Med øye for det ­absurde, rare og kjærlige

Ei jente i et hav av solsikker ser uutgrunnelig på oss når vi åpner den nye boka til Lisa Aisato, en av våre mest populære illustratører for tiden. Boka heter rett og slett «Livet – illustrert», og tar oss med sjumilssteg gjennom det som ligger mellom vogge og grav. Selv er hun et sted i midten, med et travelt sjonglerende yrkesliv som tegner, et kjærlighetsliv med mannen Einar Børresen og omsorgen for deres to barneskolebarn.

– Hvordan er livet?

– Hektisk, men fint. Det er alltid deilig når jeg har levert fra meg ei bok, å få den tilbake og se at den er blitt slik jeg har sett den for meg. Og nå er jeg midt i en høst hvor jeg har satt av tid til å lansere bok. Det har jeg aldri gjort før. Tidligere har jeg alltid jobbet med nye prosjekter samtidig. Som i fjor høst da «Snøsøsteren» av Maja Lunde og «Til Ungdommen» av Linn Skåber kom samtidig, da jobbet jeg fulltid på et annet prosjekt ved siden av lanseringene. I høst lot jeg være å booke noe annet, så jeg kunne ha tid til å reise rundt og signere, stille opp på God Morgen Norge og gjøre sånt som sist høst var morsomt nok, men som jeg ikke kunne nyte fordi jeg egentlig bare ville hjem og jobbe. Nå har jeg tid og kan jeg gjøre dette med liv og lyst – så dette er en fin høst.

Foto

Lisa Aisato var et muntert og lykkelig barn. Illustrasjonen er fra boka «Livet – illustrert» av Lisa Aisato

Livet som ramme

Lisa Aisato, hvis fulle navn er Lisa Aisato Njie Solberg, sitter med bena godt trukket opp under seg i sofaen. Det svarte håret er fanget i et bredt hårbånd og hun ser akkurat så hemmelighetsfullt vilter ut som opphavskvinnen til tegningene hennes bør. Farger, følelser og inntrykksfulle former formelig bykser ut av boksidene.

Alle opplever alderdommen forskjellig

– Mange av tegningene i «Livet – illustrert» har vært publisert tidligere, blant annet i Dagbladet Magasinet, som du er fast tegner for. Når var det du fant ut at dette egentlig var ei bok?

– Jeg må innrømme at jeg hadde en drøm i mange år om å få lov til å gi ut bok med de beste bildene mine. Og i fjor høst skjedde det mye, etter suksessen med både «Snøsøsteren» og «Til Ungdommen». Mine illustrasjoner fikk mye oppmerksomhet og så var det plutselig tre forlag som gjerne ville lage en ‘best of’-bok. Det var ren luksus å få lov til å velge. Valget falt på Kagge, for de hadde en god idé. I boka står det «Jeg så plutselig at dette var et liv …», men det var faktisk forlaget som hadde ideen om å sette dette sammen til et livsløp: barndom ungdom, voksenliv og alderdom. Den ideen syntes jeg var så fin. Det er godt å ha en god ramme, som fokuserer på en del av livets milepæler som sikkert ganske mange kan kjenne seg igjen i. Jeg syns det fungerer bra, om jeg så må si det selv, sier hun og ler lykkelig.

Foto

Det er hardt å bli gammel og den man ser i speilet ser helt annerledes ut enn den man føler seg som. illustrasjon: Lisa Aisato, Fra boka «Livet – illustrert»

Bildene skal lukte

Man kan lett si seg enig. Vi blar i den tykke boka, som med sine store bilder og tekster som er krympet ned til en liten setning til hver illustrasjon, inviterer til daglige små stunder av ettertanke. Og der kjærlighet går som en rød tråd.

– Jeg jobbet masse med å få setningene så korte – unnlot å krydre språket, for jeg ville at luktene, følelsene og stemningene skulle komme fra bildene, ikke ordene. Bildene skulle snakke høyest og teksten bare hviske ved siden av. Når det gjelder skoletida for eksempel, har jeg virkelig sett hvordan enkelte strever skrekkelig for å komme seg gjennom. Enten på grunn av det sosiale, det faglige, dysleksi eller hva det er. Da sier jeg bare: «Kanskje du strevde deg gjennom den». Så kan folk ha sine egne assosiasjoner. Og «Kanskje du hadde en lærer du aldri har glemt» …

Jeg var barnslig ­veldig lenge

– Ja jeg lurte litt på det: Hadde du en sånn lærer?

– Jeg hadde en tegnelærer i åttende klasse som, sikkert til irritasjon for de andre elevene, ga meg mye oppmerksomhet. Hun plantet et frø om at jeg kanskje kunne gå denne veien. Og jeg skrev en stil da jeg var 13 om at jeg hadde lyst til å bli illustratør, for da hadde jeg lært det ordet. Men den tydeligste retningsviseren var Elisabeth Knoff, som jeg hadde i samfunnsfag. Hun la merke til at jeg alltid laget forseggjorte inngangssider til oppgavene vi gjorde, der de andre bare skrev overskriften. Da sa hun: «Du burde bli en sånn som tegner barnebøker du!». Det husker jeg godt.

Foto

Det er mye blomster i Lisa Aisatos bøker. Denne illustrasjonen innleder kapitlet om barnelivet. Lisa Aisato. Fra boka «Livet – illustrert».

Lisa Aisato smiler for seg selv og forkynner at hun hadde en fargerik og fruktbar barndom, som hun danset sosial og blid gjennom. Skikkelig «happy-go-lucky» som motgang lett prellet av på. Kanskje unntatt da hun begynte på kunstskole etter videregående. Det ble en skikkelig nedtur, men ikke verre enn at hun etter et års arbeid i barnehage krummet nakken og søkte på en annen kunstskole: det såkalte Strykejernet, før hun på ny møtte motgang da hun søkte på Kunsthøgskolen. Der kom hun ikke inn, men «Jeg fant da veien min etter hvert og er veldig heldig som kan leve av å skape ut fra eget hode», som hun sier.

Mamma på gulvet

Men for å finne årsaken til at hun er blitt forfatter og illustratør, holder det ikke å gå tilbake til en frodig barndom. Hun må helt tilbake til sin mors barndom, mener hun.

– Mamma vokste opp i et skikkelig arbeiderklassehjem på østkanten i Oslo, der de ikke leste bøker i det hele tatt. Ikke et eventyr, ingenting! De hadde ikke tid, de måtte jobbe for å ha nok mat på bordet. Men bestefar var bokbinder og når noe ble innbundet feil, fikk han lov til å ha med seg den boka hjem. Han satte den nederst i ei bokhylle i stua, til pynt. Og mamma levde lavt da hun var liten, fordi foreldrene røyka så mye, og nede ved gulvet var det mindre røyk. Så da hun lærte å lese, begynte hun å dra ut bøkene og lese dem. Tidligere hadde hun ikke tenkt over at det var noe innhold i dem, for hun hadde aldri sett foreldrene åpne ei bok. De bare sto til pynt. Plutselig oppdaget hun litteraturens verden og ble helt bergtatt. Hun har fortalt meg at hun tenkte; når jeg får barn, skal jeg gi dem alt det jeg ikke fikk! Så hun leste store mengder bøker for oss. Hun leste med enorm innlevelse, og mens hun leste Astrid Lindgren, Roald Dahl eller Ringenes herre, eller hva det var, satt jeg og tegnet. Jeg tegnet i timevis mens mamma leste. Og hvis mamma ikke hadde tid til å lese for oss, hørte vi på lydbøker. Det var ikke så vanlig på 80-tallet, men vi hadde etter hvert masse kassetter. For voksne også – Ernest Hemingway og erotiske folkeeventyr – vi hørte på alt. Så jeg fikk god tegnetrening kan du si.

Foto

Livet som småbarnsfamilie kan være utfordrende. illustrasjon: Lisa Aisato, Fra boka «Livet – illustrert»

Pappas personlighet

Moren til Lisa og søsteren Haddy Njie jobbet i forlag og hadde god tilgang på bøker, men ellers var det i perioder dårlig med penger. Det løste hun på kreativ måte – som den gangen Haddy fylte 11. Da var bursdagspresangen kassetter der moren hadde lest inn hele Ringenes Herre. Med stor innlevelse og innlagte melodier og fuglekvitter. Disse kassettene ble lyttet nesten i stykker.

– Hvordan påvirket det den kulturelle ballasten din at faren deres er fra Gambia?

– Jeg er oppvokst med gambisk musikk og pappa fortalte litt fra Gambia. Jeg er glad i mye av den gambiske kulturen, maten og støynivået for eksempel, men jeg har ikke lært det gambiske språket, og det er litt trist, for språket har mye å si når det gjelder tilhørighet. Så vi ble litt utenfor når pappa fikk besøk av sine landsmenn og vi ikke skjønte hva de snakket om. For tre år siden reiste vi til Gambia sammen, hele familien. Pappa har bygd stort hus der med masse bad og soverom og hele pakka. Det var gøy å se pappa på hjemmebane og jeg er stolt av å ha røtter der også, men jeg tror nok at pappas personlighet er viktigere enn hans kulturelle bakgrunn. Han har alltid vært en stor, trygg, varm pappa, som nesten aldri hever stemmen. Han er liksom bare ro.

Det er slitsomt å leve i kaos over tid

Barnslig tenåring

Den flerkulturelle bakgrunnen utnyttet hun i debutboka si, der hun skrev om sine to oldemødre, den ene fra Norge og den andre fra Gambia. Og man ser et stort mangfold av typer i bildene hennes. Siden vi er et flerkulturelt land, synes hun det er naturlig at det ikke bare er blonde barn i bøkene. Men selv har hun aldri vært opptatt av hudfarge.

– Hvordan var livet som tenåring, var du en stormfull sånn?

– Jeg var barnslig veldig lenge. Lekte med Barbie i 7. klasse da klassekameratene begynte å røyke hasj. Jeg var rett og slett naiv og skikkelig sent ute og det er jeg glad for. Jeg hadde gode venner, vi var en nerdegjeng som hadde det superfint. Vi skjønte ikke dette med at folk ville drikke alkohol. Jeg satt og tegna og hørte på lydbok, var ikke noen kul type, men ikke lei meg for det.

– Og du ble ikke mobbet for det?

– Nei, overhodet ikke. Jeg har aldri blitt mobbet i hele mitt liv. Jeg har hatt det fint med min lille klikk. Først på videregående begynte jeg å gå på fester. Nå tenker jeg at det er bra å være barn lenge. Man får tidsnok kommet i gang med voksenlivet.

Foto

At ei jente blir til en fugl, er ikke så absurd, sammenlignet med mye annet som skjer i verden i dag, mener Lisa Aisato. illustrasjon: Lisa Aisato, Fra boka «Livet – illustrert»

– I boka tegner du ei superjente med påskriften «God nok». Er det sånn du har følt deg hele tida?

– Nja, det har nok vært litt opp og ned. Selv om jeg var glad, betød ikke det at jeg alltid var fornøyd, men jeg var ikke en deprimert tenåring. Jeg tenkte at ting går over og hadde nok en følelse av at jeg var god nok selv om jeg gjerne skulle vært tynnere eller hatt glattere hår eller penger til å kjøpe Levi’s-bukser. Og jeg opplevde den gangen – og ser det rundt meg nå – at det er mange tenåringer som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske at mange hadde et bedre selvbilde. Jeg har nok alltid hatt et godt selvbilde, selvtilliten har det vært mer opp og ned med. Den er mer overfladisk og den kan svinge, men dette bildet av en selv, kunne ønske at det var bedre hos mange tenåringer og voksne også for den saks skyld, sier hun.

Men selv med et godt selvbilde hender det at selvtilliten hangler. Nå går det ikke på utseendet lenger, men på kvaliteten av arbeidet hennes. Iblant er hun redd for å ha «peaka», slik at alt hun heretter tar i, vil bli gråstein. Den følelsen overrasker henne. Etter kunstskolen tenkte hun at bare hun fikk utgitt en del bøker og kunne leve av å tegne, da ville selvtilliten være på topp. Men sånn er også livets overraskelser.

Søke ly på do

Lisa Aisato er nå midt i den fasen som i boka heter «Et nytt liv». Der skildrer hun hva som skjer med et par når de får barn og skal få hverdagene til å fungere. Der ser vi blant annet en kvinne som søker ly under skrivebordet mens alt er kaos rundt henne og ungene bråker.

– Er det selvportrett?

– Hahaha, ja litt. Særlig den perioden vi bodde på Kråkerøy og drev og pussa opp, følte jeg det litt sånn. Den perioden jobbet jeg litt på soverommet, litt i stua, kjøkkenet eller hvor jeg ellers kunne komme til. Det var bare helt texas. Det er slitsomt å leve i kaos over lang tid. Jeg måtte bare lage det bildet. Jeg liker alvor og melankoli, men humor også. Det kaotiske småbarnslivet, når man later som man må på do og bæsje bare for å få fem minutter for seg selv… Den følelsen, da man gjemmer seg under pulten: Vær så snill, kan jeg bare få to minutter og tenke en tanke ut!

– Nå er det litt bedre, fortsetter hun.

– Vi bor i en hybelleilighet hjemme hos svigerforeldrene mine mens et praktfullt gammelt hus på Hvaler som vi var så heldige å få tak i, blir pusset opp. Foreløpig får jeg sitte i stua deres og jobbe, men snart kan jeg flytte inn i eget atelier. Det skal bli deilig.

Jeg liker at ting blir litt absurd

Når kroppen forråder deg

– Et av kapitlene i «Livet – illustrert» handler om alderdommen. Hva vet du om den?

– Jeg snakket med folk i forskjellige aldre. En dame på 87 fortalte meg at det blir ensomt når alle du har hatt en felles barndom og ungdom med, er blitt borte. Ingen tar referansene, for man har levd på en planet som de omkring en ikke har levd på. Så selv om hun har mye familie rundt seg, fire barn og mange barnebarn, kjenner hun på ensomhet. Og så hadde jeg mange fine samtaler med Klaus Hagerup en god stund før han gikk bort. Vi laget boka «Jenta som ville redde bøkene» sammen. Det var et fint samarbeid. Jeg var veldig glad i noen av bøkene hans da jeg var ungdom. Hørte stemmen hans på lydbok i store deler av oppveksten. Så da vi begynte å samarbeide og vi ringte hverandre var det koselig å få stemmen hans inn i øret igjen. Vi hadde fine samtaler om å bli eldre og hvordan kroppen på et eller annet tidspunkt forråder deg. Da visste han ikke at han var så syk som han var. Likevel snakket han om en skuffelse over kroppen. På en fin måte fortalte han hvordan han ble skuffa når han så i speilet, for han var jo 25 år inni seg!

– Alle opplever alderdommen forskjellig, fortsetter hun.

– Thorvald Stoltenberg var opptatt av frykten for hva som skal komme. Han fryktet tredje verdenskrig, selv om han ikke regnet med at han ville oppleve den. Jeg snakket også med mamma om hvordan det er å bli gammel. Hun er ikke mer enn noen og seksti, men har opplevd å miste begge foreldrene sine, og innrømmer at det er en nokså dyster tanke at man er den neste i rekken, hvis alt går som det pleier.

Foto

Hverdagen kommer til alle, uansett rosenrødt utgangspunkt. illustrasjon: Lisa Aisato, Fra boka «Livet – illustrert»

Absurd

Men i bøkene til Lisa Aisato er det ikke mye som er vanlig. Boktittelen «Odd er et egg» taler for seg, og boka «Fugl» handler om ei jente som lærer seg å fly. «En fisk til Luna» er en annen lettere absurd historie.

– Hva hadde livet vært uten fantasi og absurditeter?

– Jeg tenker at de som ser ut som de ikke har fantasi eller sans for absurditeter, har det nok likevel, langt inni seg et sted. Det hadde vært forferdelig uten.

– Det virker som du både har det og nyter det.

– Absolutt, men hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke. Det er bare en del av meg. Jeg liker at ting blir litt absurd. Jeg syns dessuten at livet er såpass absurd at det nesten ikke er rarere at ei jente blir en fugl enn mye annet som skjer i verden. Tenk bare på det som skjer i USA med Trump ved roret, sier Lisa Aisato. Og nå smiler hun ikke.

Det er likevel hverken absurditeter, humor eller angst som først og fremst preger boka. Når Lisa Aisato illustrerer livet, lar hun alt preges av hjertevarm omsorg for karakterene. Hun dypper penselen i kjærlighetens fargeskrin; og oppsummerer det hele med «Jeg håper du følte deg elsket».

Flere saker fra Magasinet Plot finner du her!