Økolandsbyen Findhorn i Skottland ligger i gå-avstand fra en enorm sandstrand.
Bjørn Grinde
– Findhorn er et forbilde for økolandsbyer over hele verden
Vi lever i en menneskelig dyrehage. I likhet med andre dyr i fangenskap, så er ikke vår livssituasjon i tråd med det liv evolusjonen har tilpasset oss å leve. Det medfører sykdom og lidelse i form av alt fra nærsynthet og diabetes til angst og depresjon. Vi vil ikke, og kan ikke, krype tilbake til steinalderlivet, men vi kan gjøre dyrehagen bedre. Vi kan sørge for at levevilkårene blir litt mer tilpasset menneskets iboende natur.
Ved Findhorn prøver de å finne ut hvordan.
Gary Murison / Findhorn Foundation
Peter, Eileen og Dorothy hadde ingen slike tanker. De ble sagt opp fra hotellet de drev som følge av «uortodokse væremåter». Alt de eide var en liten campingvogn som stod parkert ved den søvnige fiskelandsbyen Findhorn – samt tre barn. For å fø seg selv, og barna, anla de en hage rundt campingvognen. Det var ikke så lett, for jorden besto av lite annet enn sand. Heldigvis hadde de spesielle egenskaper, forteller historien:
Dorothy pratet med plantene og spurte dem om hva de egentlig ønsket seg. For henne dreide dette seg om kontakt med plantenes «engler». Eileen hadde etter sigende tilsvarende kontakt med menneskenes indre engler, mens Peter var praktisk anlagt og arbeidsom. Han sørget for at englene gjorde nytte for seg. Kombinasjonen skapte, ifølge historien, kålhoder på tjue kilo og roser som blomstret midt på vinteren – i den karrige jorden ved bredden av Nordsjøen.
Dette var i 1962.
Ryktet om hva de tre fikk til, begynte å spre seg. Folk samlet seg rundt campingvognen for å delta i miraklene og være nær disse karismatiske personene. Gradvis ble de så mange at det ga opphav til et lite samfunn, en økolandsby. De som dro dit, var søkende og spirituelle, men mange var også ressurssterke og innsiktsfulle. Sammen har de utviklet Findhorn til å bli et forbilde for økolandsbyer over hele verden.
Stedet tilbyr et utvalg av kurs og tar imot mange tusen besøkende hvert år. Innbyggerne står også bak mye annet, alt fra småindustri til å hjelpe vanskeligstilt ungdom. Til sammen har virksomheten en omsetning på over tre millioner pund. I 2018 fikk de faktisk et overskudd på noen hundre tusen pund, men det var riktignok takket være gaver. Kursene deres er forholdsvis rimelige og prisen varierer med betalingsevne. Stedet er preget av idealisme – ikke kapitalisme.
Fortsatt dyrker de mye av maten de trenger selv. Måltidene, som blir servert i felles spisesaler, er vegetariske, men den enkelte må gjerne spise kjøtt. Englene svever visstnok fortsatt rundt i grønnsakhagen, men det er likevel ikke hagebruk folk kommer for å lære; de kommer for å lære om hvordan de kan utvikle sitt indre og om hvordan de kan organisere et samfunn.
Bjørn Grinde er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og opptatt av hvordan evolusjonen har formet mennesket. Ideen er å bruke innsikten til å gi folk bedre liv. (Foto: Marianne Lystrup)
De har tre hovedprinsipper som innbyggerne forventes å godta. For sikkerhets skyld har de også formulert noen felles leveregler av typen: «Jeg forplikter meg til å hjelpe andre og vår felles planet, men innser at jeg også må ta hensyn til egne behov for å klare dette.» Hvis du er blant dem som mener at ordet forplikter er litt for sterk kost, står det deg fritt å heller bruke ordet forsøke. Stedet har et avslappet forhold til regler.
Gradvis ble de så mange at det ga opphav til et lite samfunn, en økolandsby.
De tre prinsippene gir et godt utgangspunkt for å presentere hva Findhorn står for:
Å skape sammen med naturen. Co-creation with nature på engelsk. Her er tanken at framtiden skal bli til i partnerskap med alle andre vesener på jorden. Ordet vesen dekker da ikke bare planter og dyr, men også alt som måtte sveve rundt uten noe håndgripelig legeme. Å ta med engler og andre åndelige vesener innebærer – i min vitenskapelige, lite englevennlige tolkning – at man ønsker å ta hensyn til folks psyke.
Prinsippet dreier seg også om å bidra til å skape en bærekraftig verden. Ifølge Janet, stedets pressetalskvinne, så ligger fotavtrykket til Findhorns innbyggere på under halvparten av snittet for Storbritannia. Selvsagt fins det ikke sprøytemidler og kunstgjødsel i hagen deres, de får strømmen sin fra vindmøller og de har utviklet et sinnrikt renseanlegg for avløpsvann.
Journalist Bjørn Grinde sammen med de andre kursdeltakerne på «Experience Week». Grinde er nummer tre fra høyre på bakre rekke. Deres tilrettelegger, Jyan, har grønn regnfrakk.
Arbeid er kjærlighet i praksis. Work is love in action. Dette handler om at alle aktiviteter skal utføres med kjærlighet. Arbeid bør være en glede enten man luker i salatbedet eller vasker doene. Det hjelper at flere er sammen slik at utførelsen også blir en sosial fornøyelse. For å sikre at det hele gir en positiv opplevelse, starter man arbeidet med noe de kaller attunement – en «tilpasning» der kropp og sjel tilpasser seg oppgaven – og til andre deltagerne.
Jeg har vært med på det mange ganger. Vi danner en sirkel og tar hverandre i hendene. Folk sier navnet sitt, litt om hvordan de føler seg, eller kanskje hvor de kommer fra. Det innebærer at man kommer nærmere hverandre, og at man får følelsen av å delta for et fellesskap – noe som gir arbeidslyst og mening til den oppgaven man går inn i. Som adferdsbiolog forventer jeg også at det å ha fysisk kontakt gjennom håndflatene bidrar til fellesskapsfølelsen.
Å lytte til ditt dypeste indre. Deep inner listening. Her dreier deg seg om å utvikle psyken ved å lytte til sine dypeste følelser. Som fagperson ville jeg kalt det å skape god mental helse. Meditative teknikker står sentralt, men mye dreier seg også om å utvikle gode forhold til sine medmennesker, samt om å få en fornemmelse av enhet med naturen.
Her er tanken at framtiden skal bli til i partnerskap med alle andre vesener på jorden.
For meg som vitenskapsmann virker tankegangen deres esoterisk; for de innvidde. Samtidig oser stedet av trivsel. Folk deltar med glede. Selvsagt ikke uten uenigheter, men med større grad av medfølelse og medansvar for både hverandre og resten av verden enn hva du finner i et gjennomsnittlig norsk kontorlandskap.
Jeg skrev en gang en bibel. Den er utgitt både i Norge og i USA, her med tittelen «Gud – en vitenskapelig oppdatering». Trolig er det den eneste seriøse boken om Gud skrevet av en ateist. Om jeg sliter med å tro på det guddommelige, så tror jeg på at det religiøse, spirituelle om du vil, er en viktig faktor for menneskelig trivsel – hvis man klarer å temme dette trollet. Religion kan brukes til å få fram både det beste og det verste i menneskesjelen.
Jeg har med andre ord ingen problemer med Dorothy og Eileen sine engler, for jeg ser for meg hva de dreier seg om: mentale tilstander. Samtidig innser jeg at ordet engler appellerer til folk på en måte som du ikke så lett oppnår ved en faglig beskrivelse av hjernen. Den kristne kirke synes å være mindre glad i engler enn meg, i alle fall de som svever rundt i utide. Vår hjemlige prinsesse har fått merke det, og Dorothy måtte etter hvert gå over til å prate om devaer. Det et er sanskrit, avledet fra verbet å skinne, og brukes om alskens guddommeligheter.
Mark, vår tilrettelegger for arbeidet i hagen, med et trillebårlass hestemøkk. Han var trivelig, men kanskje litt pratsom. Det ble ikke så mange lassene.
Jeg tror hennes følelse av at det er noe tilstede i plantene egentlig er omtrent den samme følelsen som jeg får når jeg er ute i naturen – en fellesskap-med-alt-levende-følelse. Om du vil, se gjerne på dette som aktiviteter i menneskets hjerne, men indre engler – eller devaer om du vil – gjør det hele litt flottere. De gir mer glede.
Auriel er blant de eldste på stedet. Hun er pensjonert lærerinne fra en Steinerskole og en nær venn av Dorothy. Jeg besøker Auriel i hennes spirit container – et hus bygd av en enorm eiketønne som hun har kjøpt billig fra en av de lokale whiskyprodusentene. Det engelske ordet spirit står for både alkohol og åndelige vesener, så tønnene er ettertraktede som boliger. Runde rom gir dessuten en egen atmosfære – om det da ikke er alkoholen. Men som enhver god brite, serverer hun meg selvsagt te.
– Gud er som radiobølger, påpeker hun. – De fins overalt, men du må ha evnen til å tune inn for å klare å få mening ut av dem. Det krever at du engasjerer hjertet, vi trenger å la hjertet føle Guds nærvær.
Mye dreier seg om semantikk – hva du legger i ordene. Hjerte er et viktig ord for folk i økolandsbyen – og for svært mange andre. Organet har klart høyere status enn hjernen. For Auriel bærer det ikke bare på kjærlighet, det rommer også engler, devaer og alt annet vi måtte ha i oss. Findhorn er ikke stedet der du hever stemmen og påpeker at hjertet jo egentlig ikke har mer følelser enn en kokt potet, men i et anfall av løsmunnethet antyder jeg noe i den retning. Det må være whiskyen som visstnok fortsatt oser ut av veggene.
Jeg har ingen problemer med Dorothy og Eileen sine engler, jeg ser for meg at det dreier seg om mentale tilstander.
Jeg lærer ganske raskt å tie.
Samtidig vet jeg omtrent hva de prater om enten de refererer til hjerter eller engler. Og det er følelsene som betyr noe, det er de som gir glede – vitenskap bør ikke ha status som annet enn et virkemiddel. Det spirituelle «maleriet» av virkeligheten er trolig bedre egnet til å få fram gode følelser enn min vitenskapelige tilnærming.
Dorothy studerte biologi før hun startet sin karriere som åndelig leder. Darwin studerte teologi før han endte som verdens mest berømte biolog. Verken den gang eller nå er nødvendigvis veien mellom de to fagene så lang. For meg som menneskelig adferdsbiolog er religion et interessant tema. Det er rimelig gode vitenskapelige holdepunkter for at religiøse tendenser er nedlagt i menneskesinnet, og for at religiøse i snitt er lykkeligere enn oss ateister.
Deres tilnærming til arbeid synes å være en suksess. Folk kommer langveisfra for å betale for retten til å jobbe på Findhorn, særlig i grønnsakhagen. Selv må jeg ut med 25 pund for å få lov til å delta i tre timer. Riktignok får jeg da også lunsj og middag på stedets spisesal, samt rett til å bruke fasilitetene og delta i aktiviteter.
Som forretningsidé er det jo glimrende: La folk betale for å jobbe for deg! Kolonial-baroner i Norge ville hoppet i stolen om de leste dette, samtidig tviler jeg på kassadamene på Kløfta vil hoppe på denne muligheten. Det må med andre ord være noe spesielt ved Findhorn.
Jeg forsker på økolandsbyer og lignende småsamfunn. Det vi har funnet så langt, er at innbyggerne er svært lykkelige. Det starter med idealisme, men etter hvert slår virkeligheten inn. De samfunnene som ikke klarer omstillingen forsvinner. (Foto: Findhorn Foundations)
Jeg forventer at alle naturlige aktiviteter kan gi en porsjon nytelse – for de som vet å finne fram til den. Nytelse er tross alt hjernens middel for å få deg til å ivareta genenes behov. Arbeid er i prinsippet noe man gjør for å ta vare på seg selv – og dermed også genene. Jeg ser for meg at slik var det i steinalderen, man gikk på jakt og sanket sopp med samme sanne begeistring. Selvsagt fantes det ikke støvsugere og oppvask den gangen; ei heller hus som måtte males eller ugress som måtte lukes. Alle dagens gjøremål er kanskje ikke like lette å nyte, men jeg tror at innstillingen betyr mer for arbeidsgleden enn hva oppgaven går ut på. Ved Findhorn er de flinke til å skape den rette innstillingen.
Jeg har gående et forskningsprosjekt knyttet til økolandsbyer og lignende småsamfunn – hva som på engelsk går under betegnelsen intentional communities; samfunn med intensjoner. Det vi har funnet så langt, er at innbyggerne er svært lykkelige (gitt at man velger å tro på forskning basert på spørreundersøkelser). Den eneste gruppen individer som har scoret like høyt på det aktuelle skjemaet for måling av lykke, er gravide, norske kvinner. Der faller livslykken raskt etter at barnet er født.
Det som først og fremst samvarierer med lykke, både blant innbyggerne i økolandsbyer og i de fleste andre studier som er gjort, er gode sosiale forbindelser og å ha en mening med livet. Jeg tror Findhorn gjør det svært bra på begge disse målene.
Findhorn, i likhet med mange andre økosamfunn, starter gjerne med mye idealisme. Dessverre har virkeligheten en tendens til å gjøre seg gradvis mer gjeldende; englene klarer ikke få potetene opp av jorden på egenhånd, og menneskenes mangslungne sider krever mer enn bare åndelige øvelser. For et økosamfunn innebærer det en nødvendig modningsprosess; de som ikke klarer omstillingen, forsvinner.
Findhorn Foundation
Findhorn har utviklet en styreform som går under betegnelsen sosiokrati. Den tidligere nevnte tilpasningsprosessen der kropp og sjel tilnærmer seg oppgaven og andre deltagerne, attunement-prosessen, kommer inn også når arbeidet innebærer å ta beslutninger for styre og stell. Etter den innledende øvelsen for å gjøre folk samkjørte, er det viktig at alle får fram sine meninger. Deretter begynner en prosess rettet mot å oppnå en viss enighet. Det kan selvsagt ta litt tid. Men det går som regel bra, før solen står opp neste morgen, hjulpet av en dose gruppepress, en iboende holdning om at man skal forsøke å tilpasse seg hverandre samt en underliggende tanke om at det er bedre med en beslutning som er brukbar enn ingen beslutning. Et viktig poeng med prosessen er at den gjør folk mer positive til vedtak som går imot egne holdninger. Det hjelper å få luftet sine synspunkter, og det hjelper at følelsen som sitter igjen, er at man ved å akseptere beslutningen har bidratt til fellesskapet.
Det er viktig at alle får fram sine meninger. Det kan selvsagt ta litt tid.
Stedet opererer ikke med ledere, bare tilretteleggere; eller facilitators om du vil. Disse tar på seg oppgaven med å forberede prosessen. Det kan dreie seg om å grave fram nødvendig informasjon hvis det dreier seg om å avgjøre hvorvidt man skal sette opp et nybygg, eller sørge for at det fins spader for å spa møkk. Sosiokrati innebærer med andre ord en flat struktur. Selvsagt er det noen tilretteleggere som tilrettelegger mer enn andre, men de som får innflytelse, gjør det stort sett i kraft av fornuftige ytringer og en personlighet som faller i smak.
Mitt først møte med systemet kom da vår tilrettelegger, Jyan, skulle sørge for at kursgruppen min fordelte oppgavene som behøvde innsats: kjøkkentjeneste, hagearbeid, dyrke grønnsaker og rengjøring. Vi fikk velge. Ikke overraskende viste det seg at hagearbeid var mer populært enn husarbeid. Jyan påpekte at vi trengte å ta hånd om alle oppgavene, men understreket samtidig at alle måtte få velge i henhold til sin indre stemme. Det skapte en litt kinkig situasjon. Også de indre stemmene syntes ganske enige om at solskinnet utendørs passet dem best. Jeg ventet spent.
Jeg registrerte at Jyan la inn noen tilbakemeldinger av typen «det er viktig å kunne ofre seg for fellesskapet», og «er du helt sikker på at det er grønnsakene som er din ting akkurat i dag» – for så å la det gå en runde til. Og enda en runde. Og faktisk, etter en time var alle oppgavene jevnt fordelt, samtidig som alle virket rimelig fornøyde.
Michael er guide. Han forklarer at de som ikke er født med englevinger, kan sette seg her. Døren går inn til en stor hall for alt fra allmøter til konserter.
Hadde jeg ikke vært så nysgjerrig på hvordan Jyan kom til å takle utfordringen, ville jeg foreslått å trekke lodd. I ettertid innså jeg at loddtrekning ikke er i tråd med Findhorns idéer. Loddtrekninger har vondt for å tilpasse seg folks indre stemmer. Dessuten er det noe med prosessen. Kanskje er den verd all tiden som går med, fordi den skaper et fellesskap og bidrar til velvilje. Det å av og til å ofre seg for sine medmennesker gir en god følelse. Neste gang vi skulle gjennom en tilsvarende prosess, gikk det mye raskere.
Fordeling av arbeidsoppgaver er en relativt ubetydelig utfordring. Andre problemer har ingen god løsning og halvgode kompromisser står i fare for å skape større dilemmaer.
Idealisme er, som antydet, ferskvare. Det er ikke like lett å være idealist og fleksibel når håret er i ferd med å gråne. Lenge fikk alle som var ansatt av Findhorn Foundation lik lønn, men i senere år har de mistet mye viktig kompetanse fordi lønnen ble for dårlig. Det er her ikke bare snakk om tapt idealisme, minstelønnen de tilbyr gir ikke eldre personer den trygghet de har behov for.
Så hva gjør man? Skal man lage en lønnsstige for å beholde nøkkelpersoner? Noen synes det er riktig å gi lønn etter kunnskap og innsats, andre vil beholde idealene om likhet. De har foreløpig havnet på et slags kompromiss, forholdet i lønnsforskjell er 1:1,3 – lite i forhold til verden utenfor, men samtidig en løsning som neppe er tilfredsstillende for noen av de to grupperingene.
Alderdom byr også på et annet problem. Når en suksessfull økolandsby har holdt på lenge nok, betyr det jo gjerne at også folkene der er i ferd med å bli gamle. Dagens aldersprofil er ikke ideell, og de sliter med å få inn yngre beboere. Det hjelper ikke at husene er forholdsvis dyre, og at det de har å tilby av gratis rom er ikke hva yngre mennesker har lyst til å bo i resten av livet. Som ansatt i Findhorn Foundation har man heller ingen videre mulighet til å legge seg opp kapital.
– Ungdommen vil ha penger og komfort. Hippietiden er dessverre over.
Interessen der ute er ganske stor, folk strømmer til, men det dreier seg sjelden om formuende, yngre individer. Derimot kommer det en del formuende eldre. De kjøper opp husene, noen bare for å ha dem som feriested, eller med tanke på bolig i pensjonist-tilværelsen. På toppen av dette kommer Brexit. Mye av interessen, og mange av innbyggerne, kommer fra land i EU. Ingen vet hva som skjer når England bryter ut.
Vivian har bodd her i over tjue år. Hun er opptatt av hagearbeid, alt fra nyttevekster til prydplanter oversvømmer den lille tomten hennes. Hun er pensjonert homeopat, er ikke spesielt opptatt av engler, men får fram frodighet ved hjelp av hardt arbeid.
– Stedet har blitt litt geriatrisk, påpeker hun. – Ungdommen vil ha penger og komfort. Hippietiden er dessverre over.
Det koster penger å få jobbe i hagen, men det er en meningsfull og hyggelig beskjeftigelse.
Vivian har holdt til her i tjue år, er pensjonert homeopat og et ivrig hagemenneske. Å dyrke jorden står sentralt ved Findhorn.
Om stedet var omstridt i starten, så har de etter hvert vist seg å være stuerene nok selv for konservative skotter. Det lokale kommunestyret har ifølge Vivian en positiv holdning til Findhorn. Det dreier seg tross alt om en ganske stor bedrift, en rimelig slump skattepenger og et sted som virkelig yter noe for lokalmiljøet. Findhorn trenger flere boliger, og helst noe som yngre mennesker har råd til. Stedet eier et betydelig areal, men det er ikke nok å få kommunestyret med på utbygging. Oslomarka er hellig for folk i Oslo, ved Findhorn er naturen i tillegg bosted for alle slags engler. Vivian påpeker at innbyggerne, engler og andre, ikke er udelt positive til å ødelegge skogen.
Findhorn prøver å skape en bedre verden, og de er villige til å starte med seg selv. Fra å være tre søkende mennesker har de blitt et senter for transformasjon av menneskesinnet. Jeg synes det de står for er flott. Egentlig er jeg enig i det meste – gitt at jeg får lov til å tolke det på min måte. Det eneste jeg kanskje ville satt fingeren på, er at James Watsons bok om DNA – han er mannen som fikk nobelprisen fordi han fant fram til strukturen av arvestoff – var plassert på hyllen for New Age bøker.
Egentlig er jeg enig i det meste – gitt at jeg får lov til å tolke det på min måte.
For bibliotekaren på Findhorn er dette riktignok trolig en hedersplass. Ellers er stedet nesten for perfekt. Jeg ventet i det minste at middagen ble svidd fordi kokkene var engasjert i indre utvikling, eller at minst to personer begynte å krangle. Omtrent det eneste jeg fant fram til som eksempel på menneskenes feilbarlighet, var en lapp på oppslagstavlen: «Lærebok i mirakler» er savnet fra biblioteket.
Hva så med miraklene vi ble forespeilet? Først i ettertid ser jeg lyset. Jeg søkte høyt og lavt etter engler mens jeg var der borte – prøvde å fange dem med hjertet og dra dem ut av de røde rosene. Jeg lette på feil sted. Svaret lå rett foran øynene mine: Det er folkene på Findhorn som er engler. Det vil si, de oppfører seg slik. De er snille og deler villig ut klemmer og vennlige smil. Jeg tenker at det er et mirakel hva Findhorn har klart å få til med en så vanskelig og uregjerlig art som oss mennesker. Alt jeg klarer å skape er tekst, men her aler de fram lykkelige individer. Det er ikke bare ett mirakel, det er det miraklet verden trenger. Jeg tror det var Jyan som sa det: – Verden blir helbredet når vi mennesker er helbredet.