– Disse kvinnene var kompromissløse – det trenger vi mer av

Bokken Lasson gjør om få måneder sin entré i en dryss av stjernestøv i sceneselskap med Bessie Smith, Mae West, Marlene Dietrich, Josephine Baker, Edith Piaf, Billie Holiday og Marilyn Monroe. Alt i Hilde Louise Asbjørnsens skikkelse.

Hilde Louise Asbjørnsen ble faktisk så revet med av historiene til sine åtte musikalske heltinner at hun bokdebuterer parallelt med sitt nye soloshow. Der boken blir på over 400 sider, tar kabareten mål av seg til å skildre åtte kvinneliv på 80 minutter. Begge heter «Stardust».

– Det er stas å kunne utdype historien fordi det er så mange ting å fortelle. Ikke bare om disse damene, men også om tiden de levde i, sier Asbjørnsen om sine showmessige formødre. Som hun hyller fordi de er gode forbilder – også i dag.

Hun innså at hun måtte skrive sin egen forestilling da hun ble tilbudt hovedrollen i en ny oppsetning av «A Star Is Torn» – som Grethe Kausland sang i på 1990-tallet. Den forteller fra jazzens tid frem til Janis Joplin om smertelige skjebner, som resulterte i de store stemmene og såre sangene som vi alle har et forhold til.

– Jeg tenkte da jeg leste manus «jammen skal du ikke si noe om alt det andre?". Det var så mange andre ting jeg heller ville fortelle om disse damene enn at de drakk seg i hjel, gikk på slankepiller og narkotika. Jeg måtte bare si «vet du, dette har jeg ikke lyst til å gjøre, for i vår tid trenger vi helt andre kvinnelige forbilder», røper Hilde Louise Asbjørnsen for NTB.

Himmelstormende

Da ble frøet sådd. For skulle man minnes jazzens tidlige æra, ville den driftige musikeren og showkvinnen heller løfte frem andre historier. Hun begynte skrivingen i 2018, «forsket og leste og studerte», som hun sier, uten å ha verken en scene eller en produsent. Underveis kom bokforslaget fra et klokt hode, og Pitch forlag nappet på.

– Jeg valgte damer jeg selv ble inspirert av, som hadde et livsløp som vitnet om ambisjon og kampvilje. Jeg lette etter damer som helt tydelig hadde et himmelstormende ambisjonsnivå utenom talentet de selvfølgelig hadde, for å få til det de klarte. De er alle banebrytere. Ikke bare på hver sine felt – som kunstnere, jazzsangerinne, kabaretsangerinne, filmstjerne, men også kvinnepolitisk og kulturelt.

Hilde Louise Asbjørnsen ville dessuten ha et geografisk spenn.

– Da var det gøy og naturlig å starte her hjemme med Bokken Lasson. Hun fortjener en oppreisning, sier hun begeistret og forteller om hvordan Bokken var midt i Christiania-bohemen, reiste ugift på turné til USA, ble stor vaudevillestjerne i Tyskland i 1904 og kom hjem og grunnla Chat Noir.

– Det er en voldsom reise, hun var rett og slett rock'n roll på den tiden. Dermed er hun en god start, sier Asbjørnsen – som deler entusiastisk i vei om sine åtte damer:

– Marlene Dietrich var en god venninne av Mae West, de var outsidere i Hollywood og hang i garderoben og kvinnet hverandre opp. Jeg valgte Edith Piaf som den franske representanten, der det er morsomt å fokusere på at hun var en fantastisk låtskriver. Hun var også manager for veldig mange unge, mannlige artister – som hun hadde som sine elskere også. Hun oppdaget og brakte dem frem i lyset, akkurat som de argeste mannlige motstykkene holdt på!

Bade i tragedie

– Hvorfor er vi publikummere så glad i den lidende stjernen?

– Vi gripes av store følelser, derfor gripes vi ofte av sangene deres også, enten det er Edith Piafs kjærlighetssanger eller Billie Holidays såre jazzballader. Vi liker å kvitre til en tragisk historie, bade i tragedien, sier Hilde Louise Asbjørnsen.

Hun tror vi lett identifiserer oss med slike livsløp, og påpeker hvordan mange av damene hun skriver om, bevisst la opp til en offentlig personlighet der kunsten og livet går opp i ett.

– De rendyrket det med fullt overlegg: Marilyn Monroe gjorde sin livshistorie verre enn den var, både i intervjuer og i sin selvbiografi. Filmstudioet omfavnet det fordi drama og kontrovers solgte filmer. Det skjønte Marilyn så hun la på litt tjukt.

– Så var det tragedier i tillegg, selvsagt, men det er interessant å se hvordan disse damene skrudde det til for å være et produkt som solgte og som folk lett kunne forstå. I mange av biografiene brukes uttrykk som «slu» og «utspekulert». Men jeg leser det som komplimenter – at dette var strategiske damer. Kunstnere skal liksom først og fremst være følsomme og ikke kalkulerte, men jeg synes det er fantastisk hvordan disse damene hadde forretningssans og var smarte.

Smarte damer

– Og så spilte de på sex?

– Det er også en myte jeg gjerne vil utdype: At på den tiden spilte man på sex fordi «man måtte», at det var det eneste virkemiddelet man hadde. For Josephine Baker var det naturlig å gå naken, hun følte seg vel med kroppen sin. Edith Piaf og Marlene Dietrich hadde mange unge elskere «fordi de kunne», det var egen nytelse. Noe som vi glemmer litt i dag og som jeg savner, er at vi kan få lov til å være sexy, føle oss sexy, være glad i sex, uten at det skal føre til snakk om at man ikke må la seg bli utnyttet. Vi kvinner må få eie vår egen seksualitet, og det var det mange av dem som gjorde – også på den tiden.

Hilde Louise Asbjørnsen oppsummerer hvordan mye er samme kamp da som nå. «Hennes» åtte kvinner jobbet også i en mannsdominert bransje og forholdt seg til det.

– Likevel tok de sin plass, tok skjeen i sin egen hånd, og det er inspirerende og noe vi trenger å lese om. Det er ikke lett i dag heller, men det er målet med prosjektet – å formidle den kompromissløse holdningen. Jeg tror vi trenger mer av den!