å høre Arif tolke Maj Britt Andersen for eksempel. Det åpner så mange kanaler i hodet! Jeg begynte å lukte på meg selv som utøver, sier 45-åringen, som har sagt nei til TV 2 før, men nå følte at det passet i tid – siden han hadde ledig rom for det bærer ut på turné i høst og vinter. Og da er det slutt på det lavmælte, slik helgens opptreden på «Lindmo» med full bandrekke vitnet om.

– Jeg skal på bandturné i hele oktober. Da spiller jeg mye av det nye materialet, over halvparten, lover Bernhoft om «Dancing On My Knees»-låtene som gikk rett inn på en albumførsteplass her hjemme.

Deretter bærer det ut i Europa alene i november. Det blir en hybridløsning, sier han med glimt i øyet.

– Det blir en lavmælt start på konsertene, før jeg skrur opp intensiteten med gamle synder som selvmultipliseringspedaler! ler han, og sikter til den berømmelige, ti år gamle parodien fra «Torsdag kveld i Nydalen» med «Bernhard Bernhoft» – for øvrig samme år som han gjestet showet til Ellen DeGeneres.