Mor og datter i fritt fall

Vi er på Nationaltheatret og ser «Kunsten å falle» av Sara Stridsberg. Stykket er basert på en dokumentarfilm fra 70-tallet, som omhandlet en gammel mor og hennes middelaldrende datter i fritt fall i East Hampton, rett utenfor New York – et av verdens dyreste og mest ettertraktede boligområder.

De to bodde i en gammel herskapsbolig som var så til de grader forfalt at bare ett av 27 rom var beboelige. I det siste rommet hadde de to damene plassert sengene sine, side ved side, mens 16 katter og en hel del vaskebjørner herjet i resten av huset.

17 år med forfall

De to, Edith Bouvier Beale senior (som i stykket er 79) og Edith Bouvier Beale junior (56), kalt Store-Edie og Lille-Edie, hadde vært i det høyeste sosiale sjiktet i det amerikanske samfunnet. Jacqueline Bouvier Kennedy Onassis var deres niese og kusine. Men de siste 17 årene har forfallet spist seg stadig lenger inn, og mor og datter lever av gammel hermetikk, som de spiser sittende i sengen.

På Nationaltheatret spilles mor og datter av Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa. Sengene deres er plassert i en slags kattekasse med sand. På høyre side av dem står det et ubrukt piano, på venstre side et kjøleskap. Hver gang kjøleskapet åpnes, reagerer sceneskikkelsene voldsomt, og vi som sitter i salen nærmest vrenger oss ved stanken av råtten mat. Det vil si: Det er ikke alle rollefigurene som reagerer, Lille- og Store-Edie merker det ikke – de har jo levd sånn i 17 år.

Medfølelse og irritasjon

Store-Edie og Lille-Edie går aldri ut av huset, den normale verden er blitt til en skyggeverden langt unna. De leker og drømmer om fortiden. De synger og kler seg ut og viser hverandre kjærlighet og driver maktkamp med ord – som de har gjort i alle disse årene. Tiden går, der ute i samfunnet. I herskapshuset Grey Gardens står tiden stille.

– Jeg får blandede følelser. Det velter opp i meg en cocktail av medfølelse og fortvilelse. Men også irritasjon, sier Kathrine Aspaas, etter forestillingen.

Aspaas er som skribent, foredragsholder og forfatter vant til å snakke om, skrive om og analysere følelser. Tittelen på en av bøkene hennes er «Den emosjonelle revolusjonen».

– Jeg har så lyst til å se mamma Edie synge, hun var jo sangerinne! Og hvorfor spiller de ikke på pianoet? Hvorfor har ikke Store-Edie lært seg å spille, hun som var sangerinne i sin ungdom? Det gjør vondt å se det stumme pianoet. Hvorfor greier ikke Lille-Edie å kutte navlestrengen og reise bort og leve sitt eget liv? Hvorfor har de begrenset livene sine så ekstremt?

Foto

Store-Edie, spilt av Kari Simonsen, har makt over datteren, men er også bestevenn og lekekamerat. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret

Syk kjærlighet

– Men du følte ikke forakt?

– Egentlig ikke. Heller ømhet. Jeg blir berørt bare av å sitte her etterpå og tenke på dem. De er så skjønne med sin fortvilelse og lekenhet og fullstendig syke kjærlighet til hverandre. Jeg tenkte: Å herlighet, sånt kan skje.

– Det er det totale sosiale, økonomiske og for så vidt også fysiske fallet vi er vitne til?

– Ja, det er jo det. Men de to har stor kulturell kapital. Lille-Edie er også kunstner. Etter Store-Edies død blir hun et moteikon med sine helt vanvittige klær, blir vi fortalt. Det skjønner jeg godt. Jeg likte særlig da hun draperte det amerikanske flagget rundt seg. Og de merkelige, men kledelige «hijabene» hennes, sier Aspaas.

– Og de bare lar forfallet skje?

– Det er både skremmende og forlokkende – å gi blaffen i alt. Så deilig det hadde vært å bare gi beng! Å bare slutte å streve og anstrenge seg og stritte imot hele tiden. Å droppe hele fasaden, all stolthet og sosial prestisje. Jeg skjønner godt hvorfor denne historien er blitt en slags moderne klassiker i vår oppjagede tid, hvor de fleste av oss strever for å lykkes – eller i det minste holde fasaden.

Foto

Lille Edie, spilt av Liv Bernhoft Osa, bruker hverdagene til å kle seg opp i de mest utrolige kostymer. ­Gjennom ballkjoler gjenopplever hun fortiden, da hun vanket i det høyeste sosiale sjiktet i USA. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret

Mor og datter

– Hvem er høna og hvem er egget i denne mor-datter-symbiosen?

– Her er nok Store-Edie høna. Hun irriterte meg grønn noen ganger. Foreldre er i en slags maktposisjon overfor barna sine hele livet. De har hatt ubegrenset makt over barna fra de var bittesmå, og kan bruke dem for å dekke egne behov. Jeg kan selv finne på å adlyde min mamma selv som voksen, sier Aspaas. Hun legger til at hennes forhold til sin egen mor heldigvis er temmelig ulikt det vi ser på scenen.

Det er både skremmende og forlokkende å gi blaffen i alt

– Her snakker moren datteren sin ned hele tiden. Alt datteren er og gjør er dumt og latterlig. Moren viser forakt iblandet en hva-skulle-jeg-gjort-uten deg-holdning. Hun påfører datteren skam. At Lille-Edie ikke er gift, ikke har barn – det var jo kjennetegnene for om en kvinne var vellykket på den tiden. Særlig effektivt var det å snakke om kropp. «Spis ikke den kaken, for da bli du tjukk.» Vi sårer hverandre der det rammer mest. Utseendet er det mest effektive stedet å ramme andre kvinner, sier Aspaas.

Intrigemakeri

– Hvor bevisst er hun når hun sårer datteren, tror du?

– Litt mer ubevisst enn bevisst, tror jeg. 70 versus 30 prosent.

– Dette er de to siste generasjonene med kvinner som ble oppdratt til å være uselvstendige, og dermed mer sårbare?

– Ja, da kvinner manglet formell makt, var manipulasjon deres fremste redskap. Nå snakker vi om menneskets mørkeste og farligste følelser – maktbegjær og skam. Hvis du ikke har formell makt over noe i livet ditt, må du skaffe deg uformell makt via intrigemakeri. Kvinner kunne få mye makt den måten. De prostituerte i Venezia på 1600-tallet, for eksempel, hadde reell politisk makt.

– Er dette helt passé i dag, eller holder vi til en viss grad på fremdeles?

– Nei, erru gæren? Vi holder på fortsatt.

Asymmetrisk makt

Manipulasjon og maktkamp finnes i alle forhold mellom mennesker, mener Aspaas. Noe lignende kan skje mellom en far og en sønn. I stedet for barnløshet og utseende, kunne triggeren ha vært påstander om svakhet. Faren kunne ha beskyldt junior for å være svak eller feminin, å være «kjerring», eller å vise følelser.

Foreldre er i en slags makt­posisjon overfor barna sine hele livet

– Søsken også. Jeg har vært misunnelig på min egen søster. Jeg er kjempeglad i henne, men hun har alt det man skal ha – mann og barn. Det har ikke jeg. Så jeg innrømmer at jeg har vært misunnelig. Noen ganger overkompenserer jeg ved å snakke om mitt frie og morsomme ungkarskvinneliv, og legge på litt. Jeg har en venninne som heter Astrid. Hun er en interessant og givende person, og vi har gode samtaler. Men når jeg snakker med søsteren min, kjenner jeg at jeg har lite ammunisjon, så iblant griper jeg meg i å overdrive hvor utrolig spennende disse samtalene er.

– Det kjenner jeg igjen. Det hender jeg snakker om morsomme reiser jeg har vært på, hvis jeg plutselig blir usikker eller føler meg underlegen, og ikke vil miste ansikt …

– Ja, ikke sant! Og når man reagerer slik, så ødelegger man relasjoner eller potensielle nye vennskap. Man kommer ikke videre med samtalepartneren, er ikke ærlig. Vi bygger hierarkier, vi gir hverandre små stikk.

Fandenivoldske

Foto

Vi frykter alle å bli utestengt fra fellesskapet, mener foredragsholder og forfatter Kathrine Aspaas. Evolusjonært er vi sosiale vesener. Foto: Nina Kraft

Et av de interessante aspektene ved forestillingen, og ved den autentiske historien om mor og datter i East Hampton også, er at de to kvinnene ikke utelukkende er ofre. De har en originalitet og selvbevissthet som hever dem over stakkars-liten-stadiet. De har det moro, de synger småpikete og urent – men de synger jo, og det er det mange voksne som ikke gjør. De har humor. De er ikke redde, selv om kommunen truer med å kaste dem ut siden de skjemmer ut hele strøket. Lille-Edie kan nok ha blitt innpodet skam over å være barnløs og middelaldrende og avhengig av moren sin, men den vanlige skammen som vi er innpodet om ikke å gi naboen noe å snakke om – den eier hverken hun eller moren. De to stiller frivillig opp for å la seg filme av et dokumentarfilm-team.

– De er fandenivoldske og ulydige, kommenterer Aspaas. – De bryter alle normer og forventninger.

– Og de har skapt seg sin egen virkelighet som de stiller ut for andre, som en slags performance …

– Ja, og dét går det an å beundre. De to Ediene er modige og uvørne. De lar seg ikke presse inn i folden. Det gjorde de ikke helt da de var medlemmer i New York high society heller. For det har sin pris å være konform i den gamle kvinnerollen. Stykkets Jackie-skikkelse sier det klart: Du hadde ikke orket å leve mitt liv, sier hun til sin kusine.

– Hun, som på den tiden var verdens mest berømte og beundrede kvinne?

– Nettopp. Men Store-Edie har jo vært i en lignende posisjon selv. Hun hadde rollen som representativ hustru før mannen forlot henne. Hun lot seg undertrykke av ham, sluttet å synge på grunn av ham. Det var slik hun var oppdratt, slik alle kvinner i hennes miljø ble oppdratt.

De er fandenivoldske og ­ulydige

Ubrukt piano

– Mye samtidskunst dreier seg om å være sjangeroverskridende, en del samtidskunst dreier seg om kunstneren selv. Kunstneren blir sitt eget kunstverk. Her var de tidlig ute?

– Ja, jeg kom til å tenke på Kristopher Schau, som på nittitallet stilte seg opp i et butikkvindu i flere uker mens han spiste søppelmat og la på seg flerfoldige kilo. Han kalte prosjektet sitt for «Forfall». Disse to kvinnene foregrep ham med mange år og brukte flere tiår på prosjektet, sier Aspaas. Hun legger til at det neppe var noe bevisst prosjekt, men at både mor og datter hadde talenter. Moren som sanger, datteren som avantgarde-moteskaper og kanskje som billedkunstner.

– Det var musikken som gjorde Store-Edie fri. Det stumme pianoet er vondt å se på fordi det blir selve symbolet på hennes tapte muligheter, sier Aspaas.

– På et tidspunkt sier hun at det hadde vært deilig med en mann ved pianoet, og da hisset jeg meg opp, det traff meg veldig. Hvorfor ikke lære deg å spille selv, da, tenkte jeg. Ikke sitt i sengen og vent på at det skal komme en mann og akkompagnere deg på det fordømte pianoet.

– Men så ble det ikke noe av de mulige kunstprosjektene. De to bare leker og synger for hverandre, ikke ute i verden. Når datteren sier til moren på slutten av stykket at moren var hennes livs største kjærlighet. Er det bare tragisk, eller er det noe fint i det også?

– I denne konteksten er det ren tragedie. Men det er noe grandiost over det også. Hun sier også på slutten av stykket at moren ga henne et eventyrlig liv. Så får vi tolke det som vi vil.

Foto

Mor og datter i «Kunsten å falle» har et dysfunksjonelt forhold, hvor de stimulerer hverandre, men også hindrer hverandre i å leve utenfor den symbiosen de har skapt seg. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret

Kunsten å reise seg

Selv er Kathrine Aspaas egentlig mer interessert i kunsten å reise seg igjen enn i kunsten å falle.

– Det jeg skriver mest om, er emosjonell styrketrening. Alle faller. Mye i livet er en form for fall. Smerten i en kjærlighetssorg kan bli så stor at den føles som et fall. Andre fall kan være skilsmisse, arbeidsledighet, dødsfall i nær familie. Smerte er en del av den menneskelige erfaringen. Vi mister venner, vi kan bli syke. Det er så mange situasjoner i livet hvor selvfølelsen står på spill.

– Hvordan reiser man seg igjen – i tre punkter?

– Først ved å erkjenne at det gjør vondt, og akseptere følelsen av skuffelse eller sinne. Som annet punkt må vi være klar over hvilke dritthistorier vi lager om oss selv. I stedet for å si til seg selv «typisk meg!» og «ingen mann vil ha meg», kan vi sjekke om dette er objektivt sant. Skjer det alltid, eller var det denne gangen? Det er viktig å ikke å plage seg selv med negative selv-fortellinger. Punkt nummer tre er å ta ansvar for prosessen og skrive avslutningen. Det kan være drittøft. Selvransakelse kan gjøre vondt. Det kan være fristende å heller velge å drikke for mye eller spise for mye og dytte i seg ostepop.

Snakker sjelden om det

– Hvorfor sa du før vi så oppsetningen at vi sjelden snakker om nedadgående sosial mobilitet, og at det er et spennende tema?

– Spennende fordi det er noe vi frykter, men sjelden snakker om. Vi frykter å bli utestengt fra fellesskapet. Evolusjonært er vi sosiale vesener. Å være en del av en flokk er utrolig viktig for oss. Å ha en tilhørighet. Når posisjonen i flokken trues, kan det kjennes livstruende. Det er ikke rart at en del ledere sitter for lenge i jobben. De får så mange fordeler av det. Det er behagelig, sier Aspaas, som tidligere har vært økonomikommentator i Aftenposten, men valgte å slutte fordi hun ønsket «å utforske andre sider av livet enn økonomi, og å finne ut om det var intelligent liv utenfor pressen», som hun selv sier.

Å være en del av en flokk er utrolig viktig for oss

– Det var en utrolig privilegert jobb, så det var ikke smertefritt å slutte. Jeg merket ikke byline-rusen før jeg ikke opplevde den lenger. Jeg sa ja til sluttpakke fordi jeg følte at hvis jeg ikke gjør det nå, så forteller jeg meg selv at jeg ikke klarer meg utenfor Aftenposten. Jeg hadde en idé om at jeg egentlig ønsket noe annet, noe jeg ikke var sikker på hva var. Det jeg fant, var at jeg ønsker å jobbe med emosjonell innsikt og styrke, og det å normalisere smerte og skuffelser. Vi opplever så mye av det samme, og ved å dele det, ved åpenhet, normaliserer vi det. Å holde på fasaden er smertefullt, som artisten Torleif Bjelland sier det: «Å holde maska, er å døy.»

Foto

Erland Bakker spiller alle de øvrige rollene i stykket, inkludert broren, en katolsk prest, en beiler av Lille-Eide – og selveste Jackie Onassis. Foto: Øyvind Eide

Bryter normene

– Da jeg leste Stridsbergs manus, syntes jeg det var mange morsomme replikker i det, til tider ha-ha-ha-vittig, skjønt det var sort humor. Men i teatret trakk jeg knapt på smilebåndet. Synes du de burde ha tatt frem humoren mer, som en kontrast til tragedien?

– For meg var det en svakhet i oppsetningen at den ikke balanserte tragedien og komedien. Latteren satte seg fast i halsen. Når de forsøkte å ta ut det komiske potensialet, ble det litt for slapstick.

– Stykket er veldig syklisk. Sengene til mor og datter står midt på scenen, vi kom alle ut av mors skjød, og vi dør oftest i en seng, snart skal Store-Edie dø i sin. Stranden kan være et frihetssymbol, men dit går de aldri mer, men bølgene som slår og slår, og himmelen skifter farge; som de stadig snakker om. Sangene synger de om igjen og om igjen. Nå går vi snart inn i en av disse sykliske høytidene som vi feirer igjen og igjen på samme måte – julen. Hvordan tror du julen var for Lille- og Store-Edie?

– Det kan vi bare forstille oss. De feirer jo morens bursdag i stykket, så de har nok sin form for feiring, med kattene og vaskebjørnene. Men julen er jo en av de mest normstyrte og tradisjonelle av høytidene våre, og Store-Edie og Lille-Edie gjør ikke noe annet enn å bryte normer. Kanskje Sara Stridsberg kunne skrive en oppfølger: «Christmas in Grey Gardens»?