– Rimelig ydmyk over å delta med så mange unge, flotte artister

Til tross for at han vant hadde Ketil Stokkan en så dårlig opplevelse forrige gang han var med i Melodi Grand Prix at han lenge holdt seg unna.

Superveteranen (64) som stiller i andre delfinale førstkommende lørdag har vært med tre ganger tidligere. Og det med gode resultater:

I 1983 kom han på andreplass med «Samme charmeur», i 1986 gikk han helt til topps med «Romeo» – som tok en 12. plass i Eurovision-finalen, som foregikk i Bergen takket være Bobbysocks-seieren året før.

I 1990 var det duket for «Brandenburger Tor», inspirert av Berlinmurens fall noen måneder før.

– Utrivelig

Ketil Stokkan danket ut både Jahn Teigen – som hadde Carola og Anita Skorgan som kordamer på «Smil» – og Tor Endresen med «Cafe Le Swing», før «Brandenburger Tor» endte på delt sisteplass i den internasjonale finalen.

Men det er ikke sistnevnte som sitter igjen som et dårlig minne: Derimot den norske finalen.

– Jeg syntes opplevelsen i 1990 ikke var noe trivelig. På den tiden ble Melodi Grand Prix rimelig stemoderlig behandlet. Konkurransen ble arrangert på en hotellrestaurant i Oslo sentrum, der fagjuryen satt på et bord og leverte inn stemmer mellom hovedretten og desserten. Melodi Grand Prix hadde ikke noen høy status – og dermed kunne mediene rakke ned på artistene. At vi var artister som ikke hadde noe annet sted å drive med, at det var som en russekonkurranse. Jeg hadde ingen god opplevelse da, så jeg lot bare være å prøve meg senere, sier han til NTB.

Statusheving

Men etter hvert kom Per Sundnes inn som MGP-general hos NRK, mens kommersielle produksjonsselskaper som Dinamo og Monster tok seg av arrangementet – og ifølge Stokkan klare å gjøre MGP til folkeeiendom igjen.

– Statusen til programmet ble betydelig hevet fra 2000-tallet og fremover, og mediene begynte å oppføre seg deretter. Jeg tenkte på noen av de kommentarene jeg fikk i 1990, de kommer jeg ikke til å få denne gangen, sier Stokkan – som egentlig skrev låten «Life is OK» med tanke på at en annen artist skulle fremføre den.

– Jeg tenkte det var en damegreie, med tanke på noe av teksten! Men etter hvert som låten tok form, og jeg sang på demoen, tenkte jeg at den kledde stemmen min. Selv om den er nesten kjemisk renset for gitar, så liker jeg låten. Da Kåre Kolvan skrev et saksofonarrangement til den, kjente jeg tårene komme da jeg hørte sangen igjen.

Er ydmyk

– Du er en av de litt mer godt voksne i lørdagens delfinale?

– Terje Tysland sa til meg: «Du er 14 år yngre enn Paul McCartney. Han er 78 år, skriver fine sanger og reiser rundt på turne og spiller konserter. Hvorfor skal ikke du gjøre det samme?". Jeg blir jo rene unggutten i forhold, smiler musikerveteranen:

– Jeg skal ikke hoppe rundt og gjøre vanvittige stunts. På lørdag får Raylee og Daniel Owen ta seg av dansingen, de er dansere. Så får jeg ta meg av syngingen, lover Ketil Stokkan.

– Det blir spennende – men jeg er rimelig ydmyk over å få være med i et slikt stjernegalleri, ikke minst med så mange unge, flotte artister. Musikken har forandret seg veldig på de årene siden jeg var 20 år, sier Stokkan.

Samme koreograf

Han er ikke overrasket over at så mange etablerte artister eller unge på vei opp stiller – i låtkonkurransen sagt «lett kan bli en begravelse for artistens fremtidige karriere» sist han stilte opp.

Årsaken er koronapandemien, og Stokkan fleiper om at han «ikke blir overrasket om Hellbillies eller Astrid S» dukker opp som finalister senere:

– Det er ingen som har noen å spille for lenger! Det er ikke noe moro i det hele tatt. Alle har lyst til å være med. Samtidig betyr det at det blir en hard kamp om å bli den foretrukne låten fordi så mange flinke folk er med.

Det er en link til fortidens MGP-deltagelse han er fornøyd med:

– Jeg sa jeg ville ha samme koreograf som i 1986, Simen Sand, og det fikk jeg! Han har hjulpet meg med en scene som er veldig fin, lokker Stokkan – som ikke får røpe noe mer av NRK.