Medlidenhet – på godt og vondt

Tysklands befolkning øker, og nesten en fjerdedel av landets befolkning har nå innvandrerbakgrunn. Etter 2015, da forbundskansler Angela Merkel inngikk en migrasjonsavtale med Tyrkia, har det kommet rundt 1,7 millioner asylsøkere. Hvordan møtes de? Med medlidenhet? Med mentale grenser? Hva kan vi gjøre med hele verdens elendighet, og hvordan? Hjelper det vi gjør de vi forsøker å hjelpe? Hvor går grensene for medlidenhet?

Jeg er på teatret Schaubühne i Berlin sammen med professor i teatervitenskap, Knut Ove Arntzen, som har fulgt scenekunsten i Berlin i mange år. Vi ser et arbeid av en av up-and-coming regissørene, Milo Rau, som også har skrevet stykket vi ser: «Mitleid. Die Geschichte des Maschinengewehrs». Oversatt til norsk: «Medlidenhet. Maskingeværenes historie).

Tysk teater har lenge hatt et ry som foregangsteater. Det er ofte her de nye trendene i teateret kommer fra, enten de fungerer eller ikke. I denne oppsetningen fungerer det så absolutt. Oppsetningen er personlig, direkte, ujålete, intelligent tenkt og svært godt utført.

Foto

Consolate Sipérius ble født i Burundi og adoptert til Belgia. Hun «spiller» seg selv. Dét er ikke uvanlig i tysk ­samtidig «regiteater», hvor regissørene går langt for å fjerne skillet mellom oppdiktede sceneskikkelser og ­virkelige mennesker. Foto: Daniel Seiffert, Schaubühne

Familien drept

Teatersalen vi befinner oss i heter «Globe», og ligger i et ombygd kinobygg fra 1920-tallet, et av Tysklands mest kjente bygg fra perioden. Salen er svart, liten og intim. Ingen stukkatur, ikke noe gull og rød fløyel. Publikum er i alle aldre, en god del er unge.

På scenen sitter en ung, svart kvinne ved et skrivebord. Hun snakker inn i et kamera, og vi kan samtidig se ansiktet hennes på et lerret i stort format. Vi ser henne altså «dobbelt», samtidig både i helfigur og i nærbilde på et lerret. Hun snakker fransk, mens den er tyske oversettelsen går på en skjerm over scenen. Fransk er morsmålet hennes etter at hun ble adoptert av belgiske foreldre. Hun er født i Burundi, forteller hun, og heter Consolate Sipérius.

Det er hennes egen historie. Hun forteller om hvordan hele den opprinnelige familien hennes ble drept, hvordan hun følte seg som en outsider som den eneste svarte i den lille belgiske landsbyen og hva hun husker fra en afrikansk barndom hvor alt brutalt ble tatt fra henne.

Råskap

Så skifter det. En tysktalende middelaldrende, hvit kvinne overtar. Også hun opptrer dobbelt, det er hun selv som står der – hun balanserer på høye hæler midt i noe som ligner en søppelhaug – og samtidig får vi ansiktet i nærbilde på skjermen. Dette er den sveitsiske skuespilleren Ursina Lardi. Først forteller hun om møtet med immigranter til Europa fra 2015 og fremover. Det så ikke ut som om de led noen nød, konstaterer hun, der de gikk omkring med de nyeste mobiltelefonene og kledd i kule hipsterklær. 70 prosent av dem var unge menn.

Hjelpearbeideren ­hadde ­forestilt seg at alle var ­lutfattige

Det er når Lardi forteller at hun som helt ung var hjelpearbeider i Rwanda og Kongo, at temperaturen stiger. Råskapen hun opplevde den gang var hjerteskjærende – og kom fra alle hold. Det var ikke sånn at de europeerne som dro ut for å støtte, alltid var «de snille», mens andre grupper klart kunne defineres som «de slemme». Langt ifra, her gjorde man alt for å overleve, og ikke før hjelpearbeiderne hadde forlatt leiren, kom den krigende motparten som en sverm over den og drepte sine landsmenn.

«Alle er drittsekker»

En av de emosjonelt verste hendelsene, forteller hun, var da hun ble kjent med en ung mann som hun følte ble hennes nære venn; de var virkelig på bølgelengde. Samtidig ble hun kjent med en sympatisk kvinne fra den krigende motparten, som het «Merci-Bien»; altså «mange takk» på fransk. I en drøm tvang den gode vennen henne til å skreve over Merci-Bien og pisse på henne – noe hun da indirekte, via navnet sitt, takket for. Etterpå ble Merci-Bien massakrert.

«Alle mennesker er drittsekker», konkluderer Lardi. Opp mot alle drittsekkene setter hun et religiøst bilde. Først forteller hun at hun som ung hadde lært at Gud ser alt, og det har hun også alltid båret med seg. Som voksen, i Afrika, traff hun en katolsk pater som sa noe av det samme – at Jesus er den eneste som går sammen med («mit») oss og som lider («leiden») med oss. Derav stykkets tittel: «Mitleid», med-lidenhet eller med-lidelse.

Foto

Ursina Lardi forteller publikum om medlidenhet, grenser for medlidenhet og tapet av illusjoner. Gjennom mono­loger rettet mot salen gjør skuespillerne på en måte publikum til medskyldige i verdens urettferdigheter og grusomheter. Foto: Daniel Seiffert, Schaubühne

Levende historie

I en kort epilog kommer den belgisk-rwandiske Sipérius tilbake igjen. Hun trekker blant annet paralleller til de europeiske jødene under Holocaust. Hvem kan si at de ikke visste, er budskapet hennes. Hvem er de uskyldige i en slik verden?

– Hvem er det egentlig vi skal synes synd på her, de unge «hipstermigrantene» fra 2015, rwanderne fra vår nære historie eller jødene fra litt lenger tilbake i historien? Og det er ikke stort vi kan gjøre med dette, kan vi tilskuere tenke, og derigjennom beskytte oss mot lidelsen?

– Fortid er relativt. All fortid er virkelig, og så lenge det er mennesker som er berørt av den, kan det gå over tre generasjoner. Alle massakrer er levende på en måte i tre generasjoner etterpå – så lenge det finnes overlevende og så lenge barna deres lever, sier Knut Ove Arntzen.

Det dreier seg ikke bare om medlidenhet, følelsene alene hjelper ikke

– Her i Berlin er fortiden spesielt levende, særlig alt som har med nazismen og andre verdenskrig å gjøre. Du ser små minnesmerker og plaketter overalt, snublestener i brosteinene finnes hvor du enn går. Jeg tror ikke det her var så viktig hvilket folkemord det var. Det er snakk om lidelse og urettferdighet i verden generelt. Det har vi sett før, og vi ser det nå. Det jeg opplevde her, var en personlig og autentisk utforskning av hvordan vi alle, på scene og i sal, forholder oss til folkemord.

Autentisk

– Jeg satte pris på at vi fikk presentert ulike immigrasjonsbølger eller trengende, og at det ikke blir avkrevd av oss at vi skal føle like mye medlidenhet med alle som presenterer seg som flyktninger. Det er ingen fordummende og forenklende forestilling hvor vi på urealistisk vis avkreves like stor universell medlidenhet med alle mennesker, uansett hva de har gjort – som om vi hadde vært Jesus?

– En del av oppsetningen handler om å avdekke fordommer. De unge, kule hipsterne er en realitet i Kongo. Urbane strøk av Kongo er trendsettende når de gjelder en type ungdomsmote. Hjelpearbeideren som observerer dem hadde forestilt seg at alle var lutfattige, for slik er det jo i Afrika, tror vi i Europa. Så da hun så at de kler og ter seg omtrent som oss, og kanskje er litt krevende også – som vi hadde vært, kan man tenke seg – fikk hun fordommer mot dem. Men det er ikke noe rart at unge afrikanere som ser muligheten for et bedre liv, griper den muligheten. Det hadde vel vi også gjort i samme situasjon? Mange flykter dessuten fra «failed states», og andre flykter fra sosiale forhold i opprinnelseslandet hvor de er livegne, nesten-slaver, som mange europeere var også i det 19. århundre, noe som også var en av grunnene til at mange emigrerte til Amerika.

–  God research

Foto

Politisk teater som spiller på direkte kontakt med publikum er blitt fremtredende på teaterscenene i Berlin de ­siste årene, konstaterer Knut Ove ­Arntzen, professor i teatervitenskap ved Universitetet i ­Bergen. Foto: Nina Kraft

– Stykkets enkle form, uten skriking og drama, bare med Lardis ærlige ansikt og fantastiske spill, får oss som sitter i salen til å ta inn det alvorlige budskapet når alvoret virkelig kommer. Den svarte skuespilleren, Consolate Sipérius, var åpenbart en autentisk person, et offer som overlevde og ble skuespiller etterpå. Men tror du Lardi har vært hjelpearbeider?

– Neppe, men det gjøres med en viss åpenhet, så man kan lett tro det, og det opplyses at skuespilleren Ursina Lardi og forfatter/regissør Milo Rau har vært på dokumentasjonsreiser sammen. Men jeg tror ikke at Lardi personlig har opplevd alt det hun forteller om. Det autentiske i hennes del av fortellingen ligger i at stykket er basert på god research. Rau, og Lardi også, har åpenbart snakket med andre som har opplevd det hun forteller om. Det vi hører om, eller noe svært lignende, har skjedd. Det er typisk for tysk samtidsteater å innlemme dokumentasjon, slik det gjøres her.

– Litt som journalistikk, men det går dypere og virker mer personlig. Det vi på 70-tallet kalte «sosialrealisme» er det i hvert fall ikke, selv om også dette teatret er svært politisk?

– Det politiske er blitt fremtredende på teaterscenene her i Berlin de senere årene, men uten, som du sier, de typiske sosialrealistiske virkemidlene vi så tidligere. Det er mer blandet med performativitet og er preget av en ny dokumentarisme som skiller seg fra den eldre mer litterære dokumentarismen i tysk teater, noe som kommer av den direkte kontakten med publikum.

Politikk og moral

– I et hefte om forestillingen, som ble solgt på teatret, påstår Rau rett ut at han vil vise at det dreier seg om «umuligheten av å hjelpe». Men han er heller ingen forkjemper for at nå skal vi la de som lider, lide i fred – for vi kan ikke hjelpe uansett? At alt vi gjør blir galt fordi vi ikke kjenner de lokale forholdene?

– Nei, jeg tror heller han ønsker at vi skal se på dette i et større bilde, se det politisk. Det dreier seg ikke bare om at vi føler medlidenhet, følelser alene hjelper ikke. En del av de hjelpearbeiderne vi hørte om følte sikkert mye, men følelsene hjalp ikke så mye. Vi må ikke bare føle, vi må tenke. Og vi må agere. Selv om vi ikke kan gjøre noe i enhver situasjon, kan Tyskland og andre vestlige land påvirke hvilken politikk som føres hos oss. Og selv om vi ikke alltid vet hvorfor det er en sammenheng mellom deres lidelser og våre liv, lar det seg gjøre å finne ut av det, sier Arntzen og eksemplifiserer.

– I smarttelefoner finnes det kobolt, som hovedsakelig utvinnes i Kongo. Vi går rundt med disse telefonene uten å vite, eller ville vite, hvor innholdet kommer fra. Vestlige land har sterke økonomiske interesser i konfliktsoner. Så krigen i Kongo var i høy grad også vår krig. Dette er konteksten. Men jeg er enig med deg i at mye av det større politiske bildet var nedtonet i selve stykket.

Foto

Shaubühne teater i Berlin proklamerer at de satser «erotisk, politisk og moralsk». Trenden nå er en ny type ­politisk teater; flere av sesongens forestillinger belyser viktige samtidsspørsmål fra ulike vinkler. Foto: Nina Kraft

Berørt, ikke anklaget

– Jeg følte meg personlig berørt, men ikke personlig anklaget, og det er en av grunnene til at jeg faktisk ble berørt. Tror du Rau vil at vi som sitter og ser på skal føle oss personlig skyldige?

– Åpenbart ikke på den måten at hver og en av oss i Tyskland eller Norge har skyld i for eksempel folkemordet i Rwanda. Jeg tror han vil vise at vi egentlig, essensielt sett, er like de som bor der. Vi hadde trolig også vært blant de skyldige hvis vi hadde vært hutuer eller tutsier. Vi er ikke noe bedre enn dem. Sivilisasjonsfernisset er tynt. Det kommer stadig nye opplysninger som viser mer om nazistenes grusomheter, som tyskerne må ta inn over seg. For kort tid siden ble vi presentert for detaljer som ikke var kjent tidligere, om nazistenes fremferd i polske landsbyer i 1939. Denne dobbeltmoralen liker vi ikke å tenke på, sier Arntzen.

– Husk at forestillingen har undertittelen «Historien om maskingeværene». De som har makten – geværene – er de som vinner.  

Inderlighet

Arntzen mener at mye av essensen i forestillingen ligger i følgende refleksjon: Hva tenker vi om hva som vil skje hvis vi kommer i en så vanskelig situasjon som dagens eller gårsdagens flyktninger? Oppsetningen er ikke bare om «dem» men også om «oss».

– Hvem vil vise medlidenhet med oss hvis vi ikke kan vise medlidenhet med dem, spør han.

De som har makten, ­geværene, er de som vinner

– Ingen ironi, men kun selvutforskende ærlighet?

– Ja, selv om forestillingen heter Medlidenhet, synes jeg den enda mer handler om inderlighet, om å gjøre noe med hele seg, om å se på andre med mildhet, mer enn med medlidenhet – til tross for tittelen. Det er ærlig, det er direkte, det er intimt.

– Jeg synes skuespillerne anskueliggjorde dette på en troverdig måte ved å bruke seg som eksempler. De stilte ikke seg selv over publikum og viste at de hadde funnet den rette måten å tenke eller handle på. Og mye i teksten problematiserte også hva teatret som kunstform kan gjøre med verdens urettferdighet?

– Ja, her var det ingen pekefinger, og det er en av styrkene ved denne oppsetningen på Schaubühne. Det er også innslag av meta-teater, det vil si at teatret diskuterer sine egne forutsetninger og begrensinger når det gjelder å ta opp et tema. Teatret sier ikke indirekte at «vi vet best, bedre enn dere i salen». Det øker troverdigheten.

–Tysk «regiteater» har beveget seg et stykke bort fra de voldsomme teatrale virkemidlene som vi så for rundt 20 år siden, med massevis av videoer, bråk, skriking og generell forvirring på scenen, til en enkelhet og intimitet som når dypere inn til tilskuerne?

– Bildet er sammensatt, men dette er én av veiene tysk teater har tatt i de senere årene. Og Milo Rau er en av de mest talentfulle unge regissørene som har gått denne veien.

Foto

Ursina Lardi som den naive hjelpearbeideren som gjør vondt verre i sin uvitenhet. Foto: Daniel Seiffert, Schaubühne

Utfyller hverandre

Schabühne viser flere forestillinger denne høsten. En av dem heter «The Human Condition» med undertittelen «nach Hannah Arendt» – etter Hannah Arendt. Dette er en utlegging av den tyske filosofen Arendts hovedverk, presentert av fem skuespillere. De snakker litt til hverandre, diskuterer, kommer med opplysninger om Hannah Arendts filosofi, men stort sett oppfører de seg som de to kvinnene i «Mitleid»: De snakker rett til oss, tilskuerne. Den ene etter den andre. Scenebildet har litt flere komponenter; det legges ut en mengde speil på scenen på et tidspunkt, en av dem viser seg med hundemaske, de fem skuespillerne leker seg med stoler, de synger og noen av dem har fantastiske akrobatiske evner.

Men det meste er ord, og mye av det filosofiske innholdet dreier seg om hvilke stengsler vi setter opp for oss selv for å unngå å handle. Vi tror vi ikke kan gjøre noe, for det er psykologisk vanskelig å bryte ut av det konforme og stå frem i offentligheten. Jeg har med meg Artntzen på denne forestillingen også, og vi er enige om at den er svært god, men litt lang og at den mangler inderligheten i «Mitleid».

Vår samtid

«The Human Condition» utfyller på mange måter «Mitleid». Hannah Arendt var også flyktning, som jøde i USA under andre verdenskrig.

Hvem vil vise medlidenhet med oss hvis ikke vi kan vise medlidenhet med dem?

– Det er en annen regissør her, Patrick Wengeroth, men tror du teatret planlegger repertoaret for at oppsetningene skal utfylle hverandre?

– Det tror jeg absolutt. Shaubühne er Berlins mest interessante teater for tiden, og dette teatret setter opp forestillinger om temaer som går direkte inn i vår tid, og belyser dem fra ulike vinkler. De setter også opp klassikere, men jeg ser en klar linje i viljen til å være samtidige. Her forteller det ene stykket om medlidenhet og grensene for hvor langt man når med medlidenhet, mens det andre stykket oppfordrer til personlig handling. Jeg så også en tredje oppsetning på samme teater for kort tid siden, som utfylte disse to tematisk; det var «Italienische Nacht», Italiensk natt, av den østerriksk-ungarske dramatikeren Ödön von Horvath. Stykket er regissert av Thomas Ostemeier, en av de store regissørene i den etablerte generasjonen i dagens tyske teater. Stykket handlet om fascismen, med en handling som overfører en hendelse på 1930-tallet til vår tid. Dermed var det ikke noe historisk stykke. Og man kan tenke seg at nok et stykke som står på spilleplanen ved teatret, «Im Herzen der Gewalt», Volden i hjertet, av Edouard Louis, bygger opp om samme tema.