Medaljens bakside

Hvorfor trives og blomstrer noen unge eliteutøvere i kultur og idrett, mens andre overveldes av de skyhøye kravene og det massive presset? Heidi Haraldsen, førsteamanuensis i pedagogikk og studieansvarlig for praktisk pedagogisk utdanning innenfor dans og teater ved Kunsthøgskolen, tok før jul doktorgrad ved Norges Idrettshøyskole på unge topptalenter og motivasjon i kunst og idrett. Hun har studert «medaljens bakside» i ung talentutvikling; et område det har vært forsket lite på tidligere. 

Studiene hennes viser at 25 prosent – 1 av 4 – var sårbare i relativt stor grad. Ytterligere 10 prosent var sårbare i mindre grad. Det vil si at tilsammen en av tre sliter med utfordringer rundt negative følelser, stress og prestasjonsangst i større eller mindre grad.

– Jeg har intervjuet tenåringer som kan gå hjem og grine om kveldene fordi de er så utslitte, og til tider har det tungt psykisk. Noen har også fysiske smerter, fordi de presser kroppen til det maksimale. Likevel møter de opp igjen neste dag. Hele identiteten deres er bygget opp rundt den idretten eller den kunstformen de satser på, og som de innerst inne er så glade i. Det er fascinerende hvor sterk drivkraften deres kan være, men for noen er kostnadene for høye. Enkelte har for store utfordringer, sier Heidi Haraldsen.

Det er fascinerende hvor sterk drivkraften deres kan være, men for noen er kostnadene for høye.

De sårbare

– Betyr funnene dine at 1 av 4 tenåringer som satser i toppen i kultur og idrett sliter med psyken?

Foto

Forsker Heidi Haraldsen stiller spørsmål ved om det er etisk riktig å ikke gjøre mer for å sikre at også de mest sårbare talentene har det bra, psykisk. Foto: Anita Myklemyr

– Jeg har ikke kartlagt diagnoser, men 1 av 4 var sårbare i relativt stor grad og derigjennom mer risikoutsatte for svekket psykisk helse. Det vi vet, er at noen får problemer med å takle alt stresset og presset. For noen blir det for mye. De har det ikke så bra, og for noen blir det så mye at de blir syke. Også de mest sårbare kan bli kjempegode, men jeg har stilt spørsmål ved om det er etisk riktig å ikke gjøre mer for å sikre at de også har det bra, psykisk. Dette er noe ikke alle talentprogrammene er så opptatt av. Holdningen kan være at dette må du fikse selv, det er ikke vårt ansvar.

Forskeren forklarer at de som omtales som sårbare er ungdommer som har mer ugunstige tankesett enn de som er mer robuste. I studiene sine fant hun tre mulige forklaringer.

• Perfeksjonisme koblet til egenverd. Du føler at verdien din som menneske er direkte knyttet til det du presterer.

• Manglende autensitet, ytre motivasjon – du er ikke mest motivert av en indre drivkraft og vilje, men av press og forventninger utenfra; for eksempel fra foreldre og lærere.

Skader og andre uhell som setter deg «ut» for en periode. De som slet med dette, men ikke de to andre faktorene, klarte seg ofte bedre enn de andre som var sårbare.

«Heltidsjobb»

Heidi Haraldsen jobber på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har selv vært aktiv dansekunstner, og er utdannet ved Statens balletthøyskole. Her ved høgskolen har hun jobbet i ti år.

I dansesalene på skolen pågår det danseklasser. Hun forteller at på denne tiden, på morgenen, er det teknikk-klasser. Vanligvis to ganger 90 minutter, så en liten pause før de begynner å trene på repertoar – dansenummer som skal øves inn, eller kanskje ekstra tåspisstrening. Det er også teorifag og skolefag, og skoledagen kan vare til sen ettermiddag. I tillegg kommer forestillinger og konkurranser. En del elever og studenter deltar også i forestillinger i Operaen. Dét kan vare til ti-elleve om kvelden.

Foto

Miljøene for talentutvikling støtter selvbestemmelse, men de er også kontrollerende. De kontrollerende tendensene virker sterkest og er mest fremtredende, finner Heidi Haraldsen. Foto: Istockphoto

– Å satse dans på elitenivå som student er noe som, sammen med vanlig skole, pågår fra du står opp til du legger deg. Det er en livsstil. Du har ikke tid til mye annet i livet.

I doktorgradsavhandlingen sin siterer Haraldsen flere av de sårbare tenåringene hun har intervjuet. Én forteller: «Jeg føler meg utslitt hele tiden. Ofte, når jeg er utslitt, føler jeg meg nummen. Jeg har ikke energi til å gjøre noen ting utenom skolen.»

Topptalenter i idretten legger gjerne ned mange timer med egentrening i tillegg til fellestreninger og skole. Unge musikere øver i flere timer på egenhånd hver dag. Innenfor kunsten kan profesjonaliseringen begynne allerede når man er 11-12 år.

Selvbestemmelsesteorien

Haraldsen har studert «medaljens bakside» i talentutvikling ut fra selvbestemmelsesteorien, en mye brukt motivasjonsteori i psykologien. Funnene hennes støtter oppunder teorien: Det ser ut til at kvaliteten på motivasjonen forklarer hvorfor noen blomstrer, mens andre strever og gir opp. I selvbestemmelsesteorien fremheves tre grunnleggende psykologiske behov hos oss mennesker som fører til gunstig og sunn motivasjon, noe som igjen gjør av vi presterer bedre: kompetanse – det å oppleve at man mestrer det man holder på med, autonomi – det å i stor grad få bestemme selv og det å ha gode relasjoner til folk rundt seg.

16 til 19-åringer fra eliteprogrammer på Kunsthøgskolen og Barratt Due musikkinstitutt har svart på spørsmål i flere runder i Haraldsens studier. Det samme har talenter på landslagsnivå i svømming, roing, friidrett, langrenn, alpint, skøyter og skiskyting gjort. Totalt har hun rundt 300 respondenter; cirka 100 fra kunstsiden og rundt 200 fra idrett. I tillegg har hun intervjuet ni voksne, profesjonelle eliteutøvere. Åtte tenåringer med høy score på sårbarhet og motivasjonsfrustrasjon ble fulgt opp med dybdeintervjuer.

Flertallet – 70-80 prosent – rapporterer om gunstige motivasjonsprosesser, mens de øvrige opplever ugunstige motivasjonsprosesser. Én studie viste at elitetalenter med moderat til høy – og økende – frustrasjon knyttet til både det å være god nok (kompetanse) og mangel på selvbestemmelse (autonomi), rapporterte signifikant høyere nivåer av prestasjonsangst, men også lavere prestasjonsnivå. På lang sikt kan det se ut til at ugunstig motivasjon hemmer utviklingen av talentenes potensial, slik at de risikerer å komme inn i en negativ spiral av ugunstig motivasjon, stagnasjon og økende frustrasjon og psykiske kostnader. Utøverne innenfor kunst, og jenter, hadde høyest score.

Jeg har intervjuet tenåringer som kan gå hjem og grine om kveldene fordi de er så utslitte, og til tider har det tungt psykisk.

– Det som er mest frustrerende for disse ungdommene, er å oppleve at de ikke er gode nok, at de mangler kompetanse. Alt de ønsker og drømmer om er knyttet til kompetanse; sosial status, uttak til viktige konkurranser, visninger og konserter, økt oppmerksomhet fra lærere og det å innfri forventninger fra familie og venner. Hvis de i tillegg er i et kontrollerende og prestasjonsorientert miljø og ikke har gode og trygge relasjoner – men i stedet betingede relasjoner som avhenger av om de presterer eller ikke, blir det ille. Det er her vi finner de 20-30 prosentene som har det dårligst. Er det en eller to faktorer som slår inn, så er det fremdeles noe som er positivt, og det kan gå bra. Hvis alle tre faktorene slår ut, er det sannsynlig at det blir mer alvorlig.

Perfeksjonistene går i kjelleren

Ett kjennetegn ved de sårbare var at de var perfeksjonistiske på en ugunstig måte; de koblet prestasjoner og egenverd. Hvor verdifull du føler at du er, handler da om hvor flink du er og hva du presterer. Det betyr at egenverdet ditt og selvtilliten din blir veldig ustabil, forklarer forskeren.

– Du har det bra når du er flink og det går bra, men du takler det veldig dårlig når ting butter og det er motgang. Perfeksjonister går lettere, fortere og oftere i kjelleren enn andre. De tenker ofte dårligere tanker om seg selv, kan lettere bli deprimerte og de rapporterer om mer angst. Perfeksjonistene er også reddere for å gjøre feil, sier Haraldsen, som peker på at dette kan føre til at de ikke er best når det gjelder, selv om de har jobbet hardt i forkant.

Perfeksjonister scorer ifølge Haraldsen også ofte høyt på utmattelse.

– De kan trene for mye og restituere for dårlig. De kan presse seg så hardt at de blir syke. De terper om og om igjen. De vil ha kontroll. Å ikke ha kontroll er det verste de vet. Men i et prestasjonsmiljø kan man aldri ha full kontroll. Det er en umulig utopi.

Kontrollerende lærere

I selvbestemmelsesteorien settes autonomistøtte – støtte for at du skal ha valgfrihet til å bestemme en del selv – opp mot kontrollerende betingelser. Å bli kontrollert av andre utløser, ifølge teorien, frustrasjon i tilknytning til de grunnleggende behovene valgfrihet (autonomi), kompetanse og tilhørighet, og i neste omgang ugunstig motivasjon.

I talentmiljøene blir lærere og trenere viktige for utøverne. Læreren er som regel selv mester i sitt fag, en de ser opp til. Lærere og trenere har også mye makt, det er gjerne de som bestemmer hva utøverne får være med på av konkurranser og opptredener. Haraldsen finner at talentutviklingsmiljøene både fremmer selvbestemmelse og er kontrollerende, men forskningen hennes viser også at det er de kontrollerende tendensene som virker sterkest og blir mest fremtredende. Haraldsens funn viser at særlig indirekte og betinget kontroll er relativt vanlig både i kunst og idrett, og kunstlærerne kommer dårligst ut.

Forskjellsbehandling er et eksempel på indirekte kontroll, forklarer Haraldsen. Det er deflinkeste som får mest oppmerksomhet.

– Er du ikke god nok, plasseres du på sidelinja. Bare på de to årene jeg fulgte ulike juniorlandslag i idretten, så ble halvparten av gruppene byttet ut. Utøverne skjønner jo at hvis du ikke tas ut til de viktigste oppsetningene og konkurransene, så kommer de andre til å rykke fra. Det presset ligger der, og de er livredde for å bli skadet og syke. Og de vet også at treneren og læreren helst bør like dem. Det er en form for indirekte kontroll; en usynlig form for manipulering. Talentene tilpasser seg hele tiden systemet.

Jo mer kontrollerende læreren eller treneren er, jo høyere er utslaget på frustrasjon, angst, dårlig motivasjon og utmattelse, viser Haraldsens funn. 

Perfeksjonister går lettere, fortere og oftere i kjelleren enn andre.

Selv små ting hjelper

Mange forhold virker inn på ungdommenes sårbarhet. Det som ifølge Haraldsens studier ser ut til å fungere som en buffer mot sårbarheten, er mer selvbestemmelse og indre motivasjon; en genuin lyst til å holde på med idretten eller kunstformen sin, samt fokus på læringsprosessen, ikke resultatet. Hos flere av de mest sårbare skorter det på dette.

Trenere og lærere kan gjennom en kontrollerende lærerstil gjøre situasjonen verre for de sårbare, men – hvis de har en støttende lærerstil kan de fungere som en buffer og beskytte de mest sårbare, slik at de negative tankene, frykten og stresset ikke får fritt spillerom. Dette viser funnene. I intervjuene forteller ungdommer at selv små ting trenere, lærere eller medelever gjør hjelper.

– Bare det å bli sett, få støtte, det at noen skjønner at det er tungt hjelper. Hvis du sliter eller er skadet, så svir det hvis du får beskjed om å gå og trene for deg sjøl. Du blir snudd ryggen til, og du ser at de andre rykker fra. Treneren eller læreren og miljøet er ikke interessert i deg mer, for du er ikke verdt noe når du ikke lenger er blant de beste. Dét er tungt psykisk. Ungdommene bør i stedet få masse støtte, hjelp og oppmuntring til å komme seg over kneika, sier forskeren.

Kravene må være der

Å fire på de høye kravene, er ingen løsning, mener Haraldsen. Det vil ikke utøverne heller. De vil jo bli gode. Man kan kanskje tenke at de mest sårbare ikke bør drive med kunst og idrett på et nivå hvor presset er så massivt, men Haraldsen ville ikke «valgt bort» de sårbare. Hun mener det er riktig at talentprogrammene selekterer på det fysiske eller det faglige talentet.

– Det jeg tenker, er at trenere og lærere må bli seg mer bevisste på at de har et mangfold av elever og utøvere med ulike behov og at disse må behandles ulikt. Her har en del trener og ledere en vei å gå. 

Tendensen i Haraldsens materiale er jevnt over at jenter er mer sårbare enn guttene, og at det er mer sårbarhet i kunsten enn i idrett. Hun har ikke undersøkt hvorfor, men stiller spørsmål ved om kunsten rekrutterer inn flere av de som er sårbare. Kunst er tross alt noe som er veldig sansemessig og følsomt.

– Har kunsten noe å lære av idretten?

– Jeg tror kunsten har noe å hente på å ta inn litt bredere perspektiv i talentutvikling, for eksempel når det kommer til psykologi og det mentale, men jeg har sett lignende tendenser i idretten. Også der var det noen trenere som var tøffe, veldig systemdrevne og bestemte alt.

Opplæring og tverrfaglige team

Haraldsen mener det bør stilles krav til kompetansen til dem som jobber med de unge talentene. Ikke bare faglig, sportslig eller kunstnerisk, men også pedagogisk og psykologisk. Hvis læreren ikke er sterk på det psykologiske, kan én mulighet være å sette sammen lærerteam der psykologikompetansen finnes, mener forskeren. Dessuten kan lærere kurses i større grad enn i dag. Hun mener at talentutviklingsmiljøene har mye å hente på å identifisere og redusere ugunstig motivasjon, og er overbevist om at det vil være positivt ikke bare for den enkelte utøver, men også for prestasjonene.

– Har Kunsthøgskolen iverksatt noen tiltak?

– Ja, vi har blant annet startet opp prosjektet Resilience and ethics in dance education – om etikk i dans og opplæring og tiltak for fysisk og psykisk motstandsdyktighet. Flere tiltak vurderes. 

–  Må tørre å snakke om det

Anders Hall Grøterud er en av de relativt få prestasjonspsykologene som jobber med unge elitetalenter i norsk musikkliv. Han har hovedfag i idrettspsykologi, har vært landslagstrener i triatlon og har jobbet med kommunikasjon og ledelse. I 2005 ga han ut boka «Sporty business. Hvordan lykkes på jobb med toppidrettens metoder» sammen med Geir Jordet. Han har undervist på bachelor ved Barratt Due musikkinstitutt siden 2007, og har siden 2016 vært leder for Senter for Talentutvikling Barratt Due.

Alle topp-prestasjoner i kunst handler i stor grad om å vise seg fram, og om å bli vurdert.

– Vi skal være pådrivere for at talent-tilbudet til unge klassiske utøvere i de største regionene i Norge utvides og forbedres, slik at kvaliteten holder et internasjonalt nivå. Alt av kunnskap som knytter seg til det, prøver vi å få tak i og videreformidle, sier Grøterud, som har hatt Heidi Haraldsen som foredragsholder på konferanser. Han sier funnene hennes er nyttig kunnskap.

– Det tre sjekkpunktene i selvbestemmelsesteorien – selvbestemmelse, relasjoner og mestring – er det kjempeviktig for vårt miljø å være oppmerksomme på.

Målrettet pluss kravløst

Ved Barratt Due har de tilbud fra musikkbarnehage til masterstudium. Kjernen av musikere er talenter som er fra 12 til 19 år gamle, hvor de flinkeste tas opp i programmet «Unge talenter». Her får fiolinister, pianister, cellister og andre musikere personlige timer med spillelærer, de har samspill, de lærer musikkteori og de har orkester- og mesterklasser. Grøterud bekrefter Haraldsens bilde av at musikken, sammen med skole, nærmest blir en heltidsaktivitet.

Foto

Det er viktig at unge musikere blir møtt med forståelse og riktig støtte, mener Anders Hall Grøterud, psykolog og leder for Senter for Talentutvikling Barrat Due. Foto: Anita Myklemyr

– Mange øver tre timer om dagen på egen hånd, noen ganger mer. Mye i livet dreier seg om dette, men de som har en sterk, egen «motor» er flinke til å få med seg mange ting. Kanskje spiller de også i rockeband eller komponerer selv.

– Haraldsen finner at opptil 35 prosent av de unge talentene er sårbare psykisk i større eller mindre grad. 25 prosent – 1 av 4 – er sårbare i relativt stor grad. Perfeksjonisme knyttet til egenverd og mangel på autentisitet – du satser for å møte forventninger fra andre – er to av forklaringene. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er viktig å være oppmerksomme. Vi må forsøke å forstå hvorfor de er utsatt, for så å kunne gjøre noe med det – spesielt gjennom forebygging. Alle topp-prestasjoner i kunst handler i stor grad om å vise seg fram, og om å bli vurdert. I tillegg til det tekniske kommer det personlige uttrykket. Du skal gi en opplevelse. Resultatet avhenger dermed også av publikum, og hvordan det blir tatt imot. Det gjør det ekstra sårbart og personlig. Disse tingene er det viktig å snakke om, da blir det ikke så skummelt.

Kravløst pusterom

Grøterud opplever at de fleste talentene har en sterk indre driv og et genuint engasjement for å drive med musikk på høyt nivå, men legger ikke skjul på at det også finnes noen som er drevet av å prestere for sine foreldre eller læreren og føler at er de verdt det de presterer.

– Jeg har tro på en kombinasjon av ytre og indre motivasjon, der den indre er viktigst. Noe av det viktigste for sunn talentutvikling er å ha en sterk indre drivkraft, læringsfokus og en balanse mellom det veldig målrettede og det kravløse. Alle trenger noen steder i livet der de ikke må prestere. Å ha et sted hvor du ikke først og fremst er en god fiolinist, med deg selv. Med de menneskelige kvalitetene som du har.

– Snakker dere med utøvere og foreldre om det?

– Ja, vi snakker mer om dette enn før. Selv holder jeg foredrag om det på oppstartsmøter, lærerkonferanser og foreldretreff.

Det musikalske nivået er viktigst, men du skal i tillegg være en god pedagog – i det ligger det å hensynta hele mennesket.

Opptatt av læring

I hverdagen er det lærere og de ansvarlige for programmene som følger opp hvordan talentene har det.

– Er dere flinke nok til å fange opp de som sliter?

– Man kan alltid bli bedre, men jeg tenker at noe av det viktige, er at de som sliter litt føler at de får aksept for det og en forståelse av hva det handler om – og at de blir fanget opp av læreren og kan få riktig støtte og motivasjon.

– Hva sier du til en på 14 år som har øvd i månedsvis og lagt hele sin sjel i en stor opptreden, og så gikk det likevel dårlig …?

– Du må prøve å gjøre det ufarlig, gjøre det til en del av livet. Å gjøre feil er en forutsetning for å lære, og egentlig noe vi bør ønske velkommen. Det gir muligheter for utvikling. Det å stå foran et publikum og spille er for øvrig noe du må gjøre mange ganger for å bli god til det. I læringen brytes opplevelsen ned til noe som gikk bra og noe konkret som kan utvikles til neste gang. Det settes delmål, hele veien fram til målet; musikalsk og/eller mentalt.

Det musikalske viktigst

– Lærerne rekrutteres etter faglig dyktighet. Har det noen betydning hvor flinke de er med det psykologiske?

– Ja, i større og større grad. Det musikalske nivået er viktigst, men du skal i tillegg være en god pedagog – i det ligger det å hensynta hele mennesket. I ansettelser ser vi etter de beste lærerne, og at de behersker flere roller, både som utøver, pedagog og som mentor og coach. Vi gjennomfører prøveundervisning og intervju av kandidatene og etterspør konkret erfaring, og kandidatens tanker rundt det å jobbe med unge mennesker i krevende prestasjonsmiljøer. Lærerne skal også bygge elevens mentale «muskler» for å kunne blomstre som musiker. Når vi treffer med dette, så ser vi at elevene får de trygge, oppbyggende og motiverende miljøene de trenger.

Grøterud selv holder foredrag for lærere om teknikker som kan gjøre elevene mer robuste mentalt, og han underviser i tematikken på bachelornivå og på Unge Talenter. Han er også rådgiver for et knippe elever, og erfarer at det ofte handler om å fokuset bort fra det at du er verdt det du presterer – og å dreie det over til at du er i en læringsprosess.

– Jeg forsøker å få de unge musikerne til å sette seg læringsmål, legge merke til hva de får til og dele ansvaret med læreren for det de skal få til. Kombinert med flere bein å stå på utenfor musikken, gir det en slitestyrke som gjør gjør dem bedre rustet til å bli musikere.