Maria Solheim feirer 20 år som plateartist med å entre Melodi Grand Prix – og slippe nytt album

– Det blir ikke paljetter, men litt glitterstøv kanskje? Maria Solheim er klar for sin første Melodi Grand Prix-deltagelse, med en sang som en anmelder mente «var for god» for TV-sirkuset.

Solheim synger den lavmælte, men sterke «Nordlyset», som handler om å komme hjem, om å finne tilhørighet. Hun er blant de fire nye delfinalistene som kappes førstkommende lørdag om seernes stemmegunst.

– Det har vært veldig mye alvor veldig lenge. Nødvendig alvor. Men jeg tror for min egen del så kjente jeg da jeg ble spurt om å gjøre denne låten, at «å ja, sånn vil jeg starte 2021». Få litt følelse av letthet inn i hverdagen, sier hun:

– Musikken er liv og død for meg og noe jeg alltid tar på ramme alvor. Men samtidig kommer man ikke unna at det ligger en liten dose glitterstøv når man går rundt i korridorene her, og det kjenner jeg er deilig, sier hun om NRK-deltagelsen.

Være seg selv

Maria Solheim hadde tredd den mest uglamorøse svarte luen tenkelig ned over hodet da hun trådte frem fra bak glitterforhenget under NRKs delfinalistpresentasjon tidligere denne uken.

– Jeg har ikke turt å se på bildene ennå! Jeg tok av meg luen etterpå og hadde den største luefloken i håret jeg noensinne har sett, ler hun hjertelig.

– Ikke en eneste paljett?

– Jeg tror det blir nok paljetter ellers. Selv om jeg sikkert kommer til å få i meg en del glitterstøvpartikler i løpet av delfinalen, må jeg få være meg selv. Og jeg er ikke en paljettdame til vanlig! Men jeg har en paljettopp fra 1970-tallet som får meg til å føle meg som søsteren til Jimi Hendrix. Kanskje jeg skal grave frem den?

På innspillingen av «Nordlyset» som singel har hun med seg et stjernelag av musikere, med Geir Sundstøl som produsent. Men de blir ikke med opp på scenen, forteller hun til NTB:

– Det er en låt som handler om å være alene, så jeg kommer til å være alene på den scenen. Det er stor takhøyde i MGP, så stor at det ikke er noe tak. Derfor er det fint at jeg får komme som jeg er og være den jeg er.

Feirer 20 årsjubileum

Hun står gjerne står alene på scenen – bare med en gitar – om hun da ikke trår til med barnesanger i selskap med Silje Sirnes Winje. I fjor vant de Spellemann for platen «Bråkebøttebaluba». Det var Solheims første seier, etter å ha vært nominert fire ganger tidligere – første gang i 2002.

Det var for andrealbumet, som fulgte bare et år etter at en ung nordlending meldte seg med debutplaten «Barefoot» i 2001. Da var hun 18 år gammel, og hadde platekontrakt med Kirkelig Kulturverksted allerede året før med sin selvkomponerte, melodiøse visepopsanger.

– Tenke seg at det er 20 år siden jeg ga ut den første platen min, sier hun med nærmest vantro i stemmen.

– Jeg starter jubileumsåret litt forsiktig med å være med i Melodi Grand Prix, ler hun. Senere i 2021 slipper hun et nytt album, hennes syvende i rekken av soloskiver, og er da tilbake med egne låter. «Nordlyset» er nemlig skrevet av Camilla North, Torgeir Ryssevik, Elsbeth Rehder og Andreas Gjone.

Synger til kamerakvinne

Maria Solheim var del av juleturneen Blåtoner med Ole Børud og Lewi Bergerud, en turné som lenge hang i en tynn tråd på grunn av uvissheten rundt 50-setersregelen i kirkene, og om det ville bli kompensert. På spørsmål om hun har lært seg å sette ekstra stor pris på publikum i koronatider, lyder svaret:

– Man setter alltid pris på publikum. Men det ble veldig tydelig hvor viktig denne dynamikken er. Når vi har digitale konserter, hvor det ofte bare er deg selv og én medmusiker, minner vi hverandre om å gi respons. «Husk på å flire»! For det du sier går bare ut i rommet.

I Melodi Grand Prix-delfinalen er det ikke publikum til stede, bare kamerafolk og programledere, men Maria Solheim møter godt forberedt:

– Jeg har gjort en avtale med Una, som er en av dem som styrer kameraene, om at jeg skal synge spesielt til henne på lørdag! Jeg synger til alle, men det er fint å ha en å fokusere på når man står der.

For Maria Solheim synes det er tøffe tider med avstand og smitteverntiltak, medgir hun til NTB:

– Jeg er definitivt i kategorien innadvendt. For meg også er det som om hele verden går i et tempo der jeg får med meg ting. Men samtidig føles det feil og rart. Jeg er en ordentlig klemmer – og det er tøft at jeg ikke får være nær. Jeg har ikke klemt søsteren min, som jobber i eldreomsorgen, på så lenge.