Ekspertene sår tvil om Nasjonalmuseets nye sjef

Dette er et synspunkt. Teksten gir uttrykk for skribentens mening. 

­Da Stein Olav Henrichsen for 13 år siden ble ansatt som sjef for Munch-museet, ble han møtt med unison skepsis fra ledende figurer innen kunstmiljøet. Han er musiker og hadde ikke spesielt god greie på Munchs kunst. Han hadde derimot solid erfaring som leder innen kulturfeltet.

Det må da kunne sies at Henrichsen klarte seg bra. Munch har opplevd en kolossal vekst under hans ledelse.

Nå skjer det samme igjen. En musiker klatrer helt til topps for å lede en kunstinstitusjon. En som er enda større og viktigere enn Munch, om mulig: landets storstue for kunst, Nasjonalmuseet.

LES OGSÅ: Alf van der Hagen i samtale med Ingrid Røynesdal

Ingrid Røynesdal er utdannet statsviter og klassisk pianist. Hun skrev masteroppgave i noe så suspekt, sett med kunstnerøyne, som «New Public Management» i norsk offentlig kunstsektor. De siste årene 10 årene har hun vært direktør for Oslo-Filharmonien. Hun har vært direktør for Edvard Grieg Museum Troldhaugen og styremedlem i Aschehoug, Talent Norge, VGTV og Spekter, blant annet.  

Klassekampen har i dag satt sammen en bukett av kritikere av ansettelsen, bestående av Marit Paasche, kunsthistoriker og kurator; Svein Olav Hoff, tidligere direktør ved Lillehammer kunstmuseum; og Øyvind Storm Bjerke, kunsthistoriker og Ina Blom, kunsthistoriker.

Ved å ansette en øverste leder som ikke har kunstfaglig bakgrunn, bryter styret for museet en over 100 år lang tradisjon.

Hoff går så langt som å hevde at styret bidrar til å undergrave kunsthistoriefaget som profesjon.

Ina Blom frykter at en øverste sjef uten et nettverk «i bransjen» lett kan bli et instrument for tilfeldige innspill og maktkamper innad i institusjonen.

En leder går i fare hvor den går. Saftige konflikter og maktkamper kan oppstå like lett om øverste leder er professor. Det er bare å vise til maktkampene i akademia.

Det er alltid en fordel om øverste sjef kan mest mulig om det en skal lede. Organisasjonen kan imidlertid bli så store at øverste leder ikke «får fingrene nedi grøten». Det er helt andre ting enn faglig arbeid som toppsjefen må bruke tid på. Slik er det på giganten Nasjonalmuseet.

Toppsjefen her må ha under huden de rammebetingelsene som gjelder for offentlig finansiert kulturvirksomhet. Det er store likhetstrekk mellom Oslo-Filharmonien og Nasjonalmuseet, ikke i utøvelsen av faget, men når det gjelder de sakene daglig leder må jobbe med. Derfor er lederegenskaper og erfaring avgjørende.

Når Røynesdal har gjort det bra som direktør for Oslo-Filharmonien, er ikke forklaringen at hun har seks års klaverutdannelse. Det er selvsagt en fordel å ha solid kjennskap til musikk. Men det kan fungere utmerket for Oslo-Filharmonien om de får en ny direktør som ikke kan spille et instrument, men ha utdannelse innen økonomi eller markedsføring, for eksempel.

Men direktøren må elske klassisk musikk, ellers vil det ikke fungere.

Nasjonalmuseet er landets største kulturinstitusjon. Jobben som toppleder er krevende. Det skyldes ikke minst at det legges opp til at museet må skaffe seg sponsorer og økte egeninntekter. Direktøren må forstå seg både på kunst og marked, men trenger ikke være ekspert på noen av delene.

For å si det litt enkelt: Direktøren må bruke mye mer tid på penger enn på kunst. En betydelig del av jobben for Røynesdal vil handle om å samhandle med fagfolk som kan langt mer enn henne om kunst.

Det Røynesdal blir ekspert på, er å lede og forstå seg på rammebetingelsene gitt av politikere og styre. Røynesdal må klare å se Nasjonalmuseet utenfra, slik publikum, politikere og interessegrupper ser det. Hun har skåla full av flinke folk som ser museet innenfra, fra den aktuelle kunsten og kunsthistoriens perspektiv.

Når eksperter klager over at det ikke er en fagekspert som har klatret til topps, skyldes det signaleffekten. De frykter at det skal bli lagt for stor vekt på ikke-faglige hensyn.

Hadde Anette Trettebergstuen gitt beskjed om at Nasjonalmuseet ikke lenger trenger å stresse med Fredriksen-døtrene og andre sponsorer, og at det skal få all den støtten det trenger, ville det blitt jubel i landets kunsthistoriske miljø.

Men slik er ikke verden. Det er derfor Nasjonalmuseet trenger en leder som vet det og som vil kaste seg over utfordringene med de rammebetingelsene som gjelder.