Popens cannabiz
Det er ikke mange år siden Dido, Coldplay og James Blunt kunne selge tre milloner eksemplarer av et nytt album. I pre-strømmetiden tjente band som U2 nesten utelukkende penger på albumsalg. T-skjortene og konsertene var stort sett promotering av albumet. Sånn er det ikke lenger.
I fjor toppet Taylor Swift Billboards inntektsliste med rundt en milliard kroner (dobbelt så mye som Bruce Springsteen på andreplass). Men bare 10 prosent av pengene kom fra platesalg, radiospilling og strømming. Resten kom fra konserter.
For de tradisjonelle store stadion-navnene gir turneene mer enn nok til salt i grøten. Og strømmekongen Drake dro inn 170 millioner kroner fra Spotify og Co i fjor. Men for mange artister ligger ikke pengene i musikk i det hele tatt. Flere og flere har utvidet butikken i strømmepromillenes tid.
For eksempel til kondomer og marihuana.
Punkesaus
Det har for så vidt pågått et drøyt tiår; artistenes lefling med andre inntektsstrømmer. Ofte har det vært tilfeldigheter, lidenskaper eller hobbyer som har ført til mer eller mindre lukrative sideprosjekter.
Som elektronika-artisten Moby. Han åpnet den lille veganercafeen TeaNY på Manhattan. I dag har TeaNY blitt en turistattraksjon og et lite te-syndikat, med over 100 typer te som selges online.
Offspringvokalist Dexter Hollands hobbykokkelering har også tatt av. Chillisausen Gringo Bandito Hot Sauce han opprinnelig laget for å gi bort til venner i julepresang, har solgt flere eksemplarer enn Offsprings siste studioalbum, Days Go By.
Katy Perry har et eget sko-merke. Rihanna selger undertøyet Fenty Beauty, Drake pusher champagne, Beyonce tjener penger på slankeproduktet «22 days», Gwen Stefani kler opp kvinner med klesmerket L.A.M.B., mens Lady Gaga gjør det ikke så verst med sin «Fame»-parfyme.
Da Pharrell Williams og Daft Punk herjet hitlistene i 2013 med hiten «Get Lucky», lanserte de samtidig et kondommerke med samme navn i samarbeid med Durex. Det er uvisst om det ga dem noe mer enn overbærende latter.
Millioner på øret
Ikke overraskende, er det hiphopartistene som kan le på vei til banken etter ikke-musikalsk entrepenørskap. Onde tunger vil ha det til at de allerede er godt skolert i kriminell gatebusiness. Men de har også vært flinkest til å utnytte merkevarene sine.
Gangsta-funk-pioner Andre Young har for lengst sett hodetelefon-salget gå forbi inntektene av klassikere som «No Diggety» og «Fuck Tha Police». Han startet Beats Electronics i 2006 for å lage høretelefoner som så bra ut og som klarte å takle bassen til hiphop. I 2014 kjøpte Apple butikken hans for 30 milliarder kroner, cirka 5 milliarder havnet på Dr. Dres konto. (Norske Kyrre Gjørvell Dahl har ikke gjort det like bra med sine Kygo-høretelefoner. Uten at han sliter nevneverdig av den grunn, med sine 50 millioner i strømme-inntekter.)
Curtis 50 Cent Jackson forsøkte også med høretelefoner, men har gjort det mye bedre på flaskevann enn på gansta rap. Han lot seg overtale til å reklamere for drikkevareselskapet Glaceaus flaskevann Formula 50 mot aksjer i selskapet. Ti år seinere ble selskapet kjøpt av Coca-Cola og 50 Cents aksjer er nå visstnok verdt 5 milliarder kroner. Filmselskapet Cheetah Vision, som produserer lavbudsjett actionfilmer, har også vist seg å være ganske lukrativt.
Rapperkollega P. Diddy har også mindre inntekter fra musikken enn fra reklamebyrået Blue Flame Marketing and Advertising der han er styreleder. At han regnes som en middelmådig rapper, er han ikke så bekymret for. Som han skrev på hiten «Bad Boy For Life»: «Don’t worry if I write rhymes … I write checks.»
Dop-langer i pinstripe
Shawn Jay Z Carters talenter er heller ikke utelukkende musikalske. Han slo gjennom på nittitallet med hits som «It’s a Hard Knock Life», mye takket være sampling fra musikalen Annie om fattigjenta som blir adoptert av Daddy Warbucks, Amerikas rikeste mann. Nå er han selv en av de rikeste musikkartistene i verden.
Folk strides om kjøpet av strømmetjenesten Tidal noen gang kommer til å svare seg, siden den lekker penger og har vært involvert i en rekke rettsaker. Men ifølge Business Insider er selskapet verdt ti ganger så mye som den halve milliarden han kjøpte det for i 2015. Han har dessuten tjent gode penger på klesmerket Rocawear og champagne-merket Armand De Brignac. Allerede i 2005 rappet han de evige ordene: «I’m not a businessman, I’m a business, man»
Foreløpig har han ikke forsøkt seg på sin ungdoms erfaring som dop-langer. Det er det mange andre som gjør for tiden.
Guds medisinplante
At musikkartister har en rev bak øret, er ikke noe nytt. Men det var først etter at medisinsk cannabis ble tillatt i 33 amerikanske stater i 2015 at artister som Snoop Dogg, Willie Nelson og boet etter Bob Marley gikk inn i det lovlige cannabis-markedet. Ryktet som dophoder ble plutselig et slags kvalitetsstempel.
Calvin «Snoop» Broadus sa til Denver Post da han begynte å selge «Leafs By Snoop» i delstaten Colorado: «Jeg har vært en marihuana-mester i 20 år, folk stoler på at jeg har plukket de fineste, ferskeste råvarene.»
Det har rapperkollega Post Malone også tenkt. I sommer lanserte han sin egen online hamp-sjappe, Shaboink, som skal selge rapperens egne ferdigrullede jointer, i tillegg til hatter, klistremerker og hasjpiper.
I fjor avkriminaliserte ti stater i USA og hele Canada «rekreasjonsbruk» av cannabis. Dermed har enda flere gått inn i den ny-grønne businessen. Det har da også tiltrukket seg nye typer forbrukere enn den typiske stoner-duden vi kjenner fra filmer med Jeff Bridges og Seth Rogen (som for øvrig har startet hasjselskapet Houseplant).
Nå har også det store kvinnemarkedet våknet og luktet urterøyken.
«Mange artister selger klær, sko, vin eller øl, andre annonserer for fastfoodkjeder, men jeg selger en plante som Gud har skapt», sier den folkelige countryartisten Margo Price til The Guardian. Hun har en egen marihuana-type oppkalt etter sitt siste album «All American Made».
«Det er mye mer penger å tjene i gress-industrien enn på å selge plater. Ingen kjøper album, folk bare strømmer gratis, men massevis av folk kjøper gress», uttaler hun.
PMS-lindring
Margo har fått følge av Americana-artisten Jenny Lewis som også har kalt opp urtemerket etter det siste albumet sitt. «On The Line» hevdes å være mer energisk enn sløvende, noe du kan røyke og fortsatt ha energi til å rydde huset. Hun selger mye ferdigrullede tryllesigaretter, som det nyfrelste «canna-curious-markedet» foretrekker. Det vil si kvinner i alderen 25 til 44, som er mer ute etter en kur mot menssmerter og søvnløshet enn å bli høye som hus.
Og det markedet henvender Melissa Etheridge seg også til. Hun har snakket mye om hvordan cannabis hjalp henne med bieffektene av strålebehandlingen hun fikk etter at hun fikk brystkreft i 2004. Etheridges cannabis-infuserte rødvin kan kanskje hjelpe for det meste, inkludert søvnløshet.
Foreløpig er produktene forbeholdt land med mer liberale hasjregler enn Norge. Den islandske artisten Sigur Ros har vel og merke utviklet en boks med gelegodteri smaksatt med ville bær som inneholder noen av de lovlige cannabisstoffene og har lavt thc-innhold (rusfremkallende stoff i cannabis, red.anm). Men Venstre må nok øke oppslutningen betraktelig før vi ser Marit Larsens eventyrblanding, Side Brok Bong eller Magisk Karpe Teppe i handelen.
Her må artister eventuelt satse på vanedannende stoffer med mildere virkestoffer. Slik Ed Sheeran har gjort det.
Tomat i toppen
Kassegitaridolet har vært avhengig av en spesiell type ketchup i mange år. Han har logoen tatovert på venstre biceps. Men en dag slo det han at det ville vært en super ide med en reklamefilm med ham selv i hovedrollen, der han går inn på en fancy restaurant og ber om ketchup til gourmet-maten.
Heinz sa ja, tv-spoten ble spilt inn. Og dermed begynte den usannsynlige historien til Ed Sheerans «Edchup». De første flaskene hadde Sheerans ansikt formet som en tomat på etiketten. Nylig lanserte ketchupprodusenten dessuten en egen limited edition-flaske med artistens armtatoveringer overført på flasken.
Sheeran har ifølge Daily Mail tjent rundt 3 millioner kroner på reklamen. Samme år tjente han 400 millioner kroner på musikken. Så han kommer antakelig ikke til å legge kassegitaren i skapet med det første.