– Blir vi holdt for narr igjen?
Sist fredag, rett før han skulle på jobbintervju utenom musikkbransjen, kom beskjeden som ga ham nytt håp. Kulturdepartementet bladde sist fredag opp 400 millioner kroner ekstra etter en serie svært kritiske medieoppslag.
Nå har den velkjente musikeren og showarrangøren søkt på ny, slik alle som mottok avslag på stimuleringsmidler i første runde ble oppfordret til. Med nye datoer for nær 40 konserter.
– Riktignok sitter vi og lurer på om vi blir holdt for narr igjen, sier Åge Sten Nilsen til NTB.
– Jeg håper at Kulturdepartementet og Abid Q. Raja har tatt innover seg hvor useriøst og ulogisk dette ble behandlet i første runde. Men det gir iallfall et visst håp nå når de avslåtte søknadene vil bli vurdert på nytt. Spørsmålet blir nå om kompetansen rundt denne behandlingen har blitt styrket, eller om det blir samme skudd i blinde.
Første gang
Åge Sten Nilsen planla konserter både med Wig Wam og med Queen-hyllestforestillingen forhåpningsfullt kalt «The Show Must Go On» i flere norske byer i vår. Med begrenset publikumsantall er han for første gang avhengig av offentlig støtte, i form av de utlovede stimuleringsmidlene fra Kulturdepartementet.
– Jeg har jobbet heltid med kultur i 20 år, finansiert mine ting på egen hånd uten å søke støtte, så vel som å finansiere andres liv gjennom alle i næringskjeden som jeg sysselsetter, sier den profilerte musikeren og arrangøren.
Han klarte å holde hodet over vannet både i 2020 og hittil i år – til tross for at han bare på dag 3 av pandemien hadde mistet jobber for 700.000 kroner.
– Det er fordi jeg er så heldig at jeg kan ta med gitaren og spille for 20 mennesker. Jeg ringte bookeren min samme dag som det ble lov å opptre for 50 i mai i fjor. Da slapp jeg å gå på veggen, utestedene fikk litt inn, og publikum fikk litt håp.
Nav maser
Han hadde også oppsparte midler, en buffer å leve av mens han venter på at kompensasjon for avlyste konserter fra oktober til desember i fjor skal komme inn på konto.
– Det ble innvilget, men ingenting har kommet inn. Dette sitter vi og venter på. Dette var penger jeg skulle levd av i vinter, og nå er det snart mai, sier han og retter flengende kritikk mot uforutsigbarheten fra Kulturdepartementet og Kulturrådet, som behandler søknadene.
Åge Sten Nilsen er ansatt i sitt eget A/S, og har vært permittert 80 prosent. Før han satset på musikkbransjen var han vernepleier.
– Nav maser om at jeg skal levere CV og gå ut og søke jobb. Da avslagene kom i forrige uke, angret jeg på at jeg ikke søkte jobb i fjor. Nå pusser jeg på CV-en min og avtaler jobbintervjuer. For hvem vet om jeg sitter i oktober og ikke får spille konserter?
«Almissebransje»
Da han i forbindelse med planleggingen av Wig Wam- og Queen-showene ringte rundt for å hente inn dansere, musikere, lyd- og lysfolk, høstet han en ny erfaring, som bekymrer ham også etter at stimuleringsmiddelkassa er fordoblet.
– Mange av disse kulturarbeiderne fortalte meg at de ikke hadde tid – de hadde tatt seg andre jobber for å overleve. Busselskapet som jeg har pleid å leie til turneen, har solgt alle bussene og begynt med noe annet, sier Nilsen, og kaller musikkbransjen for «en almissebransje» som er nærmest usynlig, inklusive i koronarapporten.
– Vi skal bukke og klappe og være kun til festbruk og stille opp på en selfie. Men når samfunnet åpner igjen, hvem skal spille på festen? Når samfunnet gjenåpnes er det en kulturverden som er totalt annerledes enn 2019 vi går i møte, sier bransjeveteranen og frykter at denne omgangen med stimuleringsmidler kan bli som å tisse i buksa.
Kompetanseflukt
– Eller har Kulturdepartement en plan for hvordan man skal løse de kommende utfordringene? Ikke bare i forhold til kompetanseflukten, men også den logistiske flaskehalsen som vil oppstå når arrangementer som er flyttet fra 2020 og 2021 skal konkurrere med nye bookinger? sier Åge Sten Nilsen, som spår at bransjen vil stå overfor store utfordringer også i 2022 og 2023.
– Mange vil ut og spille, men næringskjeden rundt er desimert, i likhet med arrangørene, sier den folkekjære musikeren og entertaineren og legger med glimt i øyet til:
– Pandemien har lært sånne som meg, som har spilt hver eneste helg, at det finnes et liv, at det finnes noe som heter frihelger. Har vi lyst til å gå tilbake til det gamle uansett?