Tone Hansen går fra Henie Onstad til Munch: – Kunst og næringsliv har mye å lære av hverandre

­− Samtalene jeg har med mine støttespillere og samarbeidspartnere i det private næringslivet inspirer meg bestandig, sier den påtroppende Munch-sjefen, som inntil 26. august fortsetter som direktør på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden.

− Med støttespillere og samarbeidspartnere, mener du sponsorer?

− Vi kaller det støttespillere og samarbeidspartnere. De fleste inngår i lengre samarbeid som gjør at vi utvikler en relasjon, begynner hun – og nå er hun litt streng.

− Man lærer av alle relasjoner, og det er gjensidig læring. Å være leder er en kontinuerlig læringsprosess med stadig nye opplevelser, nye perspektiver, et evig lerret å fylle. Kunst er en fantastisk måte å forstå verden på.

Lære av hverandre

Kunstfeltet har noe å lære av hvordan næringslivet tenker og opererer, og næringslivet har noe å lære av kunstfeltet, mener Hansen.

− Hva har du lært av næringslivets ledere?

− Arbeidsmetoder. Å ha en strategi og sette seg målsetninger. Holdninger. Viljen til å tenke progressivt og fremoverlent. At man setter seg store mål og er villig til å vokse. Et museum er en kunnskapsbedrift, det veksler mellom opplevevelser og kunnskap, og ha en strategi med store mål, men også for de lange linjene.

− Kunstutstillinger er i seg selv en form for prosjektledelse, og et museum som Henie Onstad er i kontinuerlig endring. Hver utstilling er ny, og når en ny utstilling setts opp, demonteres den gamle. Det er endringsledelse i praksis.

Generere inntekter

− Du var leder for Kulturrådet mellom 2016 og 2019, så du vet jo alt som foregår. Jeg har alltid lurt på hvor selvstendige ledere i kulturinstitusjoner får lov til å være, i hvor stor grad det legges føringer fra offentlig eiere?

− Det var aldri noe politisk press da jeg var i Kulturrådet, det var armlengdes avstand. Kulturrådet ønsker seg en så fri kulturscene som mulig, og slik var det.

− Er det fremdeles sånn? Er det ikke et økende implisitt eller eksplisitt krav om at offentlige ledere i kulturlivet skal genere inntekter?

− Vi får et tildelingsbrev som legger føringer og forventninger, og det er offentlig, sier hun bare.

I tildelingsbrevet for 2022 står det kun at museet skal jobbe mot barn og unge samt nå grupper som ikke pleier å benytte tilbudet, men det er ingen krav om mer samarbeid med private aktører eller noe krav om mer inntjening.

Foto

Munchmuseet i Oslo. Foto: Torstein Bøe / NTB

Nyansert bilde

− I din bok «Hvordan tenke museum i dag» fra 2007, spør du om det finnes institusjoner som ikke blir «uangripelige underholdningsmaskiner» med sine advokater og informasjonsmedarbeidere og konsulenter som fra innsiden «stanser muligheten for deltagelse i en kritisk offentlighet». Er du ikke kommet litt i løvens hule med slike vyer – er det ikke et stort krav om kommersialisering av nettopp Munch?

− Jeg er definitivt opptatt av fri kunst, men det er stor forskjell på hva kunstnerne skal gjøre og hva institusjonen skal gjøre. På Høvikodden er vi opptatt av å være en arena for kunsten, vi er stedet der kunst møter publikum.

− Blir det like fritt på Munch-museet?

− Jeg begynner først 1. oktober så det kan jeg svare på da.

− Du skriver også at musene bør være en plattform for å yte motstand mot markedsøkonomien, mener du det fremdeles?

− Jeg tror at bildet er mer nyansert enn jeg mente den gang. Jeg har lært. Jeg har trolig vært en av de museumsdirektørene i Norge som har hentet inn flest økonomiske støttespillere, og har høstet mye lærdom på den måten. Det er betydelige nyanser her, og ikke noen automatisk konflikt mellom marked og kunstinstitusjoner. Det beste for kunsten er at man har mange ben å stå på slik at man ikke blir avhengig av kun en støttekilde, sier Hansen.

Hacke og Bourgeois

Hun påpeker at det er noen automatikk mellom personlig kunstsmak og hennes rolle som leder av en stor kunstinstitusjon, og jeg sier at jeg forstå det, men allikevel er interessert i hva hun selv har mest affinitet med.

− Hvis du spør om den første og største kunstopplevelsen, var det nok da jeg dro på interrail til biennalene i Venezia i 1994 og så skulpturer og installasjoner av fransk-amerikanske Louise Bourgeois, og den tyske paviljongen med Hans Hackes konseptuelle verk der han hadde hakket i stykker marmorgulvet.

− Bourgeois er så provoserende og sensuell som kunster. Hacke er en konseptuell kunstner som tar tak i det som lå igjen i det tyske samfunnet etter krigen og iscenesetter store trauma og historiske hendelser gjennom enkle virkemidler.

Hun minner om at Venezia-biennalen ikke var stengt under Mussolini, og både fascisten og nazistene brukte biennalen i sin propaganda.

− Den tyske paviljongen ble ombygd i nazi-tiden. Hacke rev opp gulvet, for å vise hva som ligger skult under overflaten, hvis vi skal snakke om det litt forenklet.

Fri kunst

Kunstnere og kunstkritikere liker sjelden å snakke enkelt om kunst, og ikke Hansen heller.

På spørsmål om hvorfor hun peilet inn på kunst til å begynne med og hva kunst egentlig betyr for henne, svarer hun at «kunst gir en mulighet for å være fri, man bestemmer over sin tid.»

− Mener du også eksistensielt fri?

− Absolutt, det er mange faktorer, også eksistensiell frihet. Kunsten skal være fri og utfordre, overraske, men også glede. Institusjonene rolle er å være bindeleddet mellom kunsten og samfunnet. Kunstneren skal være fri til å uttale seg, enten kunsten er vakker eller sensuell eller utfordrende.

− Hvilket kunstverk har berørt deg sterkest, uansett kunstner, fra Hanna Ryggen til Mariana Abramovic?

− Hanna Ryggen er en fantastisk vever. Jeg er også utrolig begeistret for Guadalupe Maravilla fra El Salvador. Hans installasjoner som vi nå viser på Henie Onstad som del av Lise Wilhelmsen Art Award.

Barn i sanden

− Hvilket Munch-bilde vil du fremheve?

− Aulautsmykkingen er fantastisk. Det er utrolig interessant at man valgte å gi Munch lov til å definere hva grunnlagsforskning er.

− Lærdom presenteres ikke tradisjonelt i Munchs bilde, det er ingen bøker der. Munchs forståelse av kunnskapen er barn som leker i sanden. Det er en fisker under kunnskapens tre som overleverer kunnskapen til en liten gutt, fra generasjon til generasjon. Kunnskapen er hva du har i hendene, hva du gjør med hendene, arbeidet. Jeg er utrolig glad for at Munchmuseet har en egen sal med forarbeider og skisser til Aula-bildene. Jeg får et skikkelig sug i mange hver gang jeg kommer inn i det rommet, sier Hansen.

− Hva er det med Munch som gjør ham så stor, utover aulaen?

− Bredden i Munchs produksjon. Den vitale perioden med alle bildene av badende mennesker.  Han har hele perspektivet fra samfunnskritikk, de utsattes posisjon, og det vi i dag vil kalle feminisme, til utrolig vakre bilder av steder i Norge.

− Han er jo, kanskje litt klisjepreget, kjent for bilder av angst og personlige problemer med kvinner, for«sjelens indre bilder, bilder på øyets bakside». Det nevner du ikke?

− Jo, det også. Også følelser. Hva jeg ser etter mest hos Munch kommer an på hvilken dag du spør meg, for perspektivene skifter.

Lukket munn

− Når du begynner på Munchmuseet, vil du da kunne vise store internasjonale utstillinger som vandrer fra land til land og som hittil sjelden har kommet til Norge?

− Det jeg ikke lagt planer for. Jeg får uansett en mer overordnet rolle på Munchmuseet. Henie Onstad har 25 ansatte og fem til seks store utstillinger året på 4000 kvadratmeter utstillingslokaler, mens Munchmuseet har 230 ansatte og et utstillingslokale på 5000 kvadratmeter.

− På Henie Onstad var ett av målene dine å gjøre kunsten tilgjengelig for et større publikum. Hvordan skal du gjøre det med Munch?

− Det skal jeg finne ut når jeg begynner første oktober. Det er så mange dyktige folk der som jeg må bli kjent med først. Jeg kan svare deg i desember.

− Hva med likestilling og mangfold, både i utstillinger og blant ansatte, det pleier jo også å være et mål for påtroppende ledere?

− Det kan jeg også svare på når jeg har fått noen måneder på meg.

Ikke Munch-ekspert

Hun gir det samme svaret når jeg spør om hun vil fortsette Munchmuseets tradisjon med å stille ut Munch med andre kunstnere, som Vigeland, van Gogh eller Tracy Emin, og hvilke kunstnere hun i så fall gjerne vil se dele utstilling med Munch.

− Jeg er ingen Munch-ekspert og har ikke tenkt å bli det. Jeg er veldig god til å drive museum, men avhengig av fagfolkene som jobber der, understreker hun.

Men når jeg spør om hvilke av kunstnere som allerede er blitt utstilt sammen med Munch, hun har festet seg ved, nevner hun en amerikansk abstrakt maler.

− Utstillingen i 2016 hvor Munch var sammenstilt med Jasper Johns, var veldig fin. Den viste hvordan Munch, selv om han var en figurativ kunstner, kunne inspisere det abstrakte maleriet.

− Stort og åpent spørsmål: Hva er du lidenskapelig opptatt av?

− Jeg synes kunst er viktig. Jeg ønsker at flest mulig skal kjenne seg hjemme i kunstinstitusjonene og kjenne seg igjen i det kunsten tilbyr.

Foto

− Jeg er ingen Munch-ekspert og har ikke tenkt å bli det. Jeg er veldig god til å drive museum, men avhengig av fagfolkene som jobber der, understreker hun. Foto: Nina Kraft

Opprør på museet

Det er umulig ikke å komme inn på den interne uroen på Munchmuseet. Omkring 90 av de ansatte har underskrevet en bekymringsmelding om direktør Stein Olav Henrichsen ved Munchmuseet knyttet til en omfattende omorganiseringsprosess. Tre fagforeninger ved museet har gått sammen om et brev til byrådet der de uttrykker bekymring for at den kunstfaglige kompetansen marginaliseres. De er også kritiske til at ingen kuratorer er inkludert i museets nye programkomité. 

− Er tiden for store organisatoriske endringer på Munch-museet overmoden, slik redaktør Magne Lerø har hevet, og der det en fordel at nåværende direktør Stein Olav Henrichsen gjør dette før du begynner, slik at du slipper bråk i begynnelsen av din periode?

− Jeg vet for like om endringene som Munchmuseet er i gang med. Det skal jeg lære om. Ja, jeg har gjort meg noen refleksjoner, men de vil jeg ikke snakke om før jeg har begynt der, sier Hansen.

− Men kan ikke Henrichsen, mens du venter på å overta, omorganisere på en måte du er uenig i?

− Vi får se, svarer hun kryptisk.

− Hva er utforingene ved å lede sterke personligheter med fagkunnskap?

− Nå har jeg min erfaring fra å lede museumsansatte, og jeg forventer at de som jobber på museer har stor pasjon for fagene sine. Det er mange ulike fag som jobber på et museum i dag.

Mor som forbilde

Hun snakker ikke trøndersk som jeg kan høre, men påstår det er litt igjen i tonefallet. Men hun vokste uansett opp i Klæbu i Trøndelag med ingeniør-far og lærer-mor.

− Moren min var og er mitt største forbilde. Hun var den første i sin familie som tok utdannelse, og hun endte som rektor på en barneskole med 500 barn og 70 ansatte. Det var en stor bedrift i bygda.  

Hansen understreker stadig at hun vokste opp «på bygda», og at billedkunst ikke var noen selvsagt del av lokalsamfunnet som formet henne.

− Vi lærte tegning og handverk, sløyd, keramikk og tekstil på skolen. På bygda er det mye musikk, for skolekorpsene er viktige kulturbærere, men det er lite kunnskap om bildende kunst, forklarer hun.

− Og du hadde lyst til å bli ingeniør som barn?

− Det var nok veldig tidlig at jeg tenkte i de baner, for jeg begynte aldri på NTNU. Jeg hadde begynt å bli interessert i kunst og søkte meg til Kunsthøgskolen i Rogaland.

Hun forteller at hun vokste opp med mye kreativitet og do-it-yourself – fra å dyrke egne poteter til snekker- og sy-verksted i barndomshjemmet.

− Jeg sydde klær til Barbie-dukken min. Foreldrene mine kjøpte en halv gris og parterte den i grovkjøkkenet i kjelleren. Skolen tok oss med på ekskursjon på slakteriet, og vi så hvordan blodet rant ned i tønna. Det er bra å vite hvor maten kommer fra.

Fantasiverden

− Hva gjorde du og de to yngre søstrene dine når dere ikke var på slakterekskursjon?

− Vi snekret og lekte i skogen. Vi lagde fantasiverdener med Lego, store byer med veier og hus og folk som gikk.

− Var det begynnelsen på ditt kunstnerskap?

− Det kan man egentlig si. Det og en Håkon Bleken-utstilling jeg så da jeg var 16, det var den første kunstutstillingen jeg så. Den gang kjente jeg ikke Bleken, men siden er vi blitt gode venner. Den første kunstplakaten jeg kjøpte var av Bleken, et trykk fra hans Hedda Gabler-serie.

− Hadde du en protestperiode som ung, og hvordan artet den seg?

− Jeg hadde en kort periode der jeg gikk i sort og flyttet hjemmefra. Jeg har aldri likt konvensjoner og har alltid holdt meg på utsiden av miljøer som definerer hvordan du skal være. Det er det frigjørende ved kunst. Du kan gjøre og være hva som helst.

Kunst og klasse

− Hva hindrer folk å oppsøke kunst mer enn de gjør? Noen sier klassebakgrunn, men er det fortsatt relevant i 2020?

− Det finnes fremdeles utsatte grupper, som opplever at de ikke har tilgang til museer. Det kommer an på hvordan du definerer klasse. Å se på inntekt alene mener jeg er en forenkling. Jeg synes ikke vi snakker for lite om klasse, vi bør heller snakke mer.

− Yayoi Kusama-utstillingen vår i 2016 bragte inn 100.000 besøkende på tre måneder. Denne japanske kunstneren blir oppfattet som tilgjengelig, hun snakker til mange. Vi har en installasjon av henne, den er en av de mest besøkte og mest delte i sosiale medier.

− Skal kunst være lett tilgjengelig?

− Nei, men museene skal være det. Jeg tror Munchmuseet har gjort noe veldig riktig å lage ulike konsepter for ulike grupper publikum, som utstillingen Munch Satyricon, hvor metal-bandet Satyricon har komponert musikk til Munchs bilder.

− Har du hatt lyst til å fortsette som utøvende kunstner selv, du er jo utdannet kunstner?

− Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg var kunstner en veldig kort periode. Jeg har ingen kunstnerkarriere bak meg, stilte ikke ut selv, men begynte heller veldig tidlig med å kuratere andre kunstneres utstillinger. Jeg var aktiv i Unge Kunstneres Samfar, fikk stipend som kurator og var i New York noen måneder. Der traff jeg mennesker som i dag driver store kunstinstitusjoner og fikk et stort nettverk.

Oslo skal bli størst

− Du har sagt at Oslo skal bli Nordens ledende kulturby med Munch. Er det sånt du synes du må si, eller er det realistisk?

− Jeg mener det. Oslo har et flott nasjonalt museum som åpner snart, vi har Operaen, Kunstnernes Hus, Astrup Fearnley, de små galleriene og Munchmuseet. Oslo har allerede blitt en matdestinasjon, og kan utvikle seg til en kunstmetropol med mye aktivitet og høy kvalitet i alle ledd.

− Det har allerede kommer flere besøkende på Munchmuseet enn noen gang, 600.000 siden oktober i fjor, og det er dobbelt så mange som i hele 2019. Hvor mange flere skal du få inn i museet?

− Det får tiden vise.