Sporsetteren

– Jeg jobbet lenge med dette bildet; lyset mot mørket. Frans Widerberg er lyset, og jeg mørket, eller kanskje det er omvendt? Frans jobbet jo 50 meter rett her borte i mange år, men det ble aldri tid til at vi tok en kaffe. Vi bare jobbet, begge to.

Nico Widerberg smiler litt sjenert og peker på maleriet foran seg.

Han ligner mer og mer på sin far Frans i utseende, men kunsten i stein er hans egen. Likevel er det en fellesnevner der et sted: en energi i farger og tanker om at vi alle bare er energifelt og kraft. En holistisk ide om at alt henger sammen.

Men tross disse tankene, er kunsten til Nico så håndfast og bundet til materialene som man kan komme: Med en skarp kniv deler han silikonformen foran seg i to. Som fra en kokong dukker en leirform frem; en menneskeform som mangler ben og armer. Silikonet har tørket siden før påske, og fått varige avtrykk av Nicos arbeid med leiren og fingermerkene, avgjørelsene og den direkte nærkontakten mellom hånden og leiren. Silikonet tas helt av og de to halvdelene danner til sammen skallet rundt et tomrom, der leirfiguren engang var.

Foto

Nico Widerberg om seg selv: «Jeg føler aldri at det jeg gjør er bra bok, og ­sutrer nokså mye over det.» Foto: Trygve Indrelid

Nico legger silikonet oppi hver sin gipsform, som også har vært støpt rundt leirfiguren. Tomrommet skal i høst fylles med glass på Hadeland Glassverk. Dette skal igjen stå tre måneder til avkjøling i en glassovn, før skulpturen endelig er ferdig. Om den ikke sprekker på veien.

Prosessen er Nicos egen løsning, og det tok mange år å utvikle metoden.

– Silikon må til for å holde alt på plass, forteller Nico mens han tar av seg den hvite dressen som er full av gipspulver, som resten av rommet.

Sist jeg møtte han, hugget han stein i Skjeberg og kom svevende ned på en stein fra en heisekran. Gangen før gnistret det i en vinkelsliper og han ventet på å bli pappa samme natt. En annen gang var det maling på hendene.

Det er sjelden ro rundt Nico, men kunsten hans bærer en meditativ stillhet; enten figurene stuper, flyr, står stødige som bautaer i grupper eller alene, i samtale eller med baksiden mot hverandre.

– Unnskyld for at du måtte vente, men gipsen gjør at du ikke kommer ut av det før du er ferdig. Du har 30 minutter på deg og gipsen er altoppslukende. Og den dekker jo absolutt rundt seg!

Han tar av posene på skoene og peker på en ku og en kalv, der en er hugget i stein og den andre støpes i bronse:

– Disse skulpturene skal avdukes på Røa i 2020. Jeg har aldri egentlig jobbet med kuer, ler han og fortsetter:

– Men i sommer malte jeg kuer på Hvaler. Jeg ville lage noe barnevennlig til torget på Røa, samtidig er det viktig med det landlige i byen.

Jeg hadde vært den perfekte vaktmesteren. Jeg må skape.

På veggen over henger tre stupere, som minner om Nicos stupere i ståltråd på Aker Brygge fra 1986.

– Disse er modeller til en utsmykning hos et selskap i Bergen som ble montert i 2015. De har glassvinger og lys inne i seg, er ikke det kult? spør han nesten litt usikkert, som en gutt som akkurat har kommet opp med en lur ide.

Foto

Selv kaller han seg heller håndverker enn kunstner. Foto: Trygve Indrelid

På vei ut av verkstedet passerer vi nok et utsmykningsoppdrag for 2020: en skihopper på litt over tre meter i form av en bronseskulptur festet i en sokkel på to meter hugget i granitt, som skal trone i Holmenkollen. Nico nikker mot den:

– Det er ennå diskusjoner om hvor den skal stå, og jeg er ikke fornøyd med løftet. Den skal fly… vi må finne en løsning der. Den skal også vise tradisjonene tilbake til 1950- og 60-tallet i klærne til hopperen. Men det er denne følelsen, jeg leter etter… svevet og at den skal balansere på et punkt...

Torso-kunstneren. Vi setter oss ned på to barkrakker i en av de gamle verkstedhallene på Myren langs Akerselven. Her har Nico hatt tre store rom i over 20 år.

La oss ta en kort oppsummering for de som ikke har cv-en hans liggende: Nico har en liste på mer enn 80 separatutstillinger, 70 kollektive utstillinger og mer enn 60 utsmykningsoppdrag. Det har kommet flere bøker, hundrevis av grafiske verk, portretter, malerier, og det finnes nok ikke en kommune i Norge som ikke har en skulptur av Nico, i en eller annen form.

– Jeg hadde vært den perfekte vaktmesteren. Jeg må skape. Jeg er på atelieret fra morgen til kveld. Og er jeg ikke her, går jeg inn med hud og hår på andre oppgaver: bygger hytte, padler, lager mat. Det er nok en måte å leve på. Puste på. Eller flykte fra ting ved å gjøre noe. Jeg må bare få gjort ting, være i gang. Kanskje leter jeg etter en evig bekreftelse på å være god nok. Jeg føler aldri at det jeg gjør er bra nok, og sutrer nokså mye over det. Eller hva Monika, er jeg mindre produktiv nå enn før? Herlighet, jeg har blitt 58 år … og vi er alltid bakpå ennå. Det stopper liksom ikke.

Å hugge kropper er en ­komplisert sak!

Nico henvender seg til assistenten sin Monika, som har vært der i 20 år. Hun ler og rister på hodet.

– Ja, du sutrer litt. Men nei, jeg syntes du bare skaper mer og mer. Samtidig beveger du deg tilbake til der du var på 1990-tallet.

Foran oss står nettopp en torso i et nytt formspråk: Den samme menneskeformen, men den har den siste tiden fått ringer av aura rundt seg. Hvorfor?

Foto

Nico Widerberg med noen av sine torsoer i atelieret sitt. Foto: Trygve Indrelid

– Jeg ville fylle tomrommet som oppstår rundt skulpturen, som et bilde nærmest. Den heter jo Aura. Et kraftfelt. Vi mennesker er jo et kraftfelt. For meg er prosessen det viktigste. Det jeg skaper blir som oftest til under arbeidet der det å hugge er som å gå inn i et meditativt rom! Det er sunt å hugge i stein, du blir rolig i kraftanstrengelsen. Jeg kan ha en retning på noe, men det er mens man arbeider at man oppdager, at opplevelsen av noe skjer. Jeg tenker at det er som å skrive. Møte med ordene; et ord der, en setning og etter hvert avdekkes en handling. Å lage skulptur er også å finne et møte med materialene. Prøve, bestemme seg, vurdere. Det er også viktig å være tro til sin verdi. Å utforske den følelsen man er i. Å stole på individet i seg. Ikke skjelne til høyre og venstre. Å stole på sin visjon som kunstner eller skapende. Når jeg hører på David Bowie, er det hans musikk, uansett. En bil har fire hjul, den har nå fått batteri og blitt en elbil, men den har likevel fire hjul. Man må holde på sitt og ikke finne opp kruttet hver gang.

Nico vokste opp i en kunstnerbolig på Ekely. I Munchs gamle atelier trykket han sine første bilder som julegaver. Det var fattige kår, og han har tidligere fortalt at de måtte pante flasker for å ha nok penger. Først i voksen alder fikk faren, Frans Widerberg, gjennombruddet som kunstner.

– Jeg husker ennå hvordan jeg som liten kunne bli andektig i møte med naturmaterialer og en figur i elfenben som jeg fant. De har på en måte evigheten i seg. Derfor jobber jeg i stein, marmor, bronse og det som ikke med tiden defineres som søppel, men som bare blir vakrere over tid.

Jeg tror på nyanser, og prøver å løfte meg ørlite hele tiden.

Nico kunne ha blitt musiker eller snekker. Han satt mye med musikken sin som ung. I 1980 fikk han lov til å hospitere på Kunst- og håndverkskolen, før han kom inn på Akademiet. Den gangen gikk det en abstrakt bølge over landet og alle skulle jobbe eksperimentelt.

Selv dro han og vennen Ivar ned til Italia for å lære å hugge i ekte stein. I møte med et lite hode startet Nicos torsoer:

Foto

Widerberg veksler mellom grafikk, maleri, stein, bronse og glass – men alt tilhører det samme universet. Foto: Trygve Indrelid

– Vi var masse på utstillinger med Frans på 1970-tallet. I Tyskland husker jeg at jeg så et lite steinhode, og tenkte: I dette lille hodet er hele verden! Alt var der! Jeg husker også at vi kjørte ned i en gammel varebil til Italia for å lære håndverket med å hugge i marmor, det fantes ikke kompetanse på dette i Norge. Vi hadde jo heller ikke råd til å sende tingene vi laget hjem, og måtte ha plass i denne varebilen. Der nede var det masse restestein vi kunne øve oss på. Og vi måtte da lære å gjøre alt selv. Å hugge kropper er en komplisert sak! Jeg måtte derfor finne en form jeg kunne klare å fullføre selv. Denne formen, torsoen, rommet igjen hele verden. Armer og ben blir så i veien. For det første kan de knekke så lett når du hugger, men de forstyrrer også, og har så tydelig kroppsspråk. Jeg tenker at torsoene mine er som et lerret, en form, en forenkling jeg kan utrykke alt gjennom. Det handler om å kommunisere noe. De første torsoene kom da jeg gikk på Akademiet. Vi fikk inn flere trær på skolen som var hugget ned i parker, og mine torsoer ble valgt ut til å stå foran Grieghallen under Melodi Grand Prix i 1986!

27 år gammel fikk han sitt gjennombrudd: I konkurranse med verdens ledende skulptører, gikk han av med seieren med monumentet over Thor Heyerdahl.

– Jeg stod på Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den første skulpturen hadde en sprekk da vi kom inn i steinen, og vi måtte starte på nytt. Siden den gangen ha jeg alltid dratt dit for å hugge. Det er viktig for meg med historien; jeg støper på Helsfyr og har trykket i den gamle Kunst- og håndverkskolen med samme trykker i 30 år. Man bygger opp en gjensidig tillit. Som kunstner er jeg dønn avhengig av deres kunnskap. Da jeg begynte å støpe i glass, gikk alt i stykker før vi fant løsningen.

Rundt oss ser vi resultatene av reisen. Formene, eller kroppene på skrå, noen med arkaiske hoder, andre tynne som Giacometti-figurer. Gips, bronse, farget glass, marmor og granitt.

Foto

I 30 år har Widerberg brukt den samme trykkeren i den gamle Kunst- og håndverksskolen. Støpingen gjør han på Helsfyr. Foto: Trygve Indrelid

Bildene gjentar formene; en kvinneskikkelse som sitter på knærne med bøyd hode og uten armer. Er de hjelpeløse uten armer til å beskytte seg med? Ben å løpe bort fra? Bundet til blokken og sokkelen? Et par med en gul og blå figur står på knærne mot hverandre. Den ene mangler armer, den andre holder de ned langs siden. Kan de nå hverandre slik? Noen lener seg som en gallionsfigur fremover, en er nesten på skrå.

Flere er fortsatt som en del av blokken de kommer fra, nærmest abstrakt og uforløst, andre er frigjort til det gjenkjennelige. Et sted der står en byste av Gro Harlem Brundtland som snart skal være ferdig. Nico er i sitt eget skapte univers, med de tause skikkelsene han har som en alkymist prøvd å få liv i. Men de lever – med sitt stille språk. Er det forskjell på å jobbe i stein og leire?

Nico nikker.

– I steinen leter du innover, og finner ting ingen har sett før. I leire bygger du opp fra noe. Det er det samme, bare motsatt vei. Det handler om oppdagelsen …

Men det å male, ligger det mer motstand der? undres jeg.

– Man må ha en motstand for å oppleve noe. Men det å hugge i stein er enklere for meg. Jeg har nesten aldri hugget feil. Men det stopper aldri; en skulptur avsetter seg som et maleri som igjen avler et trykk.

På en sokkel står en ny variant av torsoen: Med blader og tittelen Frodig. Har Nico begynt å pynte formen sin? Han ler.

– Vi er levende, vi utvikler oss. Våren er det mest fantastiske jeg vet, når bladene springer ut. Ja, det er nesten overveldende. Dette ville jeg vise i disse skulpturene. Jeg tror på nyanser, og prøver å løfte meg ørlite hele tiden.

Jeg tror det jeg gjør betyr noe for mange mennesker. At det tilfører noe.

En solbrun mann kikker inn. Vi blir avbrutt av en liten prat om to menn som møtte hverandre under skilsmissene, og siden holdt kontakten. Nico har i dag to barn fra første ekteskap og to barn med yogainstruktør og kunstner Camilla Coucheron, som han er gift med. For to år siden døde faren hans. Endret det kunsten hans?

– Alt går i faser. Alt påvirkes av det som skjer. Men vi var forberedt på at han ville gå bort. Han hadde vært syk lenge. Men det var verst for han, han hatet å ikke kunne arbeide.

Felleskapet. I 2015 ble Nicos skulpturgruppe avduket i Bjørvika. Det var egentlig en folkegave fra Coop til Oslo i 2006.

– Et felleskap …, sier Nico og fikler med en snusboks.

Ett år etter 22. juli jobbet han også med felleskapet: 53 kommuner fikk en skulptur til minne om ofrene for terrorangrepet. Det var en anonym privat giver som tok kontakt med Nico rett etter tragedien.

– Vi avduket den første skulpturen på 1-årsdagen etter 22. juli, i Sarpsborg. Jeg snakket med foreldre som følte jeg traff med noe. Budsjettet var ikke så stort, så det var en del rammer å forholde seg til samtidig som dette skulle bety så mye for så mange. Det var mange hensyn å ta teknisk og med hensyn til plassering. Til slutt valgte jeg å hugge ut dette hulrommet av en menneskeform. Og å ha en skulptur som stod rett på bakken, som et fjell.

Foto

Widerberg jobber med materialer som bare blir vakrere over tid: stein, marmor og bronse. Foto: Trygve Indrelid

Tomrommet i minnesskulpturen er et avtrykk av noe som har vært, et tema som opptar Nico:

– Vi har alle et spor etter oss, enten om vi har satt mange spor eller få. Alle setter vi et spor som lever videre etter oss. Noen ønsker ikke så mange spor, og det kan kanskje virke som om jeg bare må sette mange spor, ler han og prøver å forklare:

– Kanskje har det noe med selvfølelsen å gjøre, at jeg aldri føler meg bra nok, og blir det kanskje heller aldri. Derfor må jeg bare fortsette og fortsette. Man er en arbeider. Det handler om å komme i gang tidlig på morgningen og fortsette til sent på kvelden. Det er i arbeidet det oppstår. Magien? Kanskje … om den kommer ...

– Så du pensjonerer deg ikke, nå som du har blitt bestefar?

– Nei, det vil jeg ikke finne ro i. Som far har jeg nok ikke vært den beste på organisert lagidrett og har aldri skjønt den greia der med foreldre som hyler på sidelinjen. Men jeg er mye med barna i det at vi lever sammen; ja, er sammen. Det går som regel bra med dem. Og jeg er en av få som ikke er hysterisk for spill. De blir sosiale folk for det; de samhandler jo og er kreative. Vi holdt også på med dette.

Nico finner plutselig frem et gammelt bilde fra kapellet på Ullevål sykehus, som han og faren laget på slutten i 1993: En utsmykning med en labyrint i stein, der vannet pipler opp, renner gjennom labyrinten og ned igjen i et hull for så å piple opp igjen. På den ene siden var det en lys stein som symboliserte dagen, og på den andre siden en mørk stein som var natten.

– Det var dag og natt. Livets syklus gjennom vannet. Og et sted man kunne gå til uavhengig av religion, sier Nico.

Sønnen kikker plutselig inn og spør om en jekk. Nico ber han lete en gang til.

– Han jobber som assistent for meg nå før han skal videre. Men han skal ikke bli kunstner altså, smiler han og tenker etter hva mer han vil si.

– Jeg tror det jeg gjør betyr noe for mange mennesker. At det tilfører noe. Det er viktig. Så blir man ikke helt glemt. Jeg klager nok litt mye, og mange kan nok spørre hvorfor ikke jeg kan være fornøyd. Man må jo anstrenge seg. Det må vi alle. Man må finne noe man brenner for og finne glede i det … men hva er egentlig glede?

Vi lar det henge idet sønnen kikker inn igjen.

– Gikk det bra eller? Intervjuet? spør han.

– Ja, det gikk litt trått i starten, men så kom det seg, gjorde det ikke? spør Nico bekreftede til Monika som smiler.

Idet jeg går ut, hører jeg Nico sprette opp:

– Sånn, skal vi se å komme i gang eller …

En arbeider, som leter etter en følelse i steinen, en opplevelse, en oppdagelse som han vil gi oss andre gjenklang i. Båten, labyrinten, hodet, torsoen og hesten. Erkesymbolske former og temaer. Et hode med evigheten i seg. Tydeligere kan det ikke sies.