– Nasjonalmuseet er ikke fikst og påfallende nyskapende. Det er noe annet

­For noen år siden var det en bølge av nyskapende kunstmuseer rundt i verden med bygninger som  folk valfartet til. Og det var selve poenget med dem. Arkitekturen skulle lokke massene, innholdet var det ikke så mye snakk om. Slik er ikke det nye Nasjonalmuseet blitt.

Etter kritikken – dels berettiget, særlig sett fra baksiden og hver side, fronten mot fjorden fungerer bedre – for å se ut som et grått granittfengsel, viser det seg som et museum som fungerer.  Mer enn det – et museum som vi kan være stolte av. Et museum som vil glede alle kunstinteresserte, og som ikke oppleves som et skryteprosjekt for politikere som vil markere seg eller primært et økonomisk trekkplaster for turister.

Det er ikke noe åpenbart kunstsyn som dominerer

Det siste er ikke noen selvfølge i norsk kulturpolitikk. Kunsten omtales ofte som noe instrumentelt som kan brukes til noe annet, for eksempel til å få Oslo til å konkurrere med København eller Stockholm som kulturby.  Som om det skulle vært en form for konkurranse.

Design underordnet

Det virker ikke som om det har vært én, sterk gjennomgripende idé bak opphengingen. Jeg mener det i positiv forstand. Det er ikke noe – som jeg kunne se – åpenbart kunstsyn som dominerer. Og dermed heller ikke noe som kunne skygge for andre oppfatninger og for en del tilskuere. Mange kokker, i dette tilfelle mange kuratorer, har fått utfolde seg, og med utmerket resultat.  Ekte mangfold.

Foto

Pressevisning inne i det nye Nasjonalmuseet. Foto: Geir Olsen / NTB

De designmessige grepene er vellykkede, men beskjedne. Noen vegger, særlig i avdelingen for nyere kunst, er hvite, andre er fargede – antikken har fått dype, blågrå vegger, middelalderen dype kongerøde – men det er nennsomt gjort. Kirkeklokker og sakral musikk lyder dempet i en av middelaldersalene, mens et av rommene med norske landskaper har fått dust Grieg-akkompagnement. Det er et fantastisk eventyrrom med Kittelsen-bilder, mørkt og mystisk.

Det virker som et europeisk nasjonalmuseum, ikke et norsk provinsmuseum

Men alt i alt: Kunsten dominerer, ikke design eller interiør, selv om det er vakkert (men diskret) utført. Tilskuerne kan søke seg til «sin» kunst i det enorme utvalget – 6500 verk fordelt på 86 rom, som i alt teller 55.000 kvadratmetre. Verkene er stort sett kronologisk vist, med noen få avstikkere.

Europeisk

Det virker som et europeisk nasjonalmuseum, ikke et norsk provinsmuseum. Det er mye mer europeisk kunst representert enn i den gamle bygningen i Kristian Augusts gate. Fordi museet er mye større, selvfølgelig – og fordi innholdet i to andre museer er inkorporert. Men det er også en større vilje til å vise europeiske verk, som de åpenbart har hatt i magasinene.

Kanskje fordi vi lever i en mer internasjonal tid. Kanskje også direktør Karin Hindsbo, med sin danske bakgrunn, har vært en god innflytelse.

Foto

Direktør Karin Hindsbo under pressevisningen av det nye Nasjonalmuseet. Foto: Geir Olsen / NTB

Som ventet (siden vi skriver 2022) er det lagt vekt på å finne flere kvinnelige kunstnere, men de har ikke trukket frem kuriositeter. De opphengte verkene forsvarer sin plass. Harriet Backer har fått eget rom, og noen av bildene der er nye for meg. Om de har hengt i magasinene i all tid eller er tidvis vist frem også i det gamle Nasjonalmuseet, er jeg ikke sikker på, men jeg tror at det er mye som vil virke nytt på de fleste.

Vår tid

Egentlig er jeg en anelse forbauset. Etter innledningen til journalistene av Hindsbo hadde jeg trodd at museet kanskje ville ha en mer utpreget trendy profil. I en ellers temmelig konvensjonell gjennomgang betonte hun særlig de to delene av museet som har vakt reaksjoner – avdelingen med kunst fra Fredriksen-døtrene og den temporære åpningsutstillingen med samtidsverker fra til dels helt ukjente kunstnere, kalt «Jeg kaller det kunst».

Sistnevnte, som har fått hele tredjeetasjen, er av Klassekampens kunstanmelder kalt «et loppemarked». Han mener den «ikke slår gnister». Jeg bestemte meg for ikke å se den – jeg ville vurdere den permanente utstillingen, og den var mer enn stor nok.

Generelt synes jeg å merke en oppvurdering av samtidskunst – til en viss grad på bekostning av tidligere tider – i hele kunstfeltet. Det gjelder også blant dem som skal konservere den kunsten som er skapt gjennom århundrene. Om åpningsutstillingen bør leses som tegn i den retningen, får fremtiden vise.