– Vi står der og vinner Spellemannprisen 19 år etter at vi startet

Og da kan muligens den noe dårlige vitsen legges på hyllen, skal man tro bandmedlemmene. Og dem er det bare to av, når første singel ut fra høstens kommende EP slippes under tittelen «I Remember Us, My Dear» fredag.

– Albumet i fjor var så minimalistisk det kunne være uten at du er alene. Maks to instrumenter, mest ett. Nå ville vi prøve å utdype lydbildet noe, og det finnes ting der som er på grensen til muntert om du legger godviljen til, sier bandets vokalist og låtskriver, John-Arne Ø. Gundersen, som dro til Marcus Forsgrens Studio Paradiso – dit rocketrommis Christer Engen også kom på besøk.

Litt uvanlig grep for et melankolsk countryband?

– Vi ville ha litt mer å spille på, gjøre det litt større. Da når man kanskje ut til flere, folk er veldig glade i rytmer, har jeg skjønt, kontrer Gundersen.

Stasjonsvogn

Han er låtskriveren og gitaristen som ikke skrev en låt eller spilte offentlig, annet enn i et og annet bryllup, på 13 år. Før han dannet Sweetheart, som kom som en dark horse i Spellemann-kappløpet om beste countryskive, tilbake i 2002.

To år senere sluttet de å spille. «Den lange stillheten» kaller han det selv.

– Det er veldig enkelt: Man holder på med andre ting. Man jobber, flytter og får barn. Kjører stasjonsvogn. Prøver å begynne å jogge. Slutter å jogge igjen. Sånne ting. Og plutselig har mange år forsvunnet. Jeg har aldri jobbet som musiker, det gjør jeg ikke nå heller, sier han og medgir dagjobber som medielærer og frilansjournalist.

Når John-Arne Ø. Gundersen sier «vi», inkluderer det Frode Bjørnstad, som var med fra 2002-starten på pedalsteel og gitar og frem til nå nylig, og Anne Mette Hårdnes, som kom med på piano og vokal i 2018.

– Det var da vi begynte så smått igjen, sier han.

Overrasket alle

Anne Mette Hårdnes på sin side hadde sunget med Bjørnstad på Union scene i Drammen, «noe Neil Young-greier», da hun i etterkant plutselig fikk melding om hun ville være med å synge i dette bandet som het Sweetheart.

– Jeg ble invitert til en øving. Jeg visste ikke om denne pausen og trodde de hadde spilt i 15 år. Så viste det seg å være deres første øving på mange år også! ler hun.

Og Mk II av Sweetheart låt så bra at de tenkte de måtte gi ut et debutalbum. Den selvtitulerte platen kom i oktober i fjor. Noen måneder senere skjer altså det som overrasket mange, inklusive bandet:

– Vi står der og vinner Spellemannprisen 19 år etter at vi startet – og etter en lang pause. Det var ekstra overraskende og ekstra stas, sier Gundersen. Det var nok flere som måtte sjekke hvem dette countrybandet var etter at de danket ut sterke utgivelser av Malin Pettersen, Darling West og Johan Berggren.

– Vi var nok også en dark horse for oss selv av flere grunner. Både fordi de andre nominerte er utrolig dyktige musikere som vi ser opp til og som har holdt på lenge, og på grunn av bakhistorien til Sweetheart, sier Gundersen og røper om Spellemann-utdelingen:

– Jeg klarte å gjennomføre en tale, og etterpå klarte jeg ikke å si et ord på en time.

Rekkehus

Om bord på fjorårs debuten var to 15 år gamle låter, skrevet da han bodde i en mørk, liten leilighet i Oslo sentrum, noe som høres i noen av tekstene. I dag er Sweetheart-sjefen trygt plassert i rekkehus. Har det endret låtskrivingen?

– Det som har forandret seg nå er at jeg prøver å være mer konkret, uten å være biografisk. Erfaringer og opplevelser, som jeg skriver ned på kjøkkenbordet hjemme om kvelden. Da hører jeg toget gå forbi, ser trærne og hører elven, og det finner man igjen i flere av dagens sanger.

Men fremdeles er Sweetheart-tekstene på engelsk, slik americanamusikken Gundersen hørte på oppigjennom var. Men det er ikke derfor språkvalget består:

– Jeg klarer ikke å synge på norsk. Det låter ikke fint i mine ører. Jeg skulle gjerne skrevet på norsk, det ligger nærmere. Det hadde vært lettere å formulere seg og fortelle ting da, men jeg får ikke til syngingen rett og slett. Det beklager jeg, sier han, fullt klar over ironien i at en språkmann som ham velger bort morsmålet.

Dagjobbene

Han finner en fellesnevner mellom sine to geskjefter, forklarer han – etter å ha påpekt det åpenbare i at det ikke går an å leve av å spille i band for ham.

– Når jeg får til sanger, og får fremføre dem, gir det meg noe som jeg ikke helt kan forklare, og som jeg liker. Samtidig er jobben som journalist den jeg har hatt lengst, og om ikke det er likt, så handler den også om å gi noe av seg selv, om å skape og formidle noe.

Anne Mette Hårdnes har en ganske annen dagjobb: Hun er advokat. Det kan komme godt med i det hun karakteriserer som «et ekstra tidkrevende hobbyprosjekt som nærmest er jobb», nemlig å drive plateselskapet Mother Likes It Records.

– Jeg tok valget for lenge, lenge siden. Da jeg skulle studere etter videregående, lurte jeg en stund på om det skulle bli musikk. Jeg endte opp med ikke å gjøre det – det blir et vanskeligere liv, og det var jeg ikke klar for. Jeg har tatt jobber som advokat ut fra om det var fleksibelt nok. Nå kan jeg ta fri når jeg vil, det var mitt krav.

Trenger fri nå

Og i ukene og månedene fremover trenger Sweetheart-medlemmene litt ekstra fri:

– Nå skal vi spille konserter, og dem blir det mange av! Etter at vi slapp debutalbumet rakk vi å spille én konsert, i Skien, før verden stengte av korona, sier hun, mens Gundersen skyter inn:

– Verdens korteste releaseturné! Den startet og sluttet samme sted.

De får tilbakemeldinger fra både 20-åringer som «bestemor på gamlehjemmet», og er del av den nye countrybølgen som igjen flommer over Norge. John Arne Ø. Gundersen funderer på en mulig årsak, sier han til NTB:

– Jeg tror melankolien gjør at americanaen kommer tilbake igjen og igjen. At denne melankolien treffer nordmenn.

26. august: Kafé Hærverk, Oslo
27. august: Kafé Hærverk, Oslo
4. september: Parkbiografen, Skien
24. september: St. Croix, Fredrikstad
1. oktober: The North Country Festival, Tromsø
2. oktober: Moskus. Trondheim