– Vi trenger julekonsertene og de tredimensjonale møtene

Når kirkenes julekonserter i stor grad stilner, er det ikke bare musikkopplevelsen som forsvinner, ifølge mannen som har fulgt utviklingen tett på fra egen kirke.

– Generelt snakker man om at færre går i kirken. Men kirkekonsertene ved juletider nyanserer dette bildet – det er kanskje flere som går i kirken totalt nå enn før. Kirkekonsertene er blitt et ritual: Julen er syntesen mellom det folkelige og det sakrale – det eneste som er igjen av en slags allmenn åndelighet hos mange, sier Erik Hillestad.

Prestesønnen og musikkbransjeveteranen er en av Norges mest anerkjente produsenter og står bak Kirkelig kulturverksted og Kulturkirken Jakob i Oslo. Han tror julen er særlig egnet til å forløse mange aspekter av menneskelivet.

– Julen er glede og sødme og uskyld, og gjennom dette budskapet så trenger man inn til noe i oss. Samtidig er det også dypere elementer, om en liten, sårbar, fattig familie på flukt. Alt av lykke og glede hos oss bygger opp et reservoar av potensiell sorg over fremtidig tap – og dette merker vi særlig i julen. Da kommer alt i relieff, av fagre minner om hvordan det var før, sier Hillestad – som mener vi faktisk trenger julekonsertene.

– Ja, det gjør vi: Vi trenger dem veldig. De betyr mye for folk.

En hel næring

Det var Erik Hillestad som fikk Ole Paus og Bjarne Brøndbo til å synge salmer. Det var han som bisto kronprinsesse Mette-Marit da hun ville dele sine åndelige favorittsanger. Og i spennet mellom er det også blitt en lang rekke juleplater, innspilt både i kulturkirken så vel som fødselskirken i Betlehem – dit Hillestad reiste med både Carola, Sondre Bratland og Solveig Slettahjell – og julekonserter.

– I desember er ofte kirkene fulle. Sånn var det aldri før. Det skjedde fra 1990-tallet av for alvor, og startet med juleplatene som artistene deretter turnerte med. Samtidig hadde hovedstrømsartister begynt å synge salmer, og det ble stuerent for dem å gjøre det også i en kirke. Frem til da hadde det vært utenkelig, det var vanntette skott, sier Hillestad.

– Den første slike store juleturneen var «Stille natt» i 1987. I dag sitter jeg i ukentlige Zoom-møter med et 30-talls arrangører av julekonserter, som har gjort dette til en hel næring, oppsummerer Erik Hillestad fenomenet som fikk en bråstopp da koronaepidemien meldte seg.

For denne julen er en rekke juleturneer avlyst, andre spiller for langt færre publikummere enn normalt, mens det i noen byer er helt eller delvis nedstengt.

Bruke stillheten

Intervjuet foregår i murkjelleren under Kulturkirken Jakob. Mac-en foran Hillestad inneholder hele kontorvirksomheten til mannen som vanligvis ville vært fullt i gang med å arrangere julekonserter. Men Oslo er nedstengt, først røk muligheten til 200 publikummere – og nå er ikke engang 50 julesanglyttende publikummere tillatt. Likevel gjenlyder hvelvet av engleaktige stemmer

– Det er Det Norske Solistkor som får øve her, så bruker vi stillheten til noe, sier Hillestad mens han lytter til salmeklangen som siver ned fra det store kirkerommet. Mens det store solistkoret er på vei mot Spikkestad denne helgen for en koronatidstypisk julekonsert – uten publikum, men strømmet hjem til folks skjermer og stuer – skal Ingebjørg Bratland rykke inn i kulturkirken.

– Hun skulle spilt tre konserter hos oss nå denne desemberhelgen. I stedet blir det én strømmet konsert. Ellers er det helt tomt her fram til 14. desember. Vi har ikke gitt opp håpet om at det vil åpnes for 50 publikummere igjen etter dette, siden smittetallene i Oslo later til å være synkende.

Strømmekonserter

For strømmekonsertene kan aldri erstatte ekte vare med fysisk tilstedeværelse. Det kan heller ikke strømmede gudstjenester, noe Erik Hillestad har gått ut og advart mot å la seg rive med av.

– Man blir yr av klikk og likes. Men den oppmerksomheten varer i fem sekunder, og kirken blir lett trivialisert. Det er noe annet enn å samle folk i en kirke som representerer en mysteriefull verden. Man må være til stede i sosiale medier, men for å få folk fysisk inn i kirkene, sier han til NTB.

Også kirkekonsertene som strømmes mister denne dimensjonen, så vel som de andre konsertene som går på nett når folk ikke kan samles fysisk. De er surrogater, mener Hillestad:

– Du får aldri den tredimensjonale opplevelsen, følelsen av å være omgitt av andre mennesker.

Blant de heldige

Erik Hillestad har vært vokal i kampen mot det han kaller «helt meningsløst»: At fastmonterte seter er det som på landsbasis avgjør om en konsert – eller en gudstjeneste – kan ha 50 eller 200 publikummere.

– I en kirke tillates 50, siden kirkebenker ikke regnes som fastmonterte. Kinoen tvers over gaten kan ha 200. Det er en av de få ting som helsemyndighetene har gjort alvorlig feil, og som oppleves som urettferdig, sier Hillestad – som tror det gikk prestisje i det.

– Fra møtet som ble holdt med helsemyndighetene ble det advart mot at man heller risikerte at kinoene og kulturhusene ble stengt ned til 50, heller enn at kirkene skulle få åpne for flere, røper han.

Kulturkirken, som skulle feiret sitt 20-årsjubileum med brask og bram i år, er likevel blant de heldige, sier han til NTB:

– Vi hadde flaks med timingen på vår søknad. Vi fikk stimuleringsmidler så vi får dekket de tapte konsertene. Vi overlever dette.