Menneskers uforståelige valg

Avdøde Ari Behn søkte oppmerksomhet. Han var en A-kjendis med tilgang til alle medier, og hadde en bekjentskapskrets av en annen verden. Mange ville være sammen med ham, en anerkjent forfatter, en talentfull maler, han vant prinsessen og fikk tre barn. Ytre sett var hans liv vellykket.

I høst ga Dag Solstad ut den tredje og siste romanen om Bjørn Hansen. På mange måter er han Ari Behns rake motsetning. Han har få venner, han har knapt kontakt med familien og han lever et liv som fremstår som ordinært og kjedelig. Han gifter seg, får en sønn, skaffer seg en elskerinne som han til slutt blir samboer med på Kongsberg. Han slutter som økonom i departementet og blir kemner på Kongsberg.

Samboerskapet ryker, og han flytter inn en blokkleilighet. Han er ikke venneløs, men han er ikke noe sosialt trekkplaster. Bjørn Hansen er ordinær.

Bjørn Hansen kjenner på en mangel i sitt liv, han savner noe som definerer ham i forhold til andre, et livsprosjekt som gjør ham spesiell. Han legger en plan. Han drøfter sin ide med en lege på sykehuset som han kjenner godt. Legen bærer selv på en hemmelighet. Han er avhengig av en jevn tilførsel av narkotika og trenger penger. Da Bjørn Hansen blir tatt ut som medlem i en delegasjon til Vilnius, får han muligheten. Han oppsøker en lege han har fått anbefalt i en pause i programmet. «Det må kunne la seg gjøres». Det skal ikke stå på betaling. Dermed blir Bjørn Hansen bragt inn på sykehuset etter en påstått trafikkulykke. Legen foreskriver at han må holde sengen. De indre skadene er store, hevder han. Deretter konstaterer han at Bjørn Hansen er blitt og vil forbli lam. Etter noen uker på sykehus bringer to unge sykepleiere Bjørn Hansen inn på flyet til Oslo.

Bjørn Hansen kjenner en sterk tilfredshet. Han har lykkes med sitt livsprosjekt. Han er stolt. Han er blitt sett. Fra nå vil han leve som invalid. Han opplever å bli syntes synd på, han får sympati og kjenner en slags ny mening i sin tilværelse. Han mener selv han har gjennomført en bragd, men er selvsagt klar over at det også kan ses på som en synd av groveste sort.
Når han er hjemme i sin egen leilighet og sikker på at ingen ser ham, reiser han seg opp fra rullestolen. Bare da. Det går bra i lang tid. Så fatter hushjelpen mistanke. En dag dukker hun og myndighetens representant uventet opp. Bjørn Hansen er ikke i rullestolen sin. Han er avslørt.

Foto

Dag Solstad (bildet) har skrevet tre romaner om romanfiguren Bjørn Hansen, en mann som kjenner på en mangel i sitt liv. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Han dømmes til tre år i fengsel for bedrageri og forsikringssvindel. Han stenger verden ute, seg selv inne, vil ikke ha besøk. Selv etter at han kommer ut søker han minimal kontakt med andre. Han er fanget i skam. Han lar et brev fra sin sønn ligge uåpnet i årevis i frykt for hva det kan inneholde.

Men han angrer ikke sitt livsprosjekt. Det framstår for han som en eksistensielt nødvendig. Noe han måtte gjøre. Det som plager ham, er at han ble for sikker og lot seg lure til å tro han hadde full kontroll. Slik ble han avslørt. Det han i ettertid tenker mest på, er ikke hvorfor han gjorde som han gjorde, men hvorfor han ikke maktet å være forsiktig nok. Det ble hans skjebne.
Etter at han kommer ut av fengselet ender han opp som økonomisk rådgiver for kriminelle og andre som beveget seg i lovens grenseland. Han forklarer bare hvordan loven er, og hva de kan gjøre for ikke å bli tatt. For sin egen del holder han sin sti ren.

Det Ari Behn og Bjørn Hansen har til felles, er at det de foretar seg er uforståelig og tragisk.

Etter at han er blitt pensjonist, oppsøker han sin sønn som er blitt optiker i Bø, gift og har fått sønnen Viggo. Dette møtet endte med at Bjørn Hansen ikke maktet den eksistensielle prøve og nærhet som besøket betydde. Han stikker av før han får møtt sin sønnesønn.

10 år seinere vil skjebnen det slik at hans sønnesønn Viggo, som skal begynne å studere litteratur, flytter inn i hans ettroms leilighet på Grønland. En dag gir Viggo tilkjenne hva han tenker om sin merkelige farfar. Han kaller ham en opprører og en negativ ånd. Det er en attest Bjørn Hansen kan leve med. Viggo virker imponert over hans særhet, og de har et felles referansepunkt i interessen for litteratur. De månedene sønnesønnen bor hos ham, tilfører mening til Bjørn Hansens miserable liv.

Hadde Bjørn Hansen gått til psykolog, hadde han sikkert fått en diagnose. Men han føler ikke noe behov for for psykologisk hjelp. Han lever sitt liv, utholder sin eksistens, gjør sine valg. Han verken kan eller vil angre. Bjørn Hansen er på mange måter mer opptatt av å forstå seg på Gud, som han ikke tror på, enn å forstå seg på seg selv. Han er den han er.
Den som forsøker å forklare Bjørn Hansen hva han bør gjøre og ikke bør gjøre, å overbevise ham med rasjonelle argumenter, vil ikke komme noen vei. Han er ikke fornuftig, hans liv renner avgårde som en elv, det som skjer det skjer, det kan ikke stoppes. En kan spare seg å si at det er uansvarlig, uetisk og fullstendig idiotisk å spille lam. For Bjørn Hansen var det hans store livsprosjekt, som han riktignok mislykkes med.

Det Ari Behn og Bjørn Hansen har til felles, er at det de foretar seg er uforståelig og tragisk. De opererer ikke i rimelighetens og rasjonalitetens verden, i alle fall gjorde de ikke da de foretok sine valg.
Selvmordet er den ultimate ulykke som kan ramme en familie. Skyldfølelsen melder seg hos mange som har en relasjon til den som velger å ta sitt eget liv. Kunne vi gjort noe? Sannsynligvis ikke. Selvmordet handler først og fremst om et enkelt menneskes opplevelse av seg selv og sitt liv.

Ari Behn var unik med sin evne til å omgås mennesker, lytte og formidle. Han søkte ikke den lettvinte lykken, han pløyde dypere og var i kontakt med livets skyggesider. I alt som skrives om ham, er det en dobbelthet, totalt uforståelig, samtidig virker det som om noen forstår. For Ari Behn la aldri skjul på at han oppholdt seg mye i det eksistensielle mørket.

I sin kunst, i bildene og ikke minst i hans siste bok «Inferno», formidlet han det vonde, nedturene og de destruktive tankene. Arve Juritzen var forlegger og redaktør for boken. Det mørkeste i boken fikk han redigert bort. Han kjempet for en mer optimistisk slutt, men Ari Behn insisterte på at det siste ordet skulle være «kiste». Det siste bilde han malte fikk navnet «Gone».

På baksiden av «Inferno» skriver Behn: «Jeg er en noksagt. Jeg har alltid vært intens. Full av ord og alt for mye kraft. Ute av balanse. Enten-eller. Taus eller pågående. Blyg og skamløs. Jeg klarer ikke holde igjen. Jeg lot det brenne».

En psykolog kunne sikkert tildelt Ari Behn flere diagnoser. Ari Behn snakket ikke om at han hadde psykiske problemer. Han snakket i eksistensielle kategorier. Han la ikke skjul på at han var fullstendig knust etter at ekteskapet gikk i stykker. Han brøt fysisk sammen og måtte legges inn på sykehus. Det følelsesmessige kaos drev han inn i en angst og panikk som rammet ham fysisk. Han snakket åpent til mediene om at samlivsbruddet opplevdes «som å dø».

Med sin nærhet til mennesker formidlet Ari Behn mening.

Så kom han seg videre, tenkte, skrev, formidlet og malte. Han var etterspurt. Alt så ut til å ligge godt til rette for et liv som maler og forfatter med venner og bekjente rundt seg. Men Ari Behn bar på et mørke. Ytre sett kunne hans liv betegnes som en type suksess mange søker. Men han plagdes av mørket, dette drivet mot undergangen. Få trodde han ville drive seg utfor stupet. I ettertid kan mye av det han formidlet oppfattes som et varsel om det som kunne komme – og som kom til ham i julen, den komplette følelse av å være forlatt i et mørke fikk makten over ham.

Det er omtrent 800.000 mennesker i verden som begår selvmord hvert år, om lag 600 i Norge. I de vestlige land er det omtrent 11 per 100.000 som velger å ta sitt eget liv. Selvmordsprosent er noe høyere i Øst-Europa, Kina og Japan, for eksempel.

Foto

Det er vanskelig å forstå at Ari Behn valgte å ta sitt eget liv. Selv om han i sin kunst, i bildene og i bøkene, formidlet han de vonde og destruktive tankene. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

I løpet av de siste 20-30 årene har myndighetene laget diverse handlingsplaner for å få ned antallet selvmord. Flere suicidale får hjelp fra helsevesenet. Men antallet selvmord er over tid ganske stabilt. De siste årene har det vært en økning i antallet selvmord i aldersgruppen 20-24 år.

Vi vet nær sagt det meste om selvmord. Rus har en negativ virkning. Vi vet at selvmord er knyttet til alvorlig sykdom, depresjon, schizofreni, tap av noen som står en nær og at man kjenner andre som har begått selvmord. Arbeidsledige, fattige, ensomme og eldre er i risikogruppen.

Psykologer kan forklare et stykke på vei. Men selvmordet er for ofte helt uforklarlig. Det handler om ikke å ville leve selv om livet på ingen måte virker ulevelig. Selvmord er å gi opp der mange andre kjemper seg videre og kommer gjennom vanskelighetene.

Selvmordet er et dypt eksistensielt valg. Ari Behn har stått for åpenhet om alt som tynger og plager. Han har snakket åpent om døden. Det ville vært vanskelig, kanskje umulig å hylle hans selvmord inn i taushetens slør. Han er ikke den eneste kunstneren som har mistet meningen med livet og tatt konsekvensen av det.

Det underlige er at noen av de som velger å ta sitt liv, så presist har gitt uttrykk for livet slik det arter seg og hva meningen med livet faktisk er. Med sin nærhet til mennesker formidlet Ari Behn mening. Den rakk bare ikke inn i hans egen sjels dyp.

De fleste selvmord er uforståelig og urimelige. Menneskets eksistens lar seg ikke beskrive i rasjonalitetens kategorier. Livet en gåte med sine mørke sider. Livet er ikke slik vi skulle ønske det var.

Det er en del mennesker som holder seg med forbudte ideer. Merkverdige Bjørn Hansen så for seg et liv som lam, uten å være det. Livet ble annerledes for Bjørn Hansen, men han holdt det ut – i taushet.

Ari Behn maktet ikke livets tyngde, han ropte ut sin fortvilelse, mange ville hjelpe, men de nådde ikke gjennom det mørket som hadde lagt seg over han eksistensielle viljesenter.

Vi må melde pass i møtene med Bjørn Hansen og Ari Behns eksistensielle valg. Vi kan bare si som datteren Maud Angelica i sin tale i begravelsen «Du tok feil, pappa».