– Musikk er best når den gjenspeiler menneskets lodd

– Jeg har alltid vært tiltrukket av modenhet i musikk. Musikk som tar fatt i den menneskelige tilstanden, i erfaringene som er gjort, sier den øyeblikkelig 40 år gamle norskamerikaneren som vant publikums hjerter og stemmer i «Stjernekamp» for fire år siden.

Det suste av gårde etterpå, til han møtte veggen. Og det hardt. Men det fikk ham til virkelig å analysere de avgjørelsene han hadde tatt i livet, forteller Adam Douglas i dag:

– De fysiske og følelsesmessige opplevelsene jeg har vært gjennom i senere tid blåste bort en tåke som jeg ikke engang visste var der. Jeg nærmer meg middelalderen, og det gjør jeg med et fullstendig nytt syn på livet og verden rundt meg. Prioriteringene mine har forandret seg. Spørsmålene jeg stiller, har forandret seg. Svarene er nye. Kanskje en midtlivsanalyse ikke er nødvendig for alle, men det var det helt klart for meg.

En oppvåkning

Men Adam Douglas opplevde det ikke som en midtlivskrise.

– For meg handlet det faktisk mer om en oppvåkning. Jeg bryr meg ikke om at det nærmer seg en slutt. Jeg gleder meg mer over hvor klart jeg ser ting. Kanskje jeg blomstrer litt sent, funderer han.

Men Douglas ser ironien i å drive i en bransje der fokuset på ungdom og det neste, nye, store er større enn noen gang.

– Jeg har ikke problemer med å sette pris på ungdom. Men jeg føler helt klart at det ikke settes nok pris på modenhet i underholdningsbransjen. Det er ganske trist faktisk, sier Douglas – som påpeker at entertainere med «staying power» i musikkbransjen har lange karrierer fordi de når fram til publikum med noe som treffer på en åndelig og ærlig måte.

Ærlighet varer

Det er hans eget dogme som artist også: Å være så ærlig som mulig.

– Jeg kommer aldri til å forsøke å være noe jeg ikke er. Og jeg føler at enhver mulig lytter eller fan vil forstå akkurat dette. I min mening er musikk – eller all kunst – best når den gjenspeiler menneskets lodd. Jeg kalles ofte en soulsanger. Det er en tittel som jeg tar svært på alvor. Jeg forsøker å være så ekte og så reflekterende som mulig, i håp om å finne en forbindelse til den som lytter. Jeg ønsker at de skal føle noe – et eller annet.

«Better Angels», som utkommer denne uken, er hans tredje album. Adam Douglas forklarer hvordan han har vært ute på en livslang leting for å finne sin stemme, og det stedet han musikalsk føler seg hjemme.

– Det føles helt ærlig som om jeg har prøvd alt, og at jeg først nå begynner å begripe hva «hjemme» virkelig er, sier Douglas.

Sin egen sjanger

– Det er et iboende behov hos folk for å kategorisere musikk eller artister – å plassere dem i en sjanger eller gi dem en merkelapp. Jeg forstår den trangen, men har alltid strevet med den selv, sier han med et skjevt smil:

– Jeg er blitt kalt soul, blues, country, rock, pop, noen ganger til og med jazzutøver – alt ettersom hvem som deler ut merkelapper. Men det var ikke før helt nylig at jeg selv har erkjent og akseptert hva jeg virkelig er – og at det er greit. Jeg er alt det jeg nevnte, og det er også greit. Det føles så naturlig å blande alle disse influensene og sjangrene til én, dampende miks. Det har tatt meg flere tiår å akseptere det.

Vil ut igjen

Adam Douglas' koronaår har vært som alle andres: Svært annerledes.

– Full av avlysninger, utsettelser og omorganisering. Bekymringer, stress, sinne, forvirring – hele spennet av negativitet. Når det er sagt, så må jeg innrømme at det hadde positive sider å fokusere på også. Det har vært helt fantastisk å tilbringe så mye tid sammen som familie, sier småbarnsfaren.

– Og så er jeg naturligvis evig takknemlig over at jeg bor i Norge under pandemien. Så mange venner og kollegaer i bransjen rundt om i verden lider så mye mer enn jeg kan forestille meg. Jeg har brukt tiden til å fortsette med min personlige vareopptelling, og skapt så mye god musikk jeg kan. Men nå brenner jeg etter å dra ut og dele livekonserter med publikum igjen. Jeg er så stolt av disse nye sangene. Å dele dem med andre – live på konsert – vil være den virkelige belønningen.