Hva skjer med live-musikk etter koronakrisen?
Allerede om kvelden 12. mars 2020, dagen da både kulturlivet og hele Norge ble stengt, var de første live-strømmede konsertene i gang. De var sjarmerende, teknisk enkle og rett fra sofaen hjemme hos artistene. De ble strømmet på egen Facebook-profil, eller på fellessider som Brakkesyke2020.
Snart kom det mer profesjonelle produksjoner, som for eksempel Koronerulling på Sentralen i Oslo. Initiativer ble tatt over hele Norge, fra Valy Sessions i Alta til Tou Sessions i Stavanger. Det alle hadde felles, var at alt skjedde lynraskt og var basert på koronakrisens dugnadsretorikk, med stor entusiasme som en trassig påminnelse om hvorfor kreativ næring kalles kreativ. Mye av dette syntes jeg var både fint og rett og slett litt rørende.
Forretningsmodellen var uferdig, og basert på donasjoner gjennom tjenester som Vipps og Spleis. Tono var raskt på banen med tilrettelegging og praktiske løsninger for å ivareta rettigheter. Flere bransjeaktører satte raskt i gang tiltak for kompetanseheving og informasjon, blant annet Creo og den nye nettsida Musikkhjemmekontoret.
Så kom det «digitale festivaler» som Verftet Online Music Festival i Bergen siste helg i mars 2020, og Et helt annet sted i Oslo i påsken som med artister som Sigrid, Aurora og Isah solgte totalt 6400 billetter til sine 10 konserter. Et ganske brukbart billettsalg til en festival, uansett.
Hva er en konsert?
Konserter er den mest «analoge» delen av musikkbransjen, som går ut på å formidle unike opplevelser som skjer på ett bestemt sted, til en bestemt tid, og med et bestemt publikum. Konserter er avgrenset med et antall billetter lagt ut for salg, og stedet, rommet, publikum, anledningen, atmosfæren er en del av den totale opplevelsen som skaper en unik opplevelse på hver eneste konsert eller festival.
Kontekst og publikum spiller med i et møte med kunsten og kunstneren. Det er live – det skjer her og nå. Men da konserter ble flyttet til digitale flater, ble ting litt annerledes.
En digital konsert skjer ikke her og nå
Live-strømming av konserter er på ingen måte noe nytt, og direktesendte konserter på TV har vi hatt i flere tiår. Det nye er at konserten som strømmes, bare blir spilt for et online-publikum, det finnes ikke noe onsite-publikum på et fysisk sted.
Den digitale konserten er primær-produktet, og den er reell og virtuell på samme tid. Konserten er ikke «her», men den kan være «nå» hvis ikke live-strømmen legges ut som opptak i ettertid. Live-opplevelsen ved at noe foregår i real-time, er der. Dette kan sammenlignes med å se en direktesendt fotballkamp uten publikum på tribunene, eller å se teater uten publikum i salen. Idretten og teatrene nøler med dette, men musikkbransjen har kastet seg uti det og forsøker.
En digital konsert åpner for nye opplevelser
En live-strømmet konsert trenger ikke bare være en scene som filmes, eller en iPhone som viser folk som spiller i en sofa. Det norskeide selskapet vierlive.no produserte festivalen «Et helt annet sted» i samarbeid med noen av Norges fremste musikkvideo-regissører. De filmet på ulike steder i Oslo, som en park og et hotellrom, som en annerledes konsertopplevelse.
Den digitale konserten kan også gi publikum en ny nærhet til artisten og artistens omgivelser. Slik nytenkning vil vi nok se mye mer av framover. Kanskje klimaregnskapet også forbedres dersom vi får virtuelle turnéer hvor hverken publikum eller artister forflytter seg?
En digital konsert blir aldri utsolgt
Når en vanlig konsert er utsolgt, er det ikke flere billetter igjen å selge, og ingen flere penger å tjene for arrangør og artist. Annerledes er det for digitale produkter, som lydfiler på Spotify. Disse kan avspilles uendelige mange ganger og steder, det er ingen begrensninger siden det ikke finnes noe fysisk produkt å distribuere og masseprodusere. Den digitale konserten har de samme mulighetene og den samme mangelen på eksklusivitet, med et potensielt uendelig publikum så lenge infrastruktur som bredbånd er på plass.
Den italienske tenoren Andrea Bocelli sang for 2,8 millioner mennesker samtidig på YouTube, men ingen av dem var tilstede i domkirken i Milano. One World: Together At Home ble oppfattet som en slags koronatidens Live Aid, med noen av verdens største artister – hjemmefra de også.
Publikums- og inntektspotensialet overgår enhver fysisk konsert, men dette forutsetter naturligvis at artisten er kjent og populær og at publikum vil betale. Det gjelder slett ikke for alle.
En digital konsert skal også tjene penger
Ingen profesjonell næring lever av donasjoner, sympati og velvilje. Koronakrisen har skapt en økonomisk situasjon som for mange gir brutale konsekvenser.
Det skjer en rystelse i kulturlivet akkurat nå, og vi er i ukjent terreng.
På kort sikt har krisen dramatiske følger for konsertvåren og festivalsommeren 2020. Alle vet at live-strømming ikke er the real thing.
Er koronakrisen live-musikkens Napster-øyeblikk? Scott Cohen fra Warner Music brukte Napster-analogien i et webinar, og jeg har lånt den: Analogien har et poeng fordi det skjer en rystelse i kulturlivet akkurat nå, og vi er i ukjent terreng.
Balansen mellom de ulike aktørene i den etablerte bransjen forskyves, det kommer nye aktører og metoder inn, det er stor kreativitet og stor usikkerhet. Men må vi gå i gratisfella en gang til? Har vi ikke lært at kultur har verdi også når den er digital? Hvordan skal artister gjøre seere om til inntekter? Hvordan skal økosystemet med konsertsteder, festivaler og konsertarrangører overleve?
Dersom Napster-analogien betyr at alt forventes å være gratis og at ikke rettighetene ikke ivaretas på en god måte, vil vi komme til å digitalisere oss fattige.
Vil vi få en todelt live-bransje?
Konserter er den eldste delen av musikkbransjen, eldre enn forlagsvirksomhet og mye eldre enn platebransjen. Folk er sosiale og vil ha felles opplevelser, og det skjer noe unikt i et fysisk møte mellom kunstnerne og publikum.
Derfor vil ikke fysisk format bli erstattet av digitale formater denne gangen, slik Napsters fildeling åpnet slusene for med innspilt musikk for 20 år siden. Jeg er sikker på at konserter kommer til å fortsette, men det kan godt hende at vi i tillegg også får en ny form for «digital live-bransje», som også er the real thing.
Som musikkhistoriker sier jeg ofte at en av de tingene som aldri forandres i musikkbransjen, er at den alltid er i forandring.
-
Hvilken publikumsappell vil digitale konserter og festivaler ha, når vanlige konserter kommer i gang igjen?
-
Vil digitale konserter økonomisk kunne være like mye verdt som fysiske kulturarrangementer?
-
Hvordan kan teknologisk kreativitet og kunstnerisk formidling ta nye og smarte veier, uten at manglende økonomisk bærekraft og mangelfulle forretningsmodeller setter en stopper for det?
Sannheten er at disse spørsmålene har ingen noe svar på – ennå.
Artikkelen er skrevet for Kunnskapsmagasinet Kristiania og første gang publisert 24.04.2020.