Ansatte mot Munch-direktøren

Stein Olav Henrichsen har vært direktør ved Munchmuseet siden 2010. Flere vendte tommelen ned da han ble ansatt, for han var ingen Munch-ekspert. Han er musiker med erfaring som leder primært innen musikksektoren.

Oslo kommune ville ha en sjef som forsto seg på kultur og med teft for ledelse. Fagfolk på Munch hadde de nok av, mente byrådet.

Det har gått bra. Henrichsen går fra borde om et halvt år fra et museum som en større, flottere, viktigere og faglig sett mye sterkere enn da han begynte i stillingen for 12 år siden.  Det har vært noen tøffe tak, men byrådet, Henrichsen, fagfolkene og de ansatte har kommet dit de ville.

En kunne forventet at Henrichsen ville seile i rolig farvann, for ikke å si hvile på laurbærene, fram til han takkes av i oktober. Istedenfor skaper han storm. Hans siste ferd inn mot pensjonistenes havn blir i motvind, ser det ut til.

Henrichsen har nemlig satt i gang en omfattende omorganisering av museet. Tillitsvalgte som representerer omkring 90 ansatte har sendt en bekymringsmelding til byrådet i Oslo. Rosinen i pølsen er at de fagorganiserte er bekymret for at den kunstfaglige kompetansen marginaliseres som følge av omorganiseringen, skriver Aftenposten.

De mener at de tillitsvalgte ikke er involvert i prosessen slik de skulle ha vært og at det ikke er den avtroppende, men den nye direktøren som burde gjøre organisatoriske endringer, om nødvendig.

Henrichsen sier til Aftenposten at museet har gått fra å være et lite museum på Tøyen, med 200.000 besøkende til et stort museum i Bjørvika med en omfattende virksomhet, og så langt har over 700.000 besøkt museet. Han avviser at den kunstfaglige kompetansen vil svekkes og viser til at den som skal lede programkomiteen har lang erfaring som kurator.

Det er ganske vanlig at fagfolk innen kulturfeltet er bekymret når det skjer organisatoriske endringer. De mener deres jobb er å være voktere på fagets og det primære oppdragets vegne.

Når en virksomhet utvides så sterkt som Munchmuseet, kreves det tilførsel av mye annen kompetanse enn det kunstfaglige. De trenger fagfolk på økonomi, IT, markedsføring, informasjon, analyse og drift. En virksomhet med en voksende stab krever ofte organisatoriske endringer for at de skal fungere effektivt som støttefunksjoner for primæraktiviteten – som i dette tilfellet er å vise fram Munchs kunst.

Det er slett ikke gitt at en administrerende direktør i en bedrift ville gått i gang med en omfattende omorganisering et halvt år før en skal takkes av. Den oppgaven ville sannsynligvis blitt overlatt til den nye direktøren.

I store bedrifter er det vanlig at en ny direktør setter sammen sin egen ledergruppe og organiserer virksomheten slik en mener er best. I offentlig sektor har ikke en ny direktør slike fullmakter. Langt på vei arver han en ledergruppe. I offentlig sektor er det som regel mer stabilitet enn i markedsbaserte virksomheter der lønnsomhet er den sentrale driveren.

For Henrichsen er omorganiseringen sluttsteinen i den prosessen som startet for flere år siden. Han vil gjøre jobben ferdig. Han vet også av erfaring at det blir uro rundt omorganisering i kunstneriske virksomheter. Den uroen koster det ham lite å stå i. Det er bedre at han tar denne jobben, enn en ny direktør. Slik tenker han sannsynligvis.

For Henrichsen er det opplagt hva som bør gjøres. Og han vil gjøre det. Skulle byrådet gripe inn, kaster de et problem i fanget på den nye direktøren.

Sannsynligvis er det bedre at Henrichsen som etter 12 år kjenner Munchmuseet ut og inn, tar de grepene som bør tas, framfor å overlate en organisasjons med åpenbare organisatoriske svakheter til sin etterfølger.