På norske hytter fortsatte lenge av den gamle livsstilen med utedo, også for overklassen. Ved grinda på statsminister Einar Gerhardsens hytte i Gudbrandsdalen i 1959. F.v Norges statsminister Einar Gerhardsen sammen med det svenske statsministerparet Tage Erlander og Aina Erlander.
Storløkken / Aktuell / Scanpix
Fra sosial skam til hyttesjarm
Det fulgte en sosial skam med det å være nattmann. Utøverne ble betraktet som urene fordi de gjorde sysler med lav status, som å tømme doer i byer.
Nattmenn feide også piper, fjernet, flådde og begravde døde dyr, kastrerte hester og begravde mennesker. De håndterte søppel og ryddet bort selvdøde hester, hunder og katter fra bygatene. Men her skal vi konsentrere oss om dotømming.
I Christiania vokste yrket fram på slutten av 1600-tallet og tiltrakk seg løse eksistenser. Der i byen leide nattmannen ei tomt utenfor sentrum, kalt Nattmannshaugen, hvor Rikshospitalet senere lå, nær Bislett. En nattmann og flere slektninger fikk omkring 1700 dommer for tyveri, ran og mord. Senere begynte Christen Larsen i jobben mot 12 riksdaler i året. Til sammenligning tjente bøddelen 28 riksdaler, en skoleholder 40 og byfogden 100. Nesten bare skorsteinsfeiere hadde lavere lønn.
I 1739 trengte man ny nattmann i Trondhjem etter at den forrige døde, men ingen søkte stillingen. Man løste floken med å ansette omstreifer Christian Nielsen, som ofret sin og familiens sosiale ærlighet og slapp ut av byens nybygde tukthus. Han gikk i bygatene i lyse sommernetter i 1740 og tømte doer, og sov fortsatt i senga på tukthuset fordi nattmannshuset var ubeboelig. I august det året rømte han, kona og barna. Dermed måtte man finne en ny. De fleste hadde jobben i kort tid før de stakk av eller fikk straff og sparken for kriminelle handlinger.
I Christiania vokste yrket fram på slutten av 1600-tallet og tiltrakk seg løse eksistenser.
Også å selge mat til ham satte en annen person i dårlig lys. Det skjedde med fiskeren Ole Mortensen i Trondhjem i desember 1746, som solgte fisk for fire skilling til nattmann og den frigitte slaven Joen Ellingsen. Etter gjentatt kjøpslåing viste naboer åpenlys forakt for Mortensen utenfor huset hans, de ropte rakkerunger etter barna. En nabokvinne ønsket ikke varer fra en som handlet med nattmannen og ville bytte tilbake kjøpt fisk. Ja, hun vasket også huset sitt for å fjerne urenheten.
En annen tidligere omstreifer, vossingen Ole Hansen, fikk i 1754 jobb som nattmann i Trondhjem mot å slippe ut av tukthuset. Han holdt ut i 15 år, lenger enn noen andre kollegaer i byen. Kriminelle tilbøyeligheter førte innimellom til piskeslag på tukthuset, men uten at han rømte fra eller mistet jobben. Kreftene til Ole minket i slutten av 1760-åra og oppgavene tynget, mens nøden hersket i ekteparets forfalne hus. De to klarte ikke å fyre opp i ovnen og ingen gikk inn og hjalp, i redsel for å smittes av uærligheten. Naboene slo hull på et vindu og kastet inn mat som hjelp. Ole Hansen lå hjelpeløs i egen seng og døde 31. januar 1769, kanskje etter å ha frosset i hjel.
Anders Nielsen Bøe, en av de senere nattmennene i Trondhjem, trengte ei kone, men kunne ikke ta hvem som helst. Hun måtte bære et sosialt blylodd. Det gjorde Sara Pedersdatter, som hadde født et barn i dølgsmål – skjult en barnefødsel – og satt på livstid i tukthuset. Etter fin oppførsel i fem år ble hun løslatt ved kongelig bevilgning da ekteskapet med Anders var inngått.
Han trengte også en hjelper, helst en ærlig slave. Hvis han var uærlig på forhånd, ville det oppstå problemer ved hjelperens eventuelle dødsfall og være vanskelig å finne noen til å begrave ham. Stiftamtmannen pekte ut en hjelper, tukthusfangen Tarald Maudrupssøn. Men i 1783 ønsket han å forbli fange framfor å være nattmannens assistent. Det sier mye om datidas fordommer og forakt for jobben at Tarald foretrakk å være innesperret framfor å leve nokså fritt og med et sosialt stigma. Det kom muligens av at tukthusdommen snart tok slutt og at frigivelse ga en ny start. En status som nattmann var verre å vaske bort.
Utedoene har eksistert i mange varianter i årenes løp. Annonse fra 1896. (Foto: Norske Utedoer / Gyldendal)
På 1700-tallet og før den tid var såkalte gruber, groper i jorda, en vanlig do i Christiania. Doen het natthuset og gropa lå under. Nattmannen kom omtrent en gang årlig, etter avtale. Han kom med hest og vogn etter sengetid, tok opp spaden og begynte å måke. Ei økt inneholdt flere besøk og lasten på vogna vokste i vekt. Få så dotømmeren i aktiv tjeneste. I blafrende lys sto han bøyd i stank og over møkk, profesjonell i utførelsen og med et annet forhold til avfall enn folk flest. Mange klagde på bråkete arbeid på ei søvntung tid av døgnet. Lydvare personer våknet når det skranglet i hestsko og spader, bøtter og fottrinn. De luktet også stanken som ség utover. Utpå morgenen labbet hesten tilbake til Nattmannshaugen med tung bør og sigen kusk. Døgnet sto på hodet for ham, som sovnet når byen våknet. Dette skriver folkloristen Inge Torstenson, den store norske eksperten på nattmannens historie, i boka «Fra nattmann til renholdsverk. Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år».
På midten av 1800-tallet hadde ikke nattmannen samme mørke status som tidligere i norske byer.
I 1730-åra foreslo Peder Hersleb, biskop i Christiania, å utnytte både menneske- og dyremøkk bedre. En metode var å bygge et natthus med fall direkte ned i møkkjelleren. Mange byborgere holdt husdyr og levde delvis som bønder, med mjølking og stell av husdyr. Framfor å bruke nattmannen, ba de heller tjenestefolk eller bønder om å kjøre bort gjødselen. I 1801 bodde det 8931 mennesker i Christiania. I den tida steg etterspørselen etter gjødsel utenom byen. Bønder dro innover for å hente lass og brukte også menneskemøkk på jordene. Flere deltok i sjauen med å hente avfall i byen, også derfor virket oppgaven mindre stigmatiserende.
De fleste fordommene mot byens nattmann hadde opphørt de siste tiåra, skrev magistraten i Trondhjem i 1803. Noe hang igjen og nattmannen ble fortsatt betraktet som annerledes, men midt av 1800-tallet hadde ikke nattmannen samme mørke status som tidligere i norske byer. Man la ned stillingen i Christiania og Trondhjem i 1870-åra. En ny type renovatør overtok.
Hvorfor forsvant fordommene? Det er umulig å si sikkert. Sørover i Europa skjedde det noe da begrepet menneskerettigheter oppsto og bredte seg utover i flere land etter den franske revolusjon i 1789. Aversjonen mot dotømmere minket også når flere utover på 1800–tallet begynte å bruke møkk fra mennesker på jorder. Bevisstheten om gjødsel og større avlinger økte. Også prester ga råd om slikt, i ei tid med stor sjølberging.
Kjøpmann Neuhann hadde ansvaret for å tømme rundt seks kaggedoer i Bergen midt på 1800-tallet. Han leide karer som bar, kjørte og lastet avfallet i prammer. Omkring annenhver dag slepte man dem ut på Byfjorden og slapp innholdet i havet. Allerede rundt 1850 anla bergenserne kloakkrør for å hindre avfall i bekker, rørene gikk fra utedoen til Vågen eller Lille Lungegårdsvann. I 1881 overtok kommunen ansvaret og tømte kaggedoene to ganger i måneden. Arbeiderne fraktet alt til lektere på Nøstet og slepte det til en «poudretfabrik» i Breivik. Blandet med kalk og myrjord ble møkka omgjort til gjødsel som båter kjørte til vestlandske bygder. I Bergen arbeidet også fanger i fengselet med slike oppgaver på slutten av århundret. De slapp ut av cella noen timer om natta og morgenen og gjorde en samfunnsnyttig oppgave.
Foto: iStock
Også i Stavanger jobbet menn slik. Klokka ett en sommernatt i 1885 la båten Eldorado fra Hull i England til kaia noen timer før skjema og uvanlig tidlig, midt i dotømmernes økt, ifølge reiseleder oberst F. Scarlett. En ubeskrivelig stank bredte seg over byen. Flere av turistene ville gå ombord igjen, og fortsette til Bergen. Da de kom til hotellet holdt renholdsfolkene på å tømme kaggene. «Jeg maa tilstaa, at det var noget af det værste man kan tenke sig.», skriver Scarlett. To av turistene tok da også koffertene sine og løp tilbake til bryggen. De ropte til reiselederen: «Good bye, Colonel! I should not like to stop in this pest hole for anything!» På norsk: Jeg stopper ikke for alt i verden i dette pesthullet. Men de hadde ikke løpt langt nok før båtklokka ringte for tredje gang og landgangen ble tatt ned, og båten gled ut fra brygga, videre mot Bergen. Alle i følget måtte forbli i Stavanger.
På landsbygda var på sin side det lite tradisjon for dotømmingsyrket. Det var først og fremst en jobb i byene på på første halvdel av 1800-tallet. På landsbygda var det annerledes, delvis fordi doer ikke fantes eller fordi folk ordnet egen fjerning. Oppgaven var ennå ikke definert.
På landsbygda var det annerledes, delvis fordi doer ikke fantes eller fordi de ordnet egen fjerning.
Christiania Poudretfabrik ble i 1865 stiftet av flere kjøpmenn, grosserere og en sorenskriver. Systemet var utviklet i Paris på slutten av 1700-tallet, det franske ordet poudrette betyr «lite pudder». På norsk sa folk «pudritt» og lagde flere munnhell ut av det. Hensikten var å omgjøre dyre- og menneskemøkk til gjødsel, å utvinne noe nyttig og også tjene penger. Gründerne tilbød seg å tømme doene.
Arbeidere strødde på en blanding av myrjord og kalk i hver do for å fjerne lukta. På den tida trodde eksperter at kolera spredte seg gjennom lukta fra doer, noe pudrettmetoden angivelig motvirket. Rikmenn kommersialiserte et tidligere uærlig yrke.
Pudretfabrikken opptok et helt kvartal i Lakkegata 65 mellom Heimdalsgata og Herslebs gate i hovedstaden. Der fantes staller til 60 hester, hus for stallkarer, vognskjul, redskaper og blandematerialer til pudretten. I det raskt voksende Christiania – innbyggertallet passerte 100.000 i 1878 – økte også mengden møkk. Om morgenen var det livlig i Lakkegata 65, når karer, hester og vogner dro ut på oppdrag med myrjord og kalk for å «pudrisere». De tømte doene ukentlig eller etter behov. Blanderen skrev opp adressene til steder som trengte tømming. De hentet pudrett og fraktet det videre til de mange bøndene nær byen. I 1871 hadde 600 av byens 1800 hus innført systemet. Nye sunnhetsforskrifter, vedtatt av bystyret to år senere, støttet tiltaket.
Georg Sivertsen på Bakklandet i Trondheim i 1962. Utedoen sto ofte innerst i bakgården. Tømmerne måtte først opp ei trapp, så gjennom en lang trang gang, og så samme vei ut. Det krevde en egen teknikk. Trondheim byarkiv
Tømming av latriner på Bakklandet i Trondheim i 1962. Henrik Gimseng til venstre og Georg Sivertsen til høyre. Trondheim byarkiv
Bestyrer og medeier i Christania Poudretfabrik i 1870-åra het Cæsar Emil Ramel Michelet og var en driftig bondesønn fra Trøgstad. Han klatret i hovedstadens sosiale sjikt i takt med stigende formue, men nattmannens stempel hang igjen. Det var vrient å anerkjennes som nyrik for en som tjente penger på møkk. Lukt fra pudrettfabrikken ga problemer. Stank var ikke bare ubehagelig, men også skadelig, mente flere, også fordi man spadde møkk, blandet og produserte gjødsel i Lakkegata 65. Det lå like innenfor den nye bygrensen fra 1860. En slik stinkende syssel burde foregå utenbys. Forskrifter i 1874 ga forbud om lagring av gjødsel i byen.
Året før kjøpte Michelet gardene Ulsholt og Nedre Furuset i Østre Aker, bynære eiendommer ved jernbanen og Grorud stasjon. Kjørerne hentet pudretten i byen og fraktet alt til Sørenga, lastet den ombord i togvogner som kjørte til firmaets sidespor på Grorud og la pudretten i kummer.
I 1878 hentet Michelets ansatte møkk for rundt 30.000 mennesker. 15 år senere fikk dobbelt så mange innbyggere i hovedstaden slike tjenester av seks firmaer. Selv med konkurranse forble Michelet størst i bransjen.
Det viser en fattig nasjon på begynnelsen av 1900-tallet når unger leter etter ting i møkka fra storbyen.
Systemet i Christiania ga hyppigere tømminger, flere titalls ganger årlig, framfor bare én. Da merket innbyggerne også mer til dotømmernes arbeid. Fordi det kostet mer å ha folk i arbeid om natta, begynte Christiania Poudrettfabrikk å hente avfall på dagtid i 1870-åra. Mindre lønnsutgifter og bedre utnyttelse av dagslys var to årsaker. Et argument mot dagtømming var dårlig lukt og det motbydelige i å se et slik arbeid. En lukket vogn fjernet plagsom stank. I Bergen jobbet dotømmere om natta til 1937.
I 1893 var pudrettsystemet innført bortimot overalt i Kristiania. Beboerne på Grorud hørte kråkene kakle og kjente lukta sige fra «pudritten». «Der har vi duene til Møkka-Michelet», sa de. En klage i 1897 fra Grorud Vel stoppet ham likevel ikke. Han som levde som kongen av møkk til dødsdagen i 1912.
Dårlig stilte folk lette etter ting som andre hadde kastet i do. På slutten av 1800-tallet kjørte tog ut av Christiania og dumpet pudritten i Rælingen. Flere kikket i avfallet for å se om de fant noe, for iblant lå det kastede ting i do.
På norske hytter fortsatte noe av den gamle livsstilen, med utedo. Så også for statsminister Einar Gerhardsen. Her er den svenske statsministeren med kone på besøk på hytta med «Norges mest kjente utedo» i 1959. Storløkken / Aktuell / Scanpix
Omkring 1900 lagde mange sagbruksarbeidere i Lillestrøm og omegn ski om høsten og solgte dem i Kristiania før jul og om vinteren. En slik kar plala en tur til hovedstaden med tog, men manglet penger. Det var tungt og tidkrevende å gå og dra skiene et par mil på slede. De hadde bare poteter i huset, så mora sa til den 19 år gamle dattera Hanna Karlsen, nest eldst av ti søsken: «Du må gå til Sunhagen og få et spann melk. Og du må være snar, så koker jeg poteter, for nå er vi sultne.» Søstera til mora bodde på Sunhagen.
Hanna måtte da gå over et stort jorde med mye tilkjørt pudrit, men mora sa: «Du går ikke til pudritthaugen!» Dattera gikk likevel dit. Hun kikket seg tilbake på mora, som overvåket fra huset. Tre digre hauger lå utenfor blikket hennes, og dit gikk jenta og fant en gammel pung med fire møkkete kronestykker. Hun kastet det tomme spannet og løp hjem. «Mor, mor jeg fant disse pengene i denne pungen som lå i pudritten!»
De skurte kronene rene, kjøpte mat og betalte togbillett til faren, som så solgte ski i Kristiania og sikret familien inntekter til jul.
Fra Ås i Akershus har Johannes Torvaldsen fortalte om pudrett med og uten søppel:
«Når de spredde bymøkka ut over jordene, var vi ungene med som kråker. Det gjaldt å sikre seg alt det rare og fine som byfolka hadde slengt i søpla. Jentene satte pris på parfymeflasker i flere farger og mye annet til lekestua. Vi gutter var mer ute etter noe mekanisk. Men foreldrene våre kunne styre sin begeistring når vi kom hjem med fanget full av saker fra «pudretten».
Det viser en fattig nasjon på begynnelsen av 1900-tallet når unger lette etter ting i møkka fra storbyen, noe av det verste avfallet i samfunnet.
Ved grinda på Gerhardsens hytte i Gudbrandsdalen i 1959. F.v Norges statsminister Einar Gerhardsen sammen med den svenske statsministeren Tage Erlander og Aina Erlander. (Foto: Storløkken / Aktuell / Scanpix)
Navnet utedo forutsetter egentlig at det finnes en do innendørs. Da er utedoen strengt tatt atskilt fra huset og annerledes, mer primitiv, uten vann. Men det er ikke alltid slik. Mange ligger i en bolig eller ei hytte.
Ingen vet sikkert hvorfor et ord vokser i popularitet eller blir vanlig, men ordet utedo henger i hop med stadig flere hytter. I etterkrigstidas hyttekultur så man tydelig økning i bruken av ordet, samtidig som man så forskjell på hus og hytte. Rørleggere la inn moderne WC der folk bodde. På hytta beholdt man gammeldags do, kalt utedo eller utedass.
På hytta fortsatte noe av den gamle livsstilen, også for daværende statsminister Einar Gerhardsen. Bildebladet Aktuell trykket i 1959 en artikkel om ham, landsfaderen, som styrte landet for Arbeiderpartiet. I sosialdemokratiets velmaktsdager fantes det ingen mer kjent og respektert mann i Norge utenom kongen. På Baukholstulen nær Gålå i Oppland fikk Gerhardsen satt opp ei hytte til åtte tusen kroner, passe dyr og ikke for stor. Han snekret selv et kombinert vedskjul og utedo. Det lyste gutteaktig stolthet hos byggherren da den svenske statsministeren, Tage Erlander, besøkte hytta med frue og sønn sommeren 1959. Svensken var imponert over utedoen og skjulet. Også to ambassadører og en ekspedisjonssjef så «Norges mest kjente utedo», som overskriften sa i Aktuell. Gerhardsen hadde vokst opp med slik do i Oslo, men bodde da i en leilighet med WC. I god partiånd drev han friluftsliv og levde enkelt i helger og ferier.
På norske utedoer hang det ofte bilde av den norske kongen, Haakon 7. Ukeblader fungerte lenge som dopapir, og det sto stadig bilde av ham og iblant kronprinsesse Maud på side tre i disse bladene. Folk ville ikke tørke seg bak med landets overhode, og hang derfor heller opp bildet. Det er den vanligste forklaringen på hvorfor dovegger hadde slike illustrasjoner.
På norske doer hang det ofte bilde av den norske kongen.
Også i Hof i Våler festet folk kongebilder på dassveggene. Hans Jakob Onstad, født i 1941, så det som guttunge i 1950-åra og lurte på hvorfor. Der i bygda sa folk at det skyldtes tyskerne og forbudet mot bilder av Haakon 7. Nordmenn skulle ikke ha symboler eller bilder av regent for å styrke moral og samhold. En liten markering som en nellik i knapphullet på kongens bursdag kvalifiserte til arrestasjon.
Folk i Hof sa at tyskerne fryktet smitte og ikke brukte nordmenns utedoer, i redsel for å pådra seg sjukdom. De skygget unna utedassene. Den ble en fri sone til å henge opp kongebilder, også under annen verdenskrig. Da satt folk og kikket på den tynne mannen i uniform. Det var god meditasjon og fin oppmuntring.
Andre motiver som ble hengt på doveggene var bilder av natur og årstidene. Noen hadde bilder av Roald Amundsen eller Frithjof Nansen.
Bjarne Madsen var en av de siste landstrykerne som loffet på Toten. Han passet ikke for arbeid som var styrt etter klokka. Han hogg heller ved og gjorde allsidig gardsarbeid på loffervis. Madsen tømte også dasser, med lånt spade, høygaffel og trillebår. (Foto: «Norske utedoer» / Gyldendal)
Dotømmere jobbet som nevnt mest i bystrøk, en av dem i Kristiansand. Han ble født der i byen i 1891, fikk navnet Lauritz Emil Lauritzen Reymert, og ble byorginal i hjembyen og dotømmer av yrke. Folk sa bare Laumann om den kjente skikkelsen som eide flere hester og gikk gatelangs med møkk eller gjødsel året rundt, ofte med en kjapp replikk på lager. I hvert fall er mange tillagt ham. Folkeminnet forgyller lett slike typer og det verbale ettermælet deres. En gang klagde to fine kvinner klagde på Laumann og den stinkende kjerra med gjødsel:
«Om hundre år er vi slig, både æ og dere», svarte han.
To andre bydamer holdt seg for nesa da han daffet forbi.
«Huff for en lukt!», sa de.
«Ja, det kan vere», svarte han, «men dere har lavt’o sjel»
Laumann jobbet mye om natta og tidlig om morgenen, og så lite folk. En tidlig morgen måtte fru Salvesen på hjørnet av Dronningens gate på do. Da hun satte seg ned, kom det nede fra bingen: «Neimen – æ det ikke fru Salvesen? Det var såvidt æ kjente Dere igjen.»
En av de siste norske landstrykerne loffet på Toten fram til midt i 1970-åra. Bjarne Madsen fra Raufoss passet ikke for klokkestyrt arbeid på fabrikk eller gard. Han hogg heller ved, plukket poteter og gjorde allsidig gardsarbeid på loffervis. Og tømte dasser med lånt spade, høygaffel og trillebår. Lofferen sto utenfor sosialt og minnet således om tidligere tiders nattmann, og passet til oppgaven. Dessuten gjorde han bokstavlig talt en drittjobb mange kviet seg for og gladelig satte bort. «Massen tømme dassen», sa totningene på rim. Han hisset seg opp når unger sa det, men var snill mot dem og spanderte iblant iskrem og sjokolade. Det fortelles om flere landstrykere som tømte doer i Hedmark og Oppland. Madsen begynte med det i etterkrigsåra fordi det ga penger i hånda og fantes oppdrag langs veien. Det passet med livsstilen. Omtrent en gang i året tømte han doene og visste om behovet. Alle kjente ham på Toten og han kjente nesten alle.
Svenske soldater på en tolvseter, før andre verdenskrig. Elleve mann og ett ledig hull. Her kunne en ikke være sjenert. (Foto: «Norske utedoer» / Gyldendal)
En vinter på Bøverbru fikk en dass pyramide av møkk som stivnet. Lofferen tok tak i den og løftet alt ut i frossen tilstand. Det var en spesialitet som få gjorde ham etter. Det gjaldt å ta tak i kaldt vær og gjøre det kjapt. Selv brukte Bjarne stadig moderne toalett, som på bensinstasjonen Shell på Gjøvik, men spurte om å låne først: «Jeg vasker meg både før og etter», sa han på riksmål, for å være fin i språket og kanskje virke mer pålitelig.
En kveld i 1976 spurte Bjarne Madsen om å overnatte i en av de to tomme fjøsene på Indal på Bøverbru. Det lå igjen noen halmdotter, men ingen dyr sto på båsen. En nøysom kar trengte lite plass. Brukeren Magnus Ødegård ba som vanlig om å få fyrstikkene fra lofferen for å unngå brann. Utpå kvelden brant det likevel i låven. Røyken veltet ut og flammene pisket innover. Magnus var nesten hysterisk i ønsket om å løpe inn i flammene for å varsle og berge Madsen, de måtte holde ham fra det.
Madsen våknet av ilden og flyktet inn på et lite rom, et tidligere hønsehus, med bare ei dør. Der brant han ihjel og ble funnet neste dag, bare svarte knokler lå igjen på golvet i det nedsvidde huset.
Skulle utedoene aldri bli borte? I 1970 var det fortsatt over sju tusen doer uten vann i Oslo. Tre år senere påbød Helserådet stenging av alle klaskedasser. For å gjøre det renset Renholdsverket bingen og fylte den med kalk. De kjørte provisoriske toalettbrakker på gårdsplassen og sendte regningen til eieren av bygården. Men de forsvant ikke likevel.
Rolf Berget, født i Solør i 1938, begynte i Renholdsverket i hovedstaden i 1970, og ble to tiår senere intervjuet om yrkeslivet sitt av Inge Torstenson og Per–Erling Johnsen.
I Norge lever utedoene videre på hytter og i fritidshus, langs kysten og på fjellet, mellom bakker og berg.
Han begynte etter tolv år som drosjesjåfør. Han sluttet en torsdag og sa det uten forvarsel til kona, som ble fortvilet – de hadde gjeld i huset på Lørenskog. Hva skulle de leve av? Han ringte Renholdsverket i Oslo dagen etter og spurte om jobb. «Kan du komma på manda’s morran», sa en stemme i telefonen. Rolf Berget møtte opp klokka ti på seks og flyttet søppelkasser den første dagen. Neste dag sa en oppsynsmann: «Tåler’u lukta, så kan du få være med og kjøre dasser i dag.» Det måtte være greit, tenkte Rolf, og gled inn i tralten og fikk fast rute i Holmenkollen, Sørkedalen, Maridalen, Røa, Lilleaker og Solemskogen. «Dobbelt smuss», altså dobbelt smusstillegg gjorde jobben nokså bra betalt.
«Du må’kke assosiere», sa de erfarne, ikke tenke negativt om lukta og dritten, heller telle antall bøtter og timer igjen av dagsverket. De 18–19 kara som tømte dasser i Oslo utgjorde ni lag, de fleste besto av to, større ruter i byen krevde tre mann. De byttet på å kjøre og tømme. En som manglet førerkort gikk under kallenavnet «Neger’n», han bare tømte hele året.
Vanlig tørkepapir i Hedmark, men også lesestoff på do. (Foto: Roar Vingelsgaard /«Norske utedoer»)
Rolf Berget tilhørte lag åtte. De regnet ukesverk, i den tida 1330 bøtter eller 600 binger eller 800 setekasser. Setekasser manglet bøtte og en måtte spa møkka oppi en egen bøtte. I 1970-åra var det få igjen av dem i Oslo. Binge het også klaskedo og hadde luke i husveggen på fortauet. Den største Rolf tømte lå i Arbinsgate 13 med inngang fra Løkkeveien, en dass med seks etasjer. Han krøp inn i luka for å rekke bort med banjoskaftet – redskapen brukte – et fire–fem meter skaft med treliters spann på enden. Et annet navn var mandolin.
Det klasket i slike doer med flere etasjer. Per Erling Johnsen og Inge Torstenson intervjuet Rolf Berget, som fortalte om også annet innhold som kom ovenfra i binger med flere etasjer: «Men problemet var jo at det kom flasker – tomgods – dem satt jo på disse doa og tok seg en dram. Mannfolka hadde gjømt flaskene på do så ikke a mor sku’ veta det. Når’n var tom så var’e å sleppe’n, og da var det ikke så patent hvis den kom fra sjette og du var der nede.»
De hentet flest bøtter, som sto i etasjene oppover, i egne hus på gårdsplassen eller utenfor huset i villastrøk. I Ruseløkkveien 60 var det 32 doer med digre lemmer bak. Tømmerne sparket i lemmene for å få eventuelle damer som var inne på do bort om morgenen, før de tok opp lemmen. «Teppet går!» skrek de, tok opp lemmen og dro ut bøtta. Innholdet slo de oppi bæredunken som hvilte på skuldrene, to–tre bøtter fylte en dunk.
Bilen sto ute på gata og kom ikke inn i bakgårdene, så Rolf bar dunken ut – 40–50 kilo, med en egen teknikk. Innholdet skulle ikke skvulpe over og han måtte ikke snuble. Han klarte å balansere ei bøtte på skuldra, der møkka lå til en centimeter nedenfor toppen, og gå i trapper og fortau uten å søle. Teknikken krevde styrke og god balanse. Kara fikk en kul på høyre skulder som slitasje. De brukte blå uniform og hadde en presseningsvest med lær på skuldrene. Den gjorde bæringa mindre belastende.
Utedo fra Kristiansand, med typisk veggpynt fra første halvdel av 1900-tallet. Tilhører i dag Kristiansand kommunes historiske senter. (Foto: Roar Vingelsgaard / «Norske utedoer»)
I 1970-åra satt fortsatt fine fruer på Frogner på klaskedo, og fikk som andre varselet om at «Teppet gikk» om morgenen. En av dem satt likevel igjen, og da åpnet en av kollegene til Rolf lemmen og klasket banjoskaftet i baken på dama. Hun sendte brev og forlangte mannen sparket fordi «han slo en svær stokk i min rumpe», som det sto.
Rolf brukte dirk på å komme inn på noen dodører, lukene var spikret igjen. Han måtte inn på doen og løfta bøtta. De 52 låste dørene på Lilleaker krevde dirking. Folk låste doene fordi de var private, det varierte også hvordan de så ut innvendig og hvor ofte eierne vasket. Renholdsverket strødde en gang i uka, med torvstrø. Fire mann reiste rundt i 1970-åra og la på strø som eneste oppgave.
Rolf Berget tømte dasser i fem år og begynte senere å håndtere søppel. Det ga innsikt i en ny verden, av alt mulig avfall, ikke bare ren møkk. En dotømmer lærte folk bedre å kjenne, doer er mer privat og personlig enn et søppelstativ. En dotømmer kom inn i mange hus og møtte folk, også inne på stua og kjøkkenet, særlig når bøttene frøs om vinteren, og det gjorde plastbøtter. Da banket kara i bøtta med ei klubbe, kalt dunkejern, og de slo løs, iblant sprakk plastbøtta. Nattpotter ga egne utfordringer. Mødre satte ungene på vakt til tømmeren kom, og de små ropte: «Mamma, mamma, nå kommer’n», og da ilte mor til med potta, som Rolf tok med.
Julaften hadde en egen stemning: «Det var litt spesielt å gå i disse gamle gårda å gå og tømme doer, og det dogga på alle vindua og luktasurkål klokka seks–sju om morran. Det var julaften. Det henger med meg. Oslo er jævlig koslig sånn.» Og det hendte det lå en sigar eller en dram på dolokket, som bonus for utført jobb. Eller votter og strømper.
En moderne variant: Utedoen til Knut Johannessen på Hov på Gimsøy i Lofoten. (Foto: Roar Vingelsgaard / «Norske utedoer»)
Utedoen er seiglivet. I Norge lever den videre på hytter og i fritidshus, langs kysten og på fjellet, mellom bakker og berg over hele landet. Likevel har antallet sunket de siste tiåra. I et av verdens rikeste land bygges mange nye hytter med vannklosett og luksusstandard på baderommet.
Samtidig har det kommet ulike nye typer vannfrie doer, med kompostering og effektiv gjenbruk. De selges som del av et miljøkonsept og er rensligere enn tidligere løsninger.
Når noe forsvinner eller minker i antall gir det grunn til ettertanke og nostalgi. I Norge i 2020 besøkes utedoer mest på fritida og i lystbetonte stunder, i omgivelser en oppsøker frivillig for å koble av. Utedoen blir ingen byrde, men en sjarmerende variant. Den minner oss også om noe vi har forlatt, om barndom eller besteforeldrenes tid, om en nasjon fattigere på penger, men likevel rik på oppfinnsomhet og effektive løsninger.
Derfor overlever utedoen i Norge. Den lever videre i både eldre og ny form, i et land hvor det lille huset med hjerte i døra er ett av bevisene og symbolene på at det gamle også duger i moderne tid.