Den platinablonde countrystjernen forteller gjerne vitser om seg selv. Blant annet skal hun ha uttalt: «Hjertet mitt er den eneste virkelig ekte delen av kroppen min».
Lucy Nicholson / Reuters
United States of Dolly
Du har sikkert hørt vitsen før.
Dolly Parton var med i en kvinnesaksdemonstrasjon og satte fyr på bh-en sin. Brannvesenet brukte to dager på å slukke brannen. Det var sånne vitser vi vokste opp med. Dolly Par-tonn, som vi kalte henne, var selve symbolet på en blondine med to store fordeler. Først seinere ble vi klar over hva hun egentlig sto for.
Hun har sagt at hun ikke blir fornærmet over «dum blondine»-vitser fordi hun vet at hun ikke er dum, og hun vet at hun heller ikke er blondine… Men i dag er vitsene så politisk ukorrekte at det omtrent bare er Dolly selv som forteller dem.
Dolly Parton presenterete
Som da hun sto på scenen sammen med Jane Fonda og Lily Tomlin da de skulle presentere «Best supporting actor» i britiske Emmy Awards. Fonda kritiserte Donald Trump med et gammelt sitat fra filmen «9 to 5», og Parton, som ikke vil støte tilhengere på hverken ene eller andre siden, avdramatiserte det hele med en puppevits. «I know about support. If it hadn’t been for good support, shocking off you, would be flopsy and droopy. I just hope I will get one of those Grace & Frankie vibrators in my Swag-bag tonight.»
Den platinablonde countrystjernen forteller gjerne vitser om seg selv, men holder seg unna politikk.
Countrybølge
Denne vinteren er Dolly Partons påvirkning tydeligere enn på lenge. En ting er at norske (kvinnelige) countrysangere har tatt opp countryarven ved å skrive og fremføre eget materiale. Fjorårets ferske og imponerende nordicana-artister som Malin Pettersen, Unnveig Aas, Signe Marie Rustad, Tone Bringsdal og Janne Hea beviser at Norge kan mer enn EDM; Electronic Dance Music. De vil kanskje ikke identifisere seg med hele Partons persona eller back-katalog, men jeg skal satse mye på at de har minst én av låtene hennes på favorittlisten.
Mange har også brukt vinteren på å høre podkasten «Dolly Parton’s America», som forsøker å komme litt under den blonde parykken og bak kassegitaren. Netflix har nylig laget en litt sukkersøt serie novellefilmer som tar utgangspunkt i Partons sanger. Musikalen «9 to 5» har gått et helt år i West End i London, de siste månedene med David Hasselhoff som Doralees sleske sjef.
Hun var en av få kvinner blant mange menn i musikkbransjen den gangen, og banet vei for andre.
Og nå i februar er Hanne Sørvaag i gang med en tre måneder lang showturné hun har kalt «Meg og Dolly».
– Hun var en av få kvinner blant mange menn i musikkbransjen den gangen, og banet vei for andre. Nå er det 40 år siden «9 to 5» kom ut, og det passer fint med en hyllest, og jeg liker veldig godt at jeg skal hylle en artist som fremdeles holder koken i sitt eget artisteri, vi må ikke alltid vente til noen er borte før vi hyller dem, sier Sørvaag til Plot.
Metoo-pioneren
Helt fra hun kom inn som vikar på Porter Wagoners populære fjernsynsshow i 1966, blant annet med den modige og selvironiske låten «Dumb Blonde», har hun vært avvæpnende lett å like.
Norske Hanne Sørvaag er ute på turneen «Meg og Dolly». – Hun var en av få kvinner blant menn i musikkbransjen. Nå er det 40 år siden «9 to 5» kom ut, og det passer med en hyllest, sier Sørvaag. (Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)
Hun har vært et forbilde for mange, både musikalsk og forretningsmessig.
Men hun har også skrevet sanger om abort, vold i hjemmet, tenåringsgraviditet, arbeiderklasseproblemer, alkoholisme, religion og dødfødsel. Det har på en måte veid opp det mytisk rampete og plastikkiruriske ved henne.
I 1980 ga hun kvinnelige kontorarbeidere både en blond rollemodell og en feministisk allsang. Filmen og sangen «9 to 5» var en komedie, men samtidig var det noe av det mest politiske som kom ut det året. Partons karakter, sekretæren Doralee, sier til sjefen sin i filmen: «Jeg har holdt ut klyping, stirring og jaging rundt pulten, fordi jeg trenger denne jobben. Men dette var siste dråpen. Hvis du kommer med et uanstendig forslag til, så kommer jeg til å hente pistolen jeg har i vesken og forandre deg fra en hane til høne med ett skudd. Og ikke tro at jeg ikke kan klare det».
Altså en gallionsfigur for #metoo og likestilling på arbeidsplassen lenge forut for sin tid.
Dollys forente stater
I de førti årene som har gått siden Dolly Parton sang om hvordan sjefene bruker hjernen din, men aldri gir deg skryten, har hun vært et paradoks. Hun er elsket av religiøse, homofile, hillbillyer, våpenentusiaster, fornektende sørstatsfolk, venstreradikale newyorkere og syngedamer med kassegitar. På konsertene kommer både drag queens og cowboyer med røde republikaner-hatter. Og hvordan har hun klart det? Det er jo ikke sånn at country i utgangspunktet er så samlende.
Det blir hevdet at hun har sjonglert mellom forskjellige roller slik at fansen har kunnet velge den som passer best til deres egen historie. Askepotten Dolly fra den fattige 12-barnsfamilien i Appalachene. Den kapitalistiske self-made woman som har slått seg opp i en mannsdominert verden. Den flamboyante, jålete lett kitchy popartisten. Og den åpenbart tolerante storesøsteren til alle minoriteter. Den spirituelle, den seksuelle, den kirurgiliberale, den sørstatspatriotiske. Og mange flere.
Det er lett å tenke at Dolly Partons motvilje mot politikk er en slags kalkulert forretningsstrategi.
I podkasten «Dolly Parton’s America» blir hun kalt «the great unifier». Altså en som forener De For Tiden Splittede Amerikanske Stater. Men samtidig er hun ikke lysten på å ta side i noen som helst konflikt.
For å ta et ferskt eksempel. Tidlig i 2018 annonserte hun at de kom til å endre tittelen på det populære «Dollys Dixie Stampede», som er en av attraksjonene i fornøyelsesparken Dollywood. Dette er en uhøytidelig konkurranse mellom publikum fra nordstatene og sørstatene, med artister på hester i sør- og nordstatsuniformer. Problemet var at showet hoppet glatt over alle referanser til slaveri, og ordet «dixie» kunne dessuten oppfattes som politisk på helt feil måte. Så derfor ble det endret til «Dollys Stampede».
Dolly Parton endret i 2018 navnet på en av hovedattraksjonene i fornøyelsesparken Dollywood fra «Dollys Dixie Stampede» til «Dollys Stampede», for å unngå uheldige referanser til tidligere tiders slaveri. (Foto: Branson Convention and Visitors Bureau)
Dollytics
«Jeg driver ikke med politikk», sier Dolly Parton til programleder Jad Abumrad i podkasten. «Jeg har for mange fans på begge sider av gjerdet. Jeg har meninger om alt mulig, men jeg har lært for lenge siden å holde munn om ting».
Dolly har ikke lyst til å ende som Dixie Chicks-vokalisten Natalie Maines, som slang med leppa og sa at hun skammet seg over President George W. Bush rett før invasjonen av Irak i 2003. Og dermed ble sett på som en regelrett forræder og støtt rett ut i country-kulden.
Dolly Parton har vært et forbilde for mange, både musikalsk og forretningsmessig. Hennes sanger om arbeiderklasseproblemer har på en måte veid opp for det mytisk rampete og plastikkiruriske ved henne, skriver Per Asbjørn Risnes. Owen Sweeney / AP
– Hun har klart å formidle tydelige og fremdeles aktuelle budskap i sangene sine, uten å støte fra seg noen i sitt publikum ved å ta politiske standpunkt på andre måter, sier Hanne Sørvaag, som snart legger ut på Dolly-turne.
Det er lett å tenke at Dolly Partons motvilje mot politikk er en slags kalkulert forretningsstrategi. At hun nekter å si noe hverken stygt eller pent om Donald Trump fordi da taper hun halvparten av publikum. Hun tjente tross alt 350 millioner kroner bare i 2017. Hun legger ikke skjul på at hun er glad i penger og at hun er en businessdame. Hun avslo en gang å selge «I Will Always Love You» til Elvis, siden han krevde halvparten av publishingrettighetene.
Men samtidig driver hun veldedighetsarbeid for eksempel gjennom «Imagination Library» som gir bort bøker til barn som ikke har råd. Hun har også skaffet hjemkommunen mange arbeidsplasser gjennom Dollywood, siden starten for 35 år siden. Hun har en slags tro på det gode i folk. Skal man tro de som har snakket med henne om det, handler det mer om en slags Kardemomme-aktig holdning. Hun skryter av andre låtskrivere, hun avslutter konsertene sine med å takke hele teamet, omtrent ned til hun som vasket garderoben hennes. Hun har ikke et vondt ord å si om noen, egentlig.
Som hun sier selv, ikke helt uten referanse til de gamle puppevitsene: «Hjertet mitt er den eneste virkelig ekte delen av kroppen min».