– Nå har jeg vært på en ekskursjon inni hjernen og sett ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle se
Stian Carstensen dukket opp på manges radar for alvor i mai – da han slapp en aldeles særegen musikkvideo med en instrumentallåt som begeistret mange, og vakte enda mer oppsikt med sin store åpenhet om psykiske sykdom.
I kjølvannet av «Hippocampus Serenade» , en serenade til den delen av hjernen som styrer korttidsminne og læring, ble Stian Carstensen i sommer nominert til Nordisk råds musikkpris , som deles ut 2. november i København.
Nå er mer musikk her, i form av albumet «Musical Sanatorium», noe som oppsummerer multiinstrumentalisten og komponistens musikalske platedogme. Sangene har unike titler:
Stian Carstensen har nemlig gitt dem navn etter områder i hjernen kombinert med betegnelser på musikkstykker – som «Musette Epithalamus», «Pineal Prelude» og «Tarantella Cerebellum».
– Det er ord som aldri har stått ved siden av hverandre før, men som passer sammen, synes opphavsmannen, som har tvunget seg selv til å lese gjennom historien om dissekering i Europa og har et hjerneanatomiatlas som han ofte blar i.
– Nå har jeg vært på en ekskursjon inni hjernen sjøl og sett steder og ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve. Det forandret hele platen, sier han.
Ut på tur
For Carstensen var allerede i gang med å komponere da han ble syk, men gjorde albumet ferdig etter at han kom seg på beina igjen. Han var ikke «helt mental stabil» da jeg gjorde den ferdig, sier han liketil:
– Jeg gikk for eksempel våken i seks døgn og hogg ved i stuen og spilte inn gitarer. Jeg er skeptisk til hele diagnoseopplegget, men det er ingen tvil om at hjernen har tatt meg med på en tur. Det må man se positivt på.
Likevel erklærer Stian Carstensen helt klart at han ikke kjøper myten om at kunstnere må lide for å kunne skape.
– Når du har det jævlig, har du det jævlig og det skjer ingenting. Jeg gjorde ingenting på to år, grunnen til at jeg ble lagt inn var at jeg var suicidal. Men da jeg hadde fått snakke med noen, innsett at jeg ikke var så forferdelig som jeg trodde, tatt fatt i skyld og skam og funnet ut at jeg ville leve, ble jeg såpass oppstemt av ideen at jeg spilte inn masse dag og natt.
Leirgjøker
Musikken det resulterte i er svært stemningsfull og filmatisk, skrevet med «en antiintellektuell tilnærming», ifølge opphavsmannen, som vil at hver strofe, hver lyd, skal fortelle en historie. Da overlates ingenting til tilfeldighetene, som da han innså at leirgjøker var det han trengte takket være musikken til Disneys 1937-film «Snehvit og de syv dverger».
– Uslåelig, en uskyldig lyd, sier Carstensen. Dermed reiste han til pottemaker Simonsen i Sandnes – kommunen med en leirgjøk i kommunevåpenet – for å kjøpe leirgjøker, fordi leirgjøkmakeren ikke vil sende dem i posten. Han kjørte også på med mer gitarer enn på tidligere utgivelser.
– Jeg tenkte annerledes om instrumenteringen enn jeg opprinnelig gjorde. Jeg fikk bedre teft for hva som er bra og hva som er dårlig etter at jeg ble syk. Dette er det første albumet jeg har laget som jeg er helt fornøyd med, erklærer mannen som er musikalsk genierklært av mange, på telefon på toget fra Eidsvoll til Lillestrøm, der han snakker om de største og dypeste ting like uforstyrrelig som om leirgjøkene.
Formingslærer
På Carstensens musikalske sanatorium er det innlagt instrumenter som mellotron, bratsj, fiolin, cello, bulgarsk fløyte, timpani, pedalsteel, analoge synther, harpe, valthorn, 12-strengers gitar, barytongitar, bass, orgel, pauker, trommer, perkusjon, kontrafagott og cimbalom.
Det gir sine utfordringer når musikken skal gjenskapes på konserter etter jul: Carstensen lover et band på 14 musikere. Med seg på albuminnspillingen har han kolleger som blant andre Ola Kvernberg, Jacob Collier og Todd Terje, samt Faith No More-kjente Mike Patton – som på «Hydrocephalus Epilogue» får synge en italiensk tekst om drenering av vannhode og hvorvidt demonen følger med hjernevannet når man tapper det ut fra kraniet.
Og vil man egentlig det? Carstensen illustrerer med en sann historie.
– Jeg ringte Øystein Sunde da det var som mørkest i topplokket, for han har fått nordmenn i godt humør siden 60-tallet. Han sa til meg: «Du vet det, Stian, at om du tar demonene vekk fra en kunstner sitter du igjen med en formingslærer». Det er en bra setning.
Musikk for alle
Alt oppstyret rundt Hippocampus Serenade ble fulgt av en nominasjon til Nordisk råds musikkpris. Selv har han troen på at han vil nå ut med «Musical Sanatorium» og sier:
– Jeg har lyst til å lage musikk for alle, som du ikke trenger forkunnskap eller utdannelse for å lytte til.
Han beskriver musikken som «gamle byggeklosser som er satt sammen på en litt ny måte». Kjente og gjenkjennelige instrumenter som gjør det lettere å ta inn. Carstensen henter inspirasjon fra Hans Eisler, som skrev mye av musikken til Brechts tekster.
– Rett før han døde skrev en atonal symfoni for arbeiderklassen! Og mange av pianostykkene hans var bare tre toner så alle kunne greie å spille, men de er nydelige, flotte komposisjoner likevel.
Stian Carstensen ville heller ikke at den nye platen «skulle ha noe med Amerika å gjøre», derfor finnes ikke spor av jazz og blues.
– Jeg er veldig opptatt av europeisk musikk. Mange amerikanere tror at improvisasjonen oppsto i Amerika, og det er helt skivebom. Noen må ta improvisasjonen tilbake i den europeiske kunstmusikken.