De taler musikkbransjens sak
Gårsdagens mektige i musikkbransjen er historie. Strømmegigantenes makt må man tilsynelatende bare leve med. Her hjemme taler interesseorganisasjonene musikkbransjens sak. Det gir dem makt. De representerer både medlemmer som er kunstneriske ansatte og dem som driver innen kreativ næringsvirksomhet. Men hvem er lederne av disse organisasjonene? Hvor kommer de fra?
Trønderen Hans Ole Rian er én av kulturtoppene som kulturminister Abid Raja og Kulturdepartementet lytter til. Som forbundsleder i landets største kunstnerorganisasjon, Creo, har han i en årrekke vært med på å påvirke politiske prosesser i musikk-Norge.
Han har bakgrunn fra kulturskolene og det frivillige kulturlivet, og har vært lærer, dirigent, instruktør, sommerkurssjef, kursholder og arrangør. I tillegg drev han også sitt eget firma, som selvstendig næringsdrivende innenfor kulturområdet. Han har hovedfag i musikk og utdanning i ledelse, administrasjon og entreprenørskap.
Rians politiske engasjement startet i 1993, da han ble valgt til leder av det nystartede musikkrådet i sin kommune. I 1997 ble han plasstillitsvalgt og senere hovedtillitsvalgt for sin fagforening i hjemkommunen, i 2004 kom han med i regionstyret og i 2005 ble han leder for Musikernes fellesorganisasjons regionlag i Trøndelag. I disse vervene lærte han seg det politiske spillet og drev politisk arbeid, gjennom å påvirke kommunale og fylkeskommunale prosesser.
Han har vært en del av Creo og ledelse i Musikernes fellesorganisasjon (MFO) siden 2006, først som nestleder og siden 2014 som forbundsleder. Rian har også erfaring som styrerepresentant i LO kommune, som styreleder i Norsk Musikkpedagogisk Union, styremedlem i Nordisk Union for Musikkutdannere og norsk representant for ISME (International Society for Music Education, journ.anm.). Han var leder for Kulturskoleutvalget, som leverte sin rapport i september 2010.
Over 9000 kunstnere i ryggen
Da Creo vokste ut av MFO økte samtidig Rians makt. Fra å være en organisasjon for musikere, favnet Creo nå også andre kunstformer. Det var en god beslutning, ifølge Rian, som beskriver navneendringen som både smart og nødvendig. Med endringen ble han en representant for hele kulturfeltet, og får i dag også pressehenvendelser om kunst og foto. Å samle flere bransjer har gitt Creo større gjennomslagskraft, sier han.
Med en medlemsmasse på over 9000 kunstnere i ryggen, representerer Hans Ole Rian i dag interessene til den største kunstnerbestanden i Norge. Creo er i tillegg medlem av LO, som i sin tur er Norges største arbeidstakerorganisasjon. Rian har god kontakt med LO-ledelsen.
Rian vet da også hvor han skal så politiske ønsker. Lobbyismen foregår under høringer på Stortinget, men også på uformelle møtesteder – gjerne over en pils på bar med byråkrater som sitter nær den utøvende makta.
Det er viktig å vite hvem man skal kontakte. Selv om Abid Raja er kulturfeltets minister, er det også andre departementer man må være på godfot med i slagene om kulturpolitikk. Rian har for eksempel også jevnlig samtaler med den politiske ledelsen i Kunnskapsdepartementet og ansatte i Arbeids- og sosialdepartementet.
Da Trine Skei Grande gikk av som kulturminister opplevde Creo at organisasjonen fikk en viktigere posisjon. Ifølge Rian lyttet Trine Skei Grande sjelden til arbeidstakerorganisasjonene som representerte de utøvende kunstnerne. Den kulturministeren Rian har snakket mest med de siste åtte årene, er utvilsomt Abid Raja. Rian anslår at han snakker med Raja ukentlig. Den økte tilgangen på ministeren bidrar til at Rian blir lyttet til i økende grad.
Konsertarrangørene
Norske Konsertarrangører (NKA) en landets største interesse- og kompetanseorganisasjon for arrangører, med 380 medlemmer over hele landet, fordelt på festivaler, helårsarrangører og andre promotører. Medlemsmassen spenner fra de minste, frivillige klubbene til de største festivalene og kommersielle scenene. NKAs tre virkeområder er interessepolitikk, kompetanse og medlemsservice.
NKAs daglige leder er Tone Østerdal. Hun har en mastergrad i tverrfaglige kulturstudier, og har videreutdannelse i styrekompetanse, prosessledelse og prosessdesign. Hun begynte som rådgiver for kultur i Troms fylkeskommune i 2003. Etter et gjestespill i kunstbransjen ble hun teamleder for kunst og kultur i Buskerud fylkeskommune, før hun ble seksjonsleder for kultur i Akershus fylkeskommune. Hun har ledet, og sittet i, styrer i Landsforeningen Kunstsentrene i Norge, Nagelhus Schia Productions og i Norsk publikumsutvikling. Østerdal var sensor i Bachelor i kulturledelse ved Universitet i Sørøst-Norge i 2017, før hun året etter tiltrådte som daglig leder i Norske Konsertarrangører.
Selv beskriver hun seg som en erfaren leder med bakgrunn fra fylkeskommunal forvaltning og frivillige organisasjoner innenfor kunst- og kulturfeltet, inkludert en rekke styreverv i nasjonale organisasjoner. Herunder peker hun på sin utstrakte erfaring med politikkutvikling, strategi- og planprosesser samt endringsledelse. Men hvordan kom egentlig Norske konsertarrangørers Tone Østerdal inn i «trepartssamarbeidet»?
– Det er ikke tilfeldig at det ble oss, men det var heller kanskje ikke helt gitt at akkurat Norske konsertarrangører skulle bli den tredje i gjengen, sier hun.
«Årets stemme»
Arrangørene var det første leddet som ble rammet da koronakrisen traff.
– Vi har hele tiden sagt at vi er opptatt av hele næringskjeden og bransjen som helhet, men fordi arrangørene står i første linje og må ta ansvar når det gjelder avlysninger har de også en nøkkelfunksjon i denne situasjonen, forklarer Østerdal.
Norske konsertarrangører har rundt 430 medlemmer og representerer både det frivillige og det kommersielle arrangørfeltet. Med enkeltpersoner fra den frivillige delen er den reelle medlemsmassen på mellom 60.000 og 70.000 medlemmer.
Mange av landets største festivaler som Øyafestivalen og Bergen Live er medlemmer. I tillegg kommer store, internasjonale arrangører som Live Nation, Norges desidert største konsertarrangør – i mange år ledet av den mektige musikkprofilen Rune Lem.
Østerdal beskrives av flere som en sjeldent dyktig og engasjert kulturleder. Nylig ble hun også kåret til «Årets stemme» av kunstavisa Subjekt.
I tillegg til de organisatoriske grunnene til at Virke, Creo og NKA fant tonen, forklarer Østerdal også samarbeidet med «personlig kjemi» og en samlet bred kjennskap til ulike deler av bransjen.
Når kultursektoren står sammen, kan vi flytte fjell
Å være tre har dessuten sine helt klare fordeler:
– Vi har blitt et arbeidsfellesskap. Vi bytter på ansvar, bytter på å trekke lasset når noen er slitne, sørger for å mobilisere på hver vår kant og rullerer på hvem som tar seg av mediehenvendelser, sier Østerdal.
Fra den andre siden av bordet
Rhiannon Edwards er den tredje lederen i trekløveret.
– Når kultursektoren står sammen kan vi flytte fjell, sier Edwards. Hun leder seksjonen kultur og opplevelser i arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Her finner vi museer, kinoer, teatre, kulturhus, kunstsentre, spillesteder, spisesteder, bookingbyråer, management, sceneteknisk produksjon, eventbyråer, opplevelsesvirksomheter, frivillige kulturorganisasjoner, interesseorganisasjoner med mer. I tillegg kommer musikere som driver innen det som omtales som kreative næringer.
Hovedorganisasjonen Virke gjorde et strategisk veivalg da de valgte å ansette Edwards som leder. Det har bidratt til at Creo har fått en part på andre siden av forhandlingsbordet i politiske saker. Virke så en mulighet der NHO ikke gjorde det – og med Edwards i spissen har Virke banet vei for et lenge uttalt politisk mål: Å etablere en tankegang om at kultur også er næring.
Virke kultur og opplevelser representerer over 1000 medlemsvirksomheter på området, derav 60 interesseorganisasjoner i kulturlivet og en bredde når det kommer til kulturbransjer. Virke har dessuten også en stemme inn i Næringsdepartementet.
Edwards karriere innen kulturlivet startet på begynnelsen av 90-tallet da hun flyttet til Trondheim for, paradoksalt nok, å studere kjemi på NTNU. Livet på Samfundet i Trondheim skulle imidlertid vise seg å være mye mer givende, og Edwards begynte i det som het Klubbstyret, som arrangerte konserter og drev med booking. Hun ble arrangementsansvarlig og jobbet iherdig med gjennomføringen av studentfestivalen Uka, og var frivillig på flere store festivaler. Døren inn i kulturbransjen åpnet seg for Edwards samtidig som bransjen var i ferd med å bli profesjonalisert.
Senere tok hun etterutdannelse på BI – i styrekompetanse og en master i Business Administration (MBA), hvor hun fikk det beste resultatet av alle i sitt årskull. Hovedoppgaven sin skrev hun om kostnadseffektivitet på oppdrag fra daværende Statoil og Telenor. I dag er hun også nestleder i styret i likestillingsinitiativet Balansekunst, og har tidligere sittet som styreleder og styremedlem i flere styrer.
Intensivert samarbeid i 2021
Koronakrisen har for alvor vist behovet for samorganisering. Kulturlivet har stått i den verste krisen feltet har opplevd i manns minne, og det har vært tett mellom slagene for å få på plass kompensasjonsordninger som skal redde kunstnerisk produksjon, kompetanse og kunstneres levebrød, i en tid hvor oppdragene rett og slett ikke eksisterer lenger. De tre organisasjonene valgte da også å intensivere samarbeidet.
Allerede den 5. mars i fjor startet de tre med daglige morgenmøter for å samkjøre seg og planlegge, enten det gjaldt neste utspill i mediene, møter i Kulturdepartementet eller å finne viktige støttespillerne. Nå er de nede i to møter i uka.
– Det er ingen av oss som er tunge nok til alene å kunne sette ned foten og si hvordan vi vil ha det for så å bli hørt. Men sammen blir vi store nok til å utøve makt, spesielt når Virke er med på laget, sier Rian i Creo.
– Det er et særtrekk ved norsk kulturliv og kulturpolitikk at organisasjonene har stor innflytelse, sier Per Mangset, professor emeritus og seniorforsker ved Telemarksforskning.
– Det betyr ikke at de er enormt mektige, men sammenlignet med veldig mange andre land så er det ingen tvil om at kunstnerorganisasjonene har stor innflytelse.
Sammen med forsker-kollega Ole Marius Hylland har han skrevet boka «Kulturpolitikk». I et av kapitlene sammenligner de to forskerne norsk kulturpolitikk med tysk, britisk, fransk og amerikansk kulturpolitikk.
– Creo er spesielt viktig fordi de har greid å vokse, og har fått større betydning de senere årene. I motsetning til de andre kunstnerorganisasjonene, utpeker Creo seg som fagforening, sier Mangset.
Men betyr egentlig flere medlemmer også mer makt?
«Ja», er det korte svaret til Hans Ole Rian.
– Kjøttvekta teller i politiske forhandlinger, men medlemmer gir inntekter, som igjen gir økonomiske muskler, sier han.
Offentlig finansierte institusjoner
Før koronakrisen snudde kulturlivet på hodet, var det først og fremst de offentlig finansierte institusjonene som fikk gehør i Kulturdepartementet.
Morten Gjelten, leder i Norges teater- og orkesterforening (NTO), har lenge vært en viktig premissleverandør for det tradisjonelle musikk- og scenefeltet. Når han snakker, har ikke regjeringen noe annet valg enn å lytte, siden NTO representerer en stor medlemsmasse som mottar betydelige summer gjennom regjeringens eget kulturbudsjett.
– NTO er en organisasjon med tyngde, sier Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører (NKA). NTO er i sin tur medlem i arbeidsgiverforeningen Spekter, som har vært en viktig samarbeidspartner for Virke, NKA og Creo under koronakrisen.
Helt andre organisasjoner enn dem med tradisjonelle og sikre maktposisjoner har altså fått større boltreplass i medienes søkelys og i høringer på Stortinget. I noen tilfeller har det også ført til større summer med statlige midler.
De tre store – Universal, Warner og Sony – har stor innflytelse.
To av dem som flere av KulturPlots kilder lister opp som viktige, er Bransjeforeningen for sceneteknisk produksjon (BFSP) og Bransjeforeningen for artistmanagere og bookingagenter, NEMAA.
De internasjonale plateselskapene
Når det er snakk om makt i musikkbransjen, så kommer man heller ikke utenom plateselskapene. De tre store – Universal, Warner og Sony – har betydelig innflytelse. Daniel Nordgård ved Universitetet i Agder jobber for tiden med å kartlegge hvilke aktører som har mulighet til å påvirke de største musikkstrømmeplattformene når det gjelder å eksponere norsk musikk.
– Viktige premissleverandører vil alltid være de proffe aktørene som har ressurser og nettverk og som tar risiko på vegne av hele bransjen, sier musikkviter Daniel Nordgård.
Dette kan være Bjørn Rogstad og Universal Music som står bak artisten Astrid S i arbeidet med å bygge en internasjonal artistkarriere. Da er man avhengig av økonomiske muskler og et internasjonalt kjennskap og nettverk, mener Nordgård. Der står majorselskapene, de største plateselskapene, i en særegen posisjon.
Også Lena Midtveit, administrerende direktør i Sony Music Norge, er viktig. Hun sitter også som nestleder i styret til Music Norway – stiftelsen som jobber for å eksportere norsk musikk.
Musikkviterne Daniel Nordgård og Audun Molde peker begge også på managere med makt i musikkindustrien, og nevner raskt Geir Luedy fra Made Management i Bergen. Han står blant annet bak artistene Sigrid og Aurora og har en nøkkelrolle.
– Fordi musikkbransjen har blitt så fragmentert, er den sentrale rollen – det å ha en nav-funksjon for å koble sammen alle de forskjellige delene for å bygge en karriere: en katalog – blitt viktigere enn noen gang tidligere. I en tid hvor artistkarrierer er avhengige av så mange forskjellige parter – enten det er strømmetjenester, markedsføringsselskaper, PR eller plateselskaper – blir den funksjonen, sammen med artisten eller låtskriveren, helt sentral. Og dette er veldig ofte manageren, sier Nordgård, som sammenligner managerrollen med produsentrollen i filmproduksjon.
Tone Østerdal vektlegger også betydningen av eksport, og arbeidet til stiftelsen Music Norway, og får støtte av Audun Molde.
– Music Norway er kjempeviktig for musikkeksporten. Leder Katrine Synnes Finnskog gjør en viktig jobb, sier Østerdal.
2020 var et dårlig år for musikkeksporten; all turnévirksomhet har vært avlyst. Music Norway har forsøkt å vri situasjonen til det positive. Før jul ble det også diskutert om Music Norway også skulle få utvidet mandat til å jobbe med norsk musikk i Norge og utvikle hjemmemarkedet. Music Norway har vært sentrale i etableringen av Musikkindustrien næringsråd
– Music Norway er spesielt viktig når det gjelder de unge talentene, som tross alt popper opp og trenger veiledning – både internasjonalt og som bransjeaktører. De er kunnskapsprodusenter, gjennomfører egne undersøkelser og følger markedene internasjonalt veldig tett, sier Østerdal.
Makt flyttes
Selv om det ikke er makt og politikk publikum og fans tenker på når de har musikk på øret eller frekventerer konserter, så er det politikk og maktposisjonering i musikk og kultur. Mye handler om penger.
Landets øverste maktmyndighet på kulturfeltet er Kulturdepartementet. Under pandemien har kulturminister Abid Rajas makt blitt stadig mer synlig – ofte i forbindelse med støtteordninger, restriksjoner og regler, men også da han skrudde på nødbremsen for innføringen av regionreformen.
Nylig ga Raja musikk- og sceneinstitusjonene klar beskjed om hvordan sektoren skal styres fremover, uten noen form for konsultasjon eller medvirkning fra aktørene. Ansvaret for dialog, søknadsbehandling og vurdering av måloppnåelse flyttet han fra Kulturdepartementet til faginstansen Kulturrådet.
Som statens fagorgan innenfor kultur har Kulturrådet de siste årene fått utvidet sin portefølje. Dette har skjedd fordi departementet ønsker mest mulig armlengdes avstand. De bygger nå også opp en mer slagkraftig forsknings- og utviklingsavdeling, som skal gjøre mer enn å utrede selv. Avdelingen skal bestille hos eksterne forskningsmiljøer, som for eksempel Telemarkforskning.
Kulturrådet deler ut rundt 10 prosent av midlene i kulturbudsjettet. De er en mektig aktør, som også musikkbransjen – herunder trekløveret Creo, Norske Konsertarrangører og Virke – må forholde seg til. Og dét gjør de.