Historien om Norges første internasjonale rockestjerne blir bok
Kjell Asperud – mer kjent som Kjaperud – dukket på 1960-tallet opp i band som blant annet årets 60-årsjubilant The Beatniks, som skal ut på stor turné den neste måneden.
I det 70-tallet rullet i gang hadde noen av Beatnicks-medlemmene gått videre til å kalle seg Titanic da de erobret kontinentet så vel som Sør-Amerika. For lenge før a-ha dukket opp herjet den norske låten «Sultana» hitlistene i 1971 – hele veien til femteplass på den britiske hitlisten og til topps på Radio Lux, med TV-opptredener , radiospilling, millioner solgte skiver og fylte dansegulv som resultat.
Erindringsbok klar
Denne gullalderen kan norske lesere nå få høre mer om i boken «Kjaperud. En rockestjernes erindringer» , basert på de erindringene og betraktningene som Kjaperud har delt på Facebook hver fredag i seks år. Mange mente det burde bli bok, og inn kom musikkviter og medforfatter Arvid Skancke-Knutsen og laget struktur og kronologi.
– Men det er Kjaperuds ord og stemme, han er en utrolig storyteller og har så mange gode historier på lager, sier Skancke-Knutsen, som kommer med nevnte spark til manglende æreshallplass og fastslår:
– Titanic burde vært mye mer kjent blant nordmenn flest enn det de er. Årsaken er nok at de aldri spilte i Norge, de var ute og spilte for titusener av mennesker i store haller og på store festivaler i Europa, og vanket med mange av samtidens mest kjente – fra Jim Morrison til Brigitte Bardot.
Musikkskole med legendene
Hovedpersonen selv vil møte NTB på Baker Hansen. Inn kommer en røslig kar, langt fra den tynne, ulenkelige, langhårede rockeren fra fotografiene i boken. Kjaperud – Chappy som han ble kalt av britene og fansen på kontinentet – sier tørt:
– Jeg var tynn rockestjerne i utlandet. Da jeg kom hjem til Norge i 1984 la jeg på meg 15 kilo.
For Kjaperud hadde vært på det han kaller for «en sammenhengende turné» utenlands siden 1969. Danmark, Israel, Tyskland, Frankrike. Selv bodde han også i London. Det var mye halloi – og enda mer hardt arbeid.
– Vi spilte hele tiden. Det var klart vi ble bra! Det var som en musikkskole. Vi spilte hele uken; ukedager og i helgen, mange timer i strekk. Vi var heldige, sier han i dag.
For bandene de spilte sammen med? Det var Jethro Tull, Steppenwolf og Led Zeppelin de tidlige årene i København. Senere møtte nordmennene enda flere legender, som Lemmy, Ringo Starr og Rolling Stones.
Fra popstjerne til rockestjerne
Han er ikke en som dveler ved fortiden. Før han for noen år siden begynte å «åpne skapene» – og by på – ikke skjeletter, men ufattelig gode, saftige historier fra rockestjernetiden ute og popstjernelivet før det her hjemme. Det er nemlig slik han skiller det, forklarer han:
– Med Beatnicks var vi popstjerner, det var nesten «No Milk Today». Men da bandet kom til Danmark, ble vi mye mer rocka og tyngre. Endringen som rullet i gang der endte med ikke bare utskiftning av bandmedlemmer, men også navneskiftet til Titanic. Og altså den Santana-lignende, hypnotiske «Sultana», som stammer fra Kjaperuds «idé på noen rytmer og et brasiliansk sangriff».
– Vi var 20 år for tidlig ute, fastslår Kjaperud i dag. Men hvorfor dro de fra Norge i utgangspunktet?
– Norge ble for lite for oss. Vi tjente ikke nok selv om vi jobbet døgnet rundt. Og vi ville ut også. Allerede den gang var København en internasjonal by, fastslår Kjaperud. Satsingen ute sammenfalt for øvrig også med innkalling til militærtjeneste. De meldte seg aldri tilbake til den, så han var litt nervøs for å vende tilbake til morens begravelse i 1974 – «jeg var jo desertør».
Hvem er han?
Kjaperud hadde én målsetting klar fra første stund: Når han kom inn i rommet, skulle alle spørre «hvem er han?". Det gjaldt hele bandet, som var sponset med gratis klær fra en fremadstormende klesbutikk, i dag et storkonsern, og så ut som en million.
– Etter at jeg hadde flyttet tilbake til Norge, så jeg tre kule karer som hang rundt nede i byen. Det viste seg å være a-ha tidlig i karrieren. De hadde samme innstilling som meg – de ville synes!
Det gjorde Kjaperud til gagns i årene som rockestjerne med Titanic, vitner fotografiene i boken om. Det var glade dager, med mye musikk og mye damer, i en tid preget av frihet, fremtidstro og ren moro.
– Jentene elsket oss og vi elsket dem. Og med dem, sier han. Fire av fem bandmedlemmer fra Titanics tid i Frankrike har halvt franske barn. Men det er ikke det som får Kjaperud til å fastslå at «vi var dumme». Derimot sikter han til hvordan Titanic ble lurt av plateselskapene. De hadde penger i lommene, men det var bare de korte årene festen varte.
– Vi var unge og glade og hadde ikke en sjanse. Vi skrev under på møkkakontrakter, vi ga bort hele katalogen vår gratis. Santanas manager ville ha oss til USA, men den henvendelsen stakk plateselskapet vårt unna.
Ut på Beatniks-turné
Titanic ble oppløst i 1975, men gjenforentes for å gi ut plate og dra på Europa-turné tre år senere. Kjaperud fortsatte i bransjen utenlands enda noen år, og var hjelper og turnémanager for Bob Marley, Emerson, Lake & Palmer og Frank Zappa. Tilbake i Oslo, ifølge Kjaperud «en nybyggerby» på utelivsfronten i 1984, var han med på å bygge opp et knippe legendariske utesteder.
Men nå er det «getting the band together» som gjelder: For i 2021 er det 60 år siden Svein Finjarn stiftet Beatniks. Et fint knippe musikerveteraner turnerer landet rundt for å spille seg gjennom tidslinjen til Beatniks. Med Kjaperud om bord for mer enn å selge og signere boken om sitt liv.
– Jeg skal være med som en slags konferansier og snakke om tiden fra 1961 til nå. Og når vi kommer til The New Beatnicks skal jeg synge. Så kommer Eigil Berg inn med en avdeling fra 1970-tallet, da han og Svein Finjarn spilte sammen i Beatniks og New Jordal Swingers. Og siste delen blir rocka, konstaterer han fornøyd, for da skal han synge «Good Times». Rockeveteranen gleder seg til å reise rundt, erklærer han:
– Er du på turné, er du på turné. Vi musikere gir oss aldri.