I filmen «Love Actually» er det tydelig at den gamle rockeren Billy Mack (Bill Nighy) ikke er særlig stolt av å spille inn en juleslager.
Youtube
Santa, baby!
Helt i starten av julekomedien «Love Actually» er den avdankede popstjernen Billy Mack i studio for å spille inn singelen som skal gi ham et desperat comeback like før jul. Det oppsummerer julepop-produksjonen i en enkel scene. Mack lager coverversjon av Wet Wet Wets klissete ballade «Love Is All Around», med en liten tvist:
Christmas is all around you, and so the feeling goes, synger han med tydelig flau smak i munnen. Han snur seg mot manageren som sitter i teknikerrommet og spør:
–This is shit, isn’t it?
–Yup, solid gold shit, maestro!»
Adventsterror
Mange mener «Fairytale of New York» med The Pogues og Kirsty McCall er tidenes beste julesang. Litt fordi den handler om et slitent par som krangler på julaften. Og litt fordi den er fremført av den like slitne irske vokalisten Shane MacGowan (bildet). Foto: NTB/Scanpix
Julen er full av gyllen skit. Hele året er for så vidt full av glitterpyntede ruker. Det fins så uendelig mange sanger som skraper som negler mot skoletavler. Og her er det nærliggende å sitere Liam Gallagher som sa at om han skulle bli sittende fast i en heis med Chris De Burghs «Lady in Red» på repeat, ville han prøvd å kvele seg selv.
Juleskiten er likevel verst. Ikke fordi de sangene er verre enn andre, men fordi de så skamløst forsøker å trykke på alle de sentimentale knappene på en gang. Lydsporet til julekosen er som slektninger på adventsbesøk. Desember uten dem ville vært ensomt og rart. Men likevel ser du frem til nyttår, når bare twistpapiret ligger igjen på salongbordet.
«Julen gjør alt dobbelt så trist,» sa Douglas Coupland. Sånn er det for de fattige, de ensomme, de som har anstrengende familier, de som er på diett. De som jobber med PR for Humanetisk forbund, de som har turnustjeneste, de som slett ikke liker å stable ved, de som er juleblomst- og juletre-allergikere, de hjemløse, de smørløse, de trøstesløse. Slik er det for barna som plutselig skjønner at de har levd på en løgn hele livet og at julenissen slett ikke bor på Nordpolen. Han bor ingen steder.
Alle disse fortjener litt ekstra omtanke i julen.
Men hva med oss som syns at middelmådige, klisjefylte, dypt irriterende poplåter kan gjøre livet tungt å komme gjennom i adventstiden? Hvem skal hjelpe deg når hjernen, i et livslangt forsøk på å drive deg til vanvidd, insisterer på å spille «Jingle Bells» om igjen og om igjen?
Dypt irriterende poplåter
«All I Want For Christmas Is You»? Nei, alt mange ønsker seg til jul er ikke deg, Mariah Carey. Foto: Kevin Winter/Getty Images for dcp/AFP
Allerede nå, før julekanalene har åpnet ballet, ser jeg frem til januar, når jeg ikke lenger trenger å høre «Fairytale of New York». Jeg vet at mange mener det er tidenes beste julesang. Litt fordi den handler om et slitent par som krangler om hvor ille de egentlig har det på julaften. Og litt fordi den er fremført av den like slitne irske vokalisten Shane MacGowan.
Og rett skal være rett, han er jo født på selveste Første juledag. Og det var strengt tatt Elvis Costello som egget han til å skrive en julesang.
Sangen høres ut som om den er blitt til og innspilt i løpet av et fuktig nachspiel i en irsk bar på Manhattan. Men The Pogues brukte to år på å skrive ferdig låten, og måtte gjøre flere forsøk i studio før de omsider fikk den til. Den skulle egentlig hete «Christmas in the Drunk Tank», siden MacGowan selv hadde opplevd julen fra slike steder. Men han kom til at det ikke hørtes ut som en hitlåt, så han lånte tittelen på en irsk roman i stedet.
Altså en like kalkulert og kommers julehit som de fleste. Og en sang som radiokanalene burde tillates et maks antall avspillinger av i løpet av desember. Jeg syns kanskje 5 er et rundt og fint tall.
Det er flere enn meg som hver november håper på at Chris Rea skal kjøre av veien eller miste lappen før adventstiden. Enda flere mener at Whams «Last Christmas» og Band Aid-sangen «Do They Know It’s Christmas?» burde blitt værende på 80-tallet. Og at John Lennons «Happy XMas/War Is Over» og Paul McCartneys «A Wonderful Christmas Time» er langt under det man kan forvente av tidenes popsnekkere. Paul synger på den ufattelig banale teksten: The mood is right, the spirit’s up, we’re here tonight, and that’s enough.
Nei, Paul, det var ikke nok.
Tysk julereform
«Det er flere enn meg som hver november håper på at Chris Rea skal kjøre av veien», skriver Per A. Risnes Jr. Foto: REUTERS/Ints Kalnins (LATVIA)
Publikum har blitt plaget med mer eller mindre julete julesanger siden en gang på 200-tallet. Men de kunne fort blitt værende som en del av liturgien, hadde det ikke vært for Frans av Assisis PR-fremstøt på 1200-tallet.
Han ville gjøre Jesu fødselsdag til en mer folkelig feiring. Han organiserte julespill med skuespillere, levende dyr og livemusikk. Han tillot også at drikkeviser ble gitt nye juletekster, og satte dermed uvitende i gang et kappløp blant verdens låtskrivere om å lage verdens mest irriterende julesang. Den konkurransen pågår fortsatt.
I den engelskspråklige delen av verden kunne det endt i 1647 da puritanerne vedtok i parlamentet å bannlyse både julefeiring og religiøse sanger. Først tidlig på 1800-tallet kom julesangene tilbake og tok en grusom hevn, da noen begynte å synge de 1400 versene av «The Twelve Days of Christmas».
I 1840 giftet dronning Victoria seg med tyske prins Albert, som ville gjøre den stive britiske julefeiringen mer kontinental. Det populære paret ble trendsettere med sine juletrær, julesanger, julenisse og julekort til familie og venner. De fikk også støtte av den unge forfatteren Charles Dickens, som ga ut « A Christmas Carol» bare tre år etter.
Det som er interessant med denne boken er hvordan «Fortidens juleånd» beskriver hvor koselig julen var i «gamle dager».
En nostalgisøken vi fortsatt driver med.
Hvit sekulær jul
Jeg trenger bare si ett ord for å ødelegge resten av dagen din: «Parumpapum-pum». En gjenganger på musikkfronten i jula er glam-rocker David Bowie og julesang-maestro Bing Crosby i enerverende duett.
For så er det bare å spole frem 100 år til en dag i 1940, da den russisk-jødiske innvandreren Irving Berlin ikke feiret jul. Og ikke hadde han noen gode minner til juledagene heller, siden han mistet en nyfødt sønn på Første juledag ti år tidligere. Men han skrev verdens mest populære julehit. Som muligens må ta ansvaret for at en feiring for fødselen til en jødisk tømrersønn i Betlehem er så ulogisk forbundet med snø.
«White Christmas» var først ment som et satirisk revynummer, en parodi på han som sitter under palmene i California og drømmer seg tilbake til den hvite (kristne) julen i New England.
Men etter at Bing Crosby (igjen) spilte den inn i 1941, vokste den først til en lengselsfull soldathymne, og deretter til selve symbolet på vestlig jul. Det er mange julesanger som handler om snø. Ta «Jingle Bells», en sang opprinnelig skrevet i 1857 til Thanksgiving, som handler om å cruise med hesteslede for å sjekke damer, men siden den har snø og bjelleklang har den blitt et juleikon i stedet.
Det er et skille mellom julesalmer og julekos. De religiøse sangene har alltid handlet om Jesus, juleevangeliet og Marias jomfrufødsel. Der har du sanger som «Joy To The World», «Det hev ei rose sprunge» og «Deilig er jorden».
De andre handler om juleforberedelser, mørketid, snø, snømenn, stjerner, nisser og det å reise hjem til jul. Kort sagt om ideen om en høytid og alle detaljene som må med for å skape den rette julestemningen. Det kan virke som om vi trenger stadige forsikringer om at julenissen, snømenn, gløgg og gaver skal være her for alltid.
Problemet er at mye av julestemningen blir brukt opp lenge før kredittgrensen på Masterkortet.
Santa Bing
Jeg trenger bare si ett ord for å ødelegge resten av dagen din:
«Parumpapum-pum».
Nå har du hodet fullt av glamrockeren David Bowie og julesang-maestro Bing Crosby i enerverende duett.
Myten skal ha det til at den eneste grunnen til at Bowie gikk med på å spille inn pompøse «The Little Drummer Boy/Peace On Earth» i 1977, var at moren hans var stor Bing Crosby-fan. Og om du søker deg frem til tv-programmet der Bowie banker på døren til Bing, ser du hvor ukomfortabel han er med hele settingen.
Etter en ganske pinlig og stiv konversasjon der Bowie klarer å lire av seg at han liker best «contemporary music», foreslår han til slutt at de skal ta en av «de gamle gode». Og så synger de side om side ved flygelet. David Bowies del av mash-upen var spesialskrevet for denne duetten. Det er et koselig og fint to-generasjons-møte. Men så kommer det «tromme-refrenget» som setter seg fast som karamell i gamle amalgamfyllinger.
Som det er med julesnopet, vi overlever, om vi pusser tennene og balanserer med litt fiberholdig kvalitetsmusikk. Det er som Merle Haggard sang i en av de fineste og tristeste vinterlåtene: if we make it through December, we’ll be fine.