Da musikken fant strømmeveien til folks stuer

2020 ble det året da musikken stilnet brått på konsertscenene. Samtidig blir det et av de best dokumenterte årene i norsk musikkhistorie – takket være strømmekonsertene.

De meldte seg like i kjølvannet av Ernas alvorstunge tale 12. mars.

Først ut var Brakkesyke. Den virtuelle konsertscenen sparket i gang allerede samme kveld med Arthur Kays pianokonsert hjemme fra egen stue – under mottoet «det eneste kulturelle eventet du gleder deg til blir avlyst».

Brakkesyke ble stedet der man de neste tre månedene alltids fant en konsert å se og høre. I starten spilt fra musikernes egne stuer – mens et like hjemmesittende publikum vipset dem billettpenger.

– At man faktisk har fått en del dokumentasjon fra øyeblikket her og nå ser jeg på som en udelt glede. Da fikk man gjort noe nyttig arbeid. Det er et lysglimt i situasjonen, sier Filip Roshauw, musikeren og skribenten som var blant Brakkesyke-initiativtagerne, til NTB.

Dokumentasjonsløft

18. mars meldte Christer Falck seg på strømmescenen med sin Koronerulling-serie og var først ute med konsertproduksjoner proft filmet på en scene. Sluttstrek ble satt for Koronerulling etter seks uker og 82 konserter. Falck gikk videre til å filme 15 av Norges største jazzstjerner i mai, strømmet som den virtuelle festivalen Jazz fra Sentralen i august.

– 2020 er kanskje det best dokumenterte musikkåret i musikkhistorien her hjemme. Det aller beste med strømming er at vi nå har fått filmet en drøss med konserter, for en slikk og ingenting. En jobb som for eksempel NRK burde ha gjort hele tiden, år ut og år inn, sier Falck til NTB.

Filip Roshauw på sin side påpeker at om man hadde spilt inn Jazz fra Sentralen-konsertene uten covid-19 som ramme, ville folk ha jublet.

– Det hadde vært et fantastisk løft for dokumentasjonen av musikken. Rammen rundt, det generelle alvoret og alt man sliter med, har nesten skjult hvor fett det egentlig er. Opptakene av Elephant9 eller Gard Nilssen Acoustic Unity vil om 10–15 år være verdifulle, covid eller ei.

En oppmuntring

Men hva tenkte de egentlig når de startet opp disse strømmekonsertene – som for mange ble sårt tiltrengte lyspunkter i den tidlige koronatiden?

For Filip Roshauw, som jobber så tett på, hadde alvoret for lengst begynt å krype inn i margen. Han sier situasjonsforståelsen om at «her ryker mye» var utbredt blant musikerne selv. Men da Erna sa at «nå var det alvor», føltes det likevel brått for ham.

– Den torsdagen hadde jeg behov for oppmuntring selv. Jeg husker jeg kjente på en sterk magefølelse av at det vil være fint å ha noe musikk i monitor nå, fordi de neste månedene ville komme til å innebære noen eksistensielle diskusjoner for musikk, uteliv og festivalliv. Det eneste som lå på bordet denne første uken var alle avlysningene. Støtteordninger var det ikke snakk om på det tidspunktet, sier Roshauw.

Som inspirert av et par livesendte konserter han hadde sett samme uke tro til og spurte venner, kolleger og venners venner om å bli med.

– Det var som en måte å sosialisere på når vi fikk beskjed om å holde oss inne; noe å holde praten i gang om som ikke bare var «hva skjer nå». Jeg hadde ikke tenkt på noen tidsramme i det hele tatt, kanskje at man holdt på en uke eller to. Vi og de andre som satte i gang, ga folk noe å smile av. Gjenkjennelsen i det å se at musikerne satt hjemme, og at seerne var i samme situasjon, hadde mye å si.

Ville hjelpe

Christer Falck hadde akkurat begynt ny virksomhet som konsertarrangør da koronapandemien meldte seg. 12. mars var det første han tenkte på at «nå er det mange som kommer til å slite, nå må vi trå til».

– Som en naturlig konsekvens av at det ikke ville bli konserter på en god stund, skjønte vi at vi måtte ty til internettet, og målet da var å gjøre så gode produksjoner at vi fikk dokumentert konsertene, i tillegg til at artistene fikk betalt, sier han i tilbakeblikk.

Jonas Alaska var første artist ut i Koronerulling, og spilte 18. mars – da folk flest var redde og ville holde seg innendørs, og strømmekonsert var så ferskt.

– Da han spilte, og vi så hvor bra det låt og så ut, skjønte vi at dette ville bli en suksess – om ikke annet så kunstnerisk. Noen timer hadde jeg halve Musikk-Norge på tråden.

– Jeg hadde ingen tanke om hvor lenge vi skulle holde på. Men jeg skjønte jeg at det ville kunne bli en del konserter. Og så var jeg også ganske sikker på at givergleden ville avta, så det gjaldt å fylle på med artister som jeg ville vel. Og det var mange.

Veien videre

Et år senere er det like stille på mange scener rundt i landet, takket være mutantvirusene og smitteverntiltak som stadig brer om seg geografisk. Men Christer Falck tror ikke strømmekonserter «blir som det var i april 2020 igjen», da Koronerulling genererte 4,5 millioner kroner fra over 33.000 givere på de første 82 strømmekonsertene.

– Jeg ga meg etter 120 eller noe konserter. Da var givergleden lik null.

Brakkesykes Filip Roshauw har fremdeles troen på strømmekonserter, om enn i en annen form.

– Betalingsviljen, og at dette skulle erstatte konserter, var en ren illusjon. Nå i dag ser man hvordan festivaler og teatre bruker strømming. De må finne ut om dette koster mer enn det smaker. Jeg sier ikke at Vossajazz skal sende alt de har, men kanskje bestillingsverket? Og kanskje institusjoner finansiert gjennom statlige eller offentlige midler kan påta seg å strømme noen konserter også? Gjøre det som alle maser om at NRK burde begynne med igjen, slik de gjorde for 40 år siden? funderer han:

– Den type dokumentasjon og tilgjengeliggjøring er jeg nysgjerrig på. I fjor, da hele bransjen lurte på hvor de skulle få penger fra, var det ikke så lett å ta fatt i dette. Men i dag ser jeg dette som det mest interessante – og det som kan bli mest varig ut av dette.