Den brysomme julesangen

Diktet ble første gang trykket i Magnus Brostrup Landstads balladesamling fra 1853, basert på en versjon båret frem av Maren Ramskeid fra Kviteseid i Telemark. Landstad forteller: ”Ommeldte Maren Ramskeid, omtrent 30 år gammel, har lært Kvædet av sin for et snes år siden avdøde, den gang 77 år gamle Fader, Olaf Gudleiksson Ramskeid, der igjen hadde lært det av sin Fader, og ofte sang det i sin ensomme Alderdom”. Balladen er med sin sterke billedverden enestående i sitt slag i Norden.

Straks han våkner, saler Olav Åsteson hesten og rir til kirken, der folk er samlet til trettendedagsmesse. Vi må tro at han ankommer i heseblesende fart, for det haster med å meddele det han har erfart. Han stormer til kirkedøren og begynner å fortelle sine drømmer. Presten står ved alteret og holder sin sedvanlige lange preken, men Olav tar ingen hensyn, hans budskap er viktigere, han har vært i kontakt med det hellige.

Presten stende fyr altaret

Og les opp lestine lange

Olav set seg i kyrkjedynni

Og tele draumane mange

Han har i sin visjon vært ute på en mørk, farefull vandring på smale stier over en mo tettvokst med torner, blåfrosne vann og tunge søkkemyrer ved grenseelva mellom liv og død. Han har gått over Gjallarbrua, der ormer og andre livsfarlige dyr ligger klare til angrep, her har stuter stanget forbrytere utfor, for dette er også dommens bru. Han kommer til den andre siden, til den verden som vi ikke kan sanse, dødsheimen.

For månen skine

Og vegjine falle så vide

Det er vondt å gå der, og vondt å være der, han ser rett inn i den sjelelige nøden. En mann i en kappe av blod går til knes i jorda med et barn under armen; en drapsmann eller en mann som i livet ikke ville vedkjenne seg sitt eget barn. En annen mann har fått hender av blod, fordi han i sin griskhet tilranet seg eiendom. En villfaren prest blir torturert. Men det finnes håp: ”Salig er den som gir fattige sko, han slipper å gå barføtt på tornemo. Og salig er den som gir fattige ku, han slipper å svimle på Gjallarbru”. Ta i mot de nødlidende, gi dem klær og brød, så slipper du å lide i den andre heimen. Olav ser kampen mellom det gode og onde i et dramatisk bilde: Nordfra kommer Grutte Gråskjegg, djevelen, på svart hest. Sørfra kommer Jesus og engelen Mikael, som med luren sin blåser sjelene frem til dommen. Han får også et gløtt av Paradis, og kommer til Gullheimen, der gudmoren hans er. Med rødt gull på hendene viser hun ham hvor dommen skal stå.

Tunga talar

Og sanning svarar på domedag

Draumkvedet kalles også ”middelalderballade”, men angående opprinnelsen har man gjettet på alt fra 1200-tallet til 1700-tallet. Landstad var, sammen med Jørgen Moe, den første som ble oppmerksom på materialet, og senere har mer enn 100 oppskrifter av verket, de fleste bruddstykker, vært samlet inn, alle fra et begrenset geografisk område i Telemark. Ved siden av Landstads innsamlingsprosjekt og rekonstruksjon er Moltke Moes tilsvarende arbeid femti år senere av betydning. Moes versjon ble ved siden av Landstads den allment kjente. De siste oppskriftene ble gjort av Richard Berge på 1910-tallet. Billedkunstnere som Gerhard Munthe lot seg inspirere av fortellingen og diktet videre på den visuelt. Hos komponister som David Monrad Johansen, Klaus Egge og Eivind Groven har den frembrakt toner. På 1990-tallet ble en versjon satt opp på Det Norske Teatret med musikk av Arne Nordheim. I den gjenreiste Fantoft stavkirke i Bergen var det, frem til 2018, trettende dag jul årlig fremføring av Draumkvedet med ulike folkemusikere. Olav er protagonisten. Presten ved alteret, nevnt i kun to linjer, er antagonisten. Diktet er et religiøst kampskrift, sterkt katolsk preget; her fortelles om skjærsild og en god mor, og vi kan se for oss engelen Mikael med luren utbrodert av en italiensk renessansemaler. Er drømmesangen en protest mot reformasjonen, innført ved kongelig påbud fra København i 1536? For mange nordmenn ble overgangen opplevd som et hedensk angrep, her kom det nye prester som holdt opplysningsprekener istedenfor å drive forkynnelse. Med reformasjonen ble det forbudt å gjøre pilegrimsreiser og holde våkenetter for de døde. Helgenbilder ble brent, kirker rensket for utsmykkede altere. Sinnene kom i kok og det kom til voldsepisoder med drap på begge sider av fronten. Olav Åsteson trosser autoritetene, ikke på vegne av noen opprørsbevegelse, men av egen overbevisning basert på en indre opplevelse. Diktet kan ses på som en katolsk brannfakkel mot en alminnelig reformert kirke der presteskapet svikter og det er nødvendig å vekke opp de likegyldige.

Lenge før reformasjonen, i høymiddelalderen, startet kirken korstog mot de vantro i øst, tvang folk til å tro på Gud slik det var offisielt vedtatt – og begynte å forfølge annerledes tenkende. De asketiske og standhaftige katharene i Italia og Frankrike, som levde nøysomt og oppofrende, men tolket skriften annerledes, ble militært utryddet. Etter dette fulgte inkvisisjonen, med spesialoppgave å dømme religiøse avvikere, og boken ”Heksehammeren” som ga oppskrift i å fornedre, torturere og brenne kvinner som i kraft av sine egenskaper fikk sosial makt. Hvor var det blitt av Jesu kjærlighetsbudskap? Mot dette oppsto etter hvert en strøm av sterkt religiøse personligheter som Hildegard av Bingen og Johannes av Korset, som i kraft av sine overbevisninger fikk visjoner paven ikke våget å benekte. Mot dette sto Dantes Divina Commedia, ett av flere europeiske visjonsdikt Draumkvedet sannsynligvis bygger på: Dante vandrer gjennom helvete, og i Paradiset finner han igjen sin ungdoms elskede. Gud er kjærlighet!

Olav Åstesons visjoner føyer seg inn i denne tradisjonen, som maner: De samtidige autoriteter har fart vill, kom tilbake til det opprinnelige kristne budskap. Vær god og gavmild i dette liv, så skal du slippe straff i helvete. Så ubehagelig enkelt og provoserende er det moralske imperativet i denne fortellingen. Noen julesanger er brysomme. Profeter er det alltid.