Afghanistan under Taliban: Da musikken døde – igjen

­Elisabeth Eide er leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg, som samarbeider med Afghansk PEN.

Det gjorde den også i 1996, og stillheten varte i fem år. I storbyen Herat samlet en grånende musiker instrumenter han hadde laget møysommelig selv. De hadde vært utstilt i butikken hans, men ble skyndsomt stuet bort i en kjeller. TV-skjermene gikk i svart, og apparater ble konfiskert der moralpolitiet oppdaget dem. Radio Sharia ble enerådende i eteren, mens en liten stensil erstattet avisene.

Våren 2003, halvannet år etter at Taliban var drevet bort fra Kabul og andre byer, begynte musikkhandleren i Herat å hente instrumenter opp fra kjelleren sin. De han ikke fikk gjemt, var gått tapt. Han hadde opplevd å se musiker-kolleger bli ført rundt i gatene med svartmalte ansikter til skrekk og advarsel. Mannen var også maler.

Elever ved en videregående skole i Badakhshan synger nasjonalsangen.

Foto

Elisabeth Eide

For første gang etter Talibans fall dro han fram små lerreter han også hadde gjemt i mange år og viste dem til oss som kom på besøk. Ett bilde viste dyr, trær og blomster rundt en elv, alle med menneskelige ansikter, en trassig markering mot et regime som forbød bildeframstilling av mennesker. Det henger her i stua. Lever mannen i dag? Vi mistet kontakten.

Kontakt oppsto aldri med de to guttene som spilte fløyte ved basaren i Jalalabad våren 2000, mens Taliban ennå satt ved makten. Tiden ble for kort. At de torde! Den spinkle melodien ble raskt avbrutt da en gruppe svarte turbaner nærmet seg. Guttene stakk fløytene i hver sin enkle striesekk og forsvant som små lyn.

Musikken borte fra gatebildet

Kanskje dukket de opp igjen under blomstringstiden fra 2001. Den fikk vare i 20 år. Musikken var over alt. CD-selgerne ved Kabul-elvens bredder ropte om kapp. I 2013 feiret Afghansk PEN tiårsjubileum under åpen himmel, med strålende musikalske talenter på scenen. Populære Tolo TV sendte «Afghan Star», en konkurranse der deltakerne – fra ulike etniske grupper – ble kåret som under Idol her hjemme. Seertallene økte raskt. I 2019 vant sangeren Zahra Elham konkurransen som første kvinne og poserte foran de to gigantiske hulrommene der Taliban 18 år tidligere hadde sprengt to buddhastatuer. Blant andre vinnende deltakere var Hamid Sakhizada, nå fribymusiker i Harstad.

I afghansk historie har musikere hatt lav status, og ofte tilhørt egne klaner og familier. Men de har for det meste kunnet leve av musikken sin, og historien rommer store stjerner, som Ahmad Zahir, drept av kommunistlederen Hafizullah Amin i 1978, men hedret av flere generasjoner afghanere, også de som er født etter hans død.

Fabrizio Foschini fra Afghan Analysts Network (AAN) skriver i en nylig publisert rapport hvordan musikken igjen er helt borte fra gatebildet i Afghanistan, fra tv- og radiokanalene, fra biler og bryllupshaller. Nå overlever den knapt innendørs i private hjem, og da via hodetelefoner bak lukkede vinduer.

Foschini har intervjuet fem musikere om erfaringene de har høstet. Fire av dem er i eksil. Den eldste (70) som ennå oppholder seg i hjemlandet, sier han spiller litt når trafikkstøyen utenfor er så høy at ingen som går forbi huset, hører ham. Han tar også forsiktigvis imot elever.

19 år gamle «Shokria» forteller at hun forlot landet to måneder etter at Taliban kom tilbake. Hun hadde studert ved Det nasjonale musikkakademiet (INAM), som raskt ble stengt. «Jeg satt to måneder bak lukkede dører, fryktet alltid at de skulle komme og lete etter meg.» Våren 2023 sitter hun i et flyktningmottak i Albania og venter på å få reise videre. Hun sier at hun har fått fatt i en gitar. Hun kjenner ingen andre afghanske musikere der, men underviser flyktningbarn i musikk.

Den kjente sangeren Elias Shahna synger under afghansk nyttårsfeiring i Kabul. Fra 2020 underviser han ved en musikkskole i Hamburg, Tyskland.

Foto

Elisabeth Eide

«Faruq», nå i Pakistan, sier han har vært musiker fra han var barn, som resten av familien, og at han derfor måtte flykte. «Taliban sa at vi musikere var en trussel mot islam. I to tiår arbeidet vi hardt for å gjenreise afghansk musikk. [..] Hvis jeg ikke kan være musiker, er der ingen jobb for meg i Afghanistan». Han måtte betale smuglere mer enn 8000 kroner for å komme seg til nabolandet. Der lever han uten oppholdstillatelse og strever med å brødfø familien ved å selge grønnsaker. Barna får ikke gå på skole.

Da Taliban kom tilbake i august 2021, snakket flere om en annen type herskere, om «Taliban 2.0». En del observatører håpet og trodde at de i det minste ville tolerere tradisjonell afghansk musikk, og bare rette sensuren mot moderne sjangre, skriver Foschini. Men alle slags musikkformer ble ofre for de nye makthaverne. Musikere blir igjen spottet og straffet – blant annet tvangsklippet – og det i et samfunn der mange Taliban-medlemmer selv har langt ragg. Videre må de være vitner til at instrumentene blir knust og ødelagt for alltid.

Ble fratatt musikken

I denne dødelige kampanjen får Talibans moralpoliti hjelp fra konservative elementer i samfunnet som tradisjonelt har vært skeptiske til musikk. Det får de også – indirekte – fra musikere som frykter vold og andre represalier. De sensurerer seg selv for å overleve.

Sanger og trekkspiller Humayoun Honner (Afghansk PEN) underholder under Nowruz-feiringen, da det ennå var tillatt å feire afghansk nyttår.

Foto

Elisabeth Eide

Det virker som om verden, og Afghanistan spesielt, skriver Foschini, har mer alvorlige problemer å hanskes med. Så det er ikke overraskende at stillheten i afghanske gater følges av en slående mangel på rapportering om musikksensur.

Sist jeg var i Afghanistan, høsten 2019, blomstret musikken ennå. Afghansk PEN hadde vervet flere medlemmer blant musikerne. De viste fram studio og framtidsplaner. Det er såre minner nå.

Et annet minne melder seg. Året er 1997. Vi kjører over grensen fra Pakistan, inn i et Afghanistan der Taliban tok makten ett år i forveien. Jeg er nysgjerrig journalist, mens sjåføren er entusiastisk og den unge tolken mer forbeholden. Nå er det endelig blitt fred i landet, han er lei flyktningetilværelsen og vil vende tilbake. I kassettspilleren snurrer favorittballadene hans.

Før vi når Jalalabad blir vi brått stoppet av en gruppe svarte turbaner. De liker ikke at jeg som kvinne sitter i forsetet på en single cabin pickup mellom to unge menn. Det kan de ikke gjøre noe med. Det lille lasteplanet er fullt av sjåførens eiendeler. Til gjengjeld kan de konfiskere kassetten, som de oppdager selv om sjåføren har slått av lyden. En lang arm inn i bilen. Kassetten på bakken, store føtter tramper på den, før de tynne, brune båndene flagrer fra en lyktestolpe.