Susanne Østby Sæter er kurator for utstillingen «Norsk dokumentarfoto» som er å se på Henie Onstad kunstsenter utenfor Oslo frem til 12.januar.
Ine Schwebs
Viser frem Europas uro
–Det er veldig interessant å se at det å portrettere Europa er en klar tendens blant mange fotografer i dag. Det er også interessant i forhold til den forrige dokumentarutstillingen jeg var kurator for for ti år siden – da var ikke Europa et fremtredende tema, sier Østby Sæther.
– Naturlig nok, for i løpet av de siste årene har det jo skjedd ekstremt mye som setter Europa på prøve. Det seiler frem som tema i flere fotografier.
Mange blikk på verden
Susanne Østby Sæter har som kurator stått for utvelgelsen av bildene som får pryde veggene i det største rommet på Henie Onstad kunstsenter utenfor Oslo frem til begynnelsen av neste år.
Utstillingen «Norsk dokumentarfoto» viser utvalgte bilder fra fotoprosjektene til 35 forskjellige fotografer med tett tilknytning til Norge. Dokumentar og kunst møtes i utfordrende forening, og tilbyr alternative måter å se og forstå verden på.
– Noe av det som er mest interessant, som jeg selv har opplevd i arbeidet med denne utstillingen, er at når du samler 35 forskjellige fotografer i samme rom, så blir det åpenbart at det er uendelig mange blikk på verden, sier Østby Sæther.
– En ting er at disse fotografene i hovedsak har tatt for seg forskjellige temaer, angrepsvinkler og har forskjellige måter å arbeide på, samt ulike posisjoner innenfor det fotografiske feltet. Men også litt uavhengig av det, handler det helt konkret om hvordan man ser verden – hva ser du? Hva vektlegger du? Hva legger du merke til når du ser rundt deg i dag og hvordan fotograferer man det i forlengelsen av oppfatningen?
Tett på ungdommer
Østby Sæther har i utstillingen sortert de 35 prosjektene i fire kategorier: Nær, nord, miljøer og Europa. Mens kategorien «nær» refererer til både arbeidsform og tematikk, stikker kanskje spesielt Europa-kategorien seg ut som særdeles relevant for tiden vi lever i.
Bildene som er presentert i denne delen av utstillingen viser symptomene på et Europa som er preget av avindustrialisering, digitalisering, polarisering og brexit.
Fotograf Line Ørnes Søndergaard har i prosjektet «Malaise», et ord som beskriver utilpasshet og ubehag, reist rundt i Europa. Dette er Marc, i Flixecourt i Frankrike i 2017. (Foto: Line Ørnes Søndergaard)
Fotograf Line Ørnes Søndergaard fulgte ungdom i to byer i Nord-Frankrike som preges av avindustrialisering og nedleggelse av nøkkelbedrifter. Dette er Quentin, Sullivan, Marc og Sébastie, i Flixecourt i Frankrike. (Foto: Line Ørnes Søndergaard)
Et eksempel er fotografen Line Ørnes [[soft hyphen]] Søndergaard som har reist gjennom Europa for å fotografere en forenende, europeisk identitet med utspring i utfordringer knyttet til [[soft hyphen]] nedbrytningen av sosiale strukturer. Prosjektet har hun døpt «Malaise» – et ord som beskriver utilpasshet og ubehag.
– Hun har blant annet fulgt ungdom i to byer i Nord-Frankrike som er dypt preget av avindustrialisering og nedleggelse av nøkkelbedrifter. Det er rett og slett for få fremtidsutsikter lokalt for ungdommen. Samtidig har de kanskje ikke den mobiliteten de trenger for å komme seg ut og videre til andre livssituasjoner, forklarer Østby Sæther.
Søndergaard har også portrettert gjestearbeidere fra Litauen som møter store utfordringer når det gjelder å etablere seg med familien sin i England, en situasjon har blitt ekstra ustabil som følge av brexit.
Rom til kunsten
De 35 fotografene som stilles ut på Henie Onstad nå, har det til felles at de alle har blitt publisert i Norwegian Journal of Photography (NJP). Da NJP startet opp i 2011, begynte redaksjonen – bestående av de erfarne pressefotografene Espen Rasmussen, Laara Matsen og Rune Eraker – å systematisk gjennomgå norsk dokumentarfoto. Et utvalg ble har blitt presentert i bokutgivelser lansert annethvert år, med støtte fra Fritt Ord. NJP har siden oppstarten hatt en ambisjon om å utfordre det klassiske dokumentarfotoet, og gi dokumentarfotografer en plattform der de kan utfolde sin kunstneriske frihet i større grad enn med klassisk reportasjefoto.
– Det er jo større romslighet og spillerom når det gjelder hva som aksepteres som dokumentarisk innenfor kunstfeltet. En måte jeg har tilnærmet meg det dokumentariske i arbeidet med denne utstillingen på, er jo rett og slett ikke nødvendigvis at man skal være mest mulig objektiv og gripe minst mulig inn, men at man fremdeles har en forpliktelse overfor virkeligheten, sier Østby Sæther.
Reportasjefoto setter høye krav til informasjonsverdi. Møtet med det kunstneriske feltet gir mange klassiske dokumentarfotografer muligheten til å dokumentere sin egen versjon av virkeligheten og hvordan de oppfatter den.
Ulla Schildt har fotografert hvordan mennesker manipulerer naturen. Bildene hennes portretterer planter plassert og utstilt blant annet i botaniske hager og på museer, og hun har brukt en bestemt type film for å få frem en syntetisk blåfarge i bildene – en form for manipulasjon hvor hun bevisst har gått inn for et bestemt uttrykk. En iscenesettelse av iscenesettelsen.
– Det sier jo implisitt noe om menneskers forhold til natur, sier Østby Sæther.
Verdensklasse
Norsk dokumentarfotografi hevder seg i verdensklasse. Flere av fotografene som er utstilt på Henie Onstad har blitt publisert på internasjonale plattformer som Magnum, New York Times og The Guardian.
– Det er noe helt spesifikt over den virkeligheten vi har rundt oss i dag, som fotografene ønsker å formidle. Så er det selvsagt mange veier dit. Det er mange estetiske preferanser og vektlegging av for eksempel komposisjon, som spiller inn. Samtidig kan det jo være oppriktig dokumentarisk og likevel ha et poetisk uttrykk, fortsetter hun.
Om den økende interessen for Europa, sier hun følgende:
– Det dreier seg nok litt om en generell erfaring om at Europa rokkes litt ved grunnvollene. Ikke at det nødvendigvis står for fall, men at det er en helt klar stor uro og usikkerhet knyttet til fremtidsutsiktene.