Livstruende ensomhet

I løpet av livet vil de fleste kjenne på ensomhet. Det gjør vondt, men heldigvis er det som regel ufarlig og helt normalt. På samme måte som at det ikke er farlig å være sulten i et par timer, er det heller ikke farlig å være ensom i en kort periode.

– Men hvis dette vedvarer i ukevis begynner det å skje noe uheldig med kroppen – både hvis man er sulten og ensom, sier forsker Roger Ekeberg Henriksen.

Henriksen har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier og er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Han er interessert i å forstå mer av sammenhengene mellom stress, sosiale relasjoner og fysisk og psykisk helse.

– Gjennom forskning og i møte med pasienter har jeg sett at ensomhet har stor betydning for folks helse.

Ensomhetens funksjon

I våre første leveår overlever vi ikke uten umiddelbar nærhet til trygge voksenpersoner. Videre gjennom livet har vi, på lik linje med behovet for mat og vann, også et behov for å være en del av et sosialt fellesskap med gjensidige relasjoner til andre mennesker.

– Derfor må vi være i stand til å kjenne på ensomhet, sier Henriksen, og forklarer at ensomhetsfølelsen gir oss et viktig signal om at vi ikke får dekket våre sosiale behov. Å føle seg ensom er en slags oppfordring til oss selv om at vi må søke mer eller annerledes kontakt med andre mennesker.

– Vi skal ikke være redde for å føle oss ensomme, men bruke følelsen til å ta aktive grep for å få dekket våre sosiale behov. Det er bare når ensomhet varer over tid at det begynner å bli farlig.

Fare på ferde

Men hvorfor kan ensomhet blir farlig? I forskningen sin har Henriksen pekt på at langvarig ensomhet kan føre til metabolsk syndrom, som gir økt risiko for alvorlige sykdommer og tidlig død, spesielt diabetes type 2, kreft og hjerte- og karsykdommer. Mennesker som har metabolsk syndrom har minst tre av følgende tilstander: høyt blodsukker, overvekt, høyt blodtrykk, for høye verdier av fettstoffer i blodet og lave verdier av det «gode» kolestrolet.

Hvis ensomhet vedvarer i ukevis begynner det å skje noe uheldig med kroppen

I en 10 års-oppfølgingsstudie avdekket Henriksen at de som følte seg mest ensomme hadde 30 prosent forhøyet risiko for å utvikle metabolsk syndrom 10 år senere. Dette sammenlignet med de som rapporterte om minst grad av ensomhet 10 år tidligere.

Ensomhet utgjør i henhold til denne studien altså en langt større risiko for å utvikle livsstilssykdommer enn kosthold. Likevel er det ofte fysisk aktivitet og kosthold som blir trukket fram ved forebygging og behandling av slike sykdommer.

Kroppen stresser

Sammenhengen mellom ensomhet og livsstilssykdommer ligger i kroppens stress-system. Hvis du er sulten sendes det et signal til hjernen om at kroppen er i fysisk ubalanse. Det samme skjer når du føler deg ensom. Hjernen blir stresset og trenger mer energi, som den henter fra sukkeret i blodet. Derfor kan man få et økt behov for å spise mer sukker og fett når man er ensom. Over tid kan slike kostholdsvaner blant annet føre til vektøkning, økt blodtrykk og høyere blodsukker og kolesterolverdier.

Henriksens studie avdekket også at det er et såkalt dose-respons-forhold mellom ensomhet og metabolsk syndrom. Det vil si at de som føler seg litt ensomme av og til har en lavere risiko for å utvikle metabolsk syndrom enn de som føler seg ensomme ofte eller hele tiden.

– Det sier ganske mye om hvor negativt kroppen responderer på grad og varighet av ensomhet, sier forskeren.

Forskjell på folk

Foto

Ensomhet er noe vi må være i stand til å kjenne på. Vi må ikke være redde for det, men heller ikke la det vedvare over tid, mener Roger Ekeberg Henriksen, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Foto: Høgskulen på Vestlandet

Sosiale fellesskap er viktige for oss alle, men vi er også forskjellige. Noen vil helst ha mange mennesker rundt seg til enhver tid, noen trives best i selskap med få andre, mens andre har et stort behov for å tilbringe tid alene.  

– Er det risikofylt å trives best i eget selskap?

Henriksen svarer med å vise til forskning som viser at de som i stor grad er sosialt isolert, altså har lite sosial kontakt med andre mennesker, dør tidligere enn andre. Samtidig vegrer han seg for å si at sosial isolasjon er farlig.

– Blant dem som i stor grad lever sosialt isolert, vil man sannsynligvis finne en gruppe som ønsker det selv. Og jeg vil gjette på at de i mindre grad opplever negative effekter av dette.

Å være innadvendt og trives i eget selskap innebærer ikke nødvendigvis noen risiko. Det kan være mer uheldig å ha utpregede personlighetstrekk som sjenerthet. Da ønsker man gjerne mer sosial kontakt, men unngår det i større eller mindre grad av frykt for avvisning.

– Da vil man garantert ha en stressfaktor liggende i kroppen, sier Henriksen.

Fra ung til gammel

Risikoen for livsstilssykdommer øker når vi blir eldre. Siden ensomhet forsterker denne risikoen, kan man lure på om det er enda farligere å være ensom når man blir gammel. Henriksen forklarer at en ung kropp i utgangspunktet vil tåle stress bedre. Den tåler å være i kronisk stress en stund. Hjertet vil ikke svikte, for eksempel.

– En eldre, skrøpelig kropp har det gjerne litt verre. Jeg gjetter at risikoen blir større med alderen, fordi man er i en situasjon hvor kroppen tåler stress stadig dårligere.

Eldre har også økt risiko for komplikasjoner i tilknytning til sykdom og skade, og bruker lengre tid på å bli friske av sykdom. Henriksen mener derfor at det er rimelig å tenke at det er ekstra uheldig å være ensom i alderdommen.

– En stresset kropp vil for eksempel svekke immunsystemet, som gir økt risiko for infeksjonssykdommer. Det tåler man dårligere når man er gammel.

Samtidig tenker han at unge til en viss grad er mer sårbare for å kjenne på ensomhet. Mens de eldre befinner seg i en tid der livet fases ut, er de unge i ferd med å skape seg et liv.

– Eldre kan føle seg privilegerte hvis de fortsatt har én god venn som fortsatt er i live. Men hos de unge ligger nok listen for å ikke føle seg ensom langt høyere.

Livsviktig sosial støtte

I beste fall kan ensomhet være det dyttet vi trenger for å søke mer kontakt med andre. Men i ytterste konsekvens kan det få fatale konsekvenser. Samtidig viser annen forskning at ensomhetens motpol, sosialt fellesskap og støtte, er svært viktig for å bli frisk av alvorlig sykdom.

Vi må tenke litt på om alle skal ende opp i en enebolig

Henriksens tidligere veileder, Terje Murberg, var en av de første som påpekte dette. Han gjorde en pionérstudie der han så på pasienter med hjertesvikt og forskjeller i sosial støtte. Resultatene var slående og viste en sterk sammenheng mellom de to faktorene. De som hadde god sosial støtte levde lenger.

– Murberg sa til meg at han nesten kunne se på datamaterialet og gjette seg til når dødsannonsene kom i avisen, på bakgrunn av grad av sosial støtte.

I dag er sammenhengen mellom sosial støtte og økt overlevelse ved alvorlig sykdom anerkjent både innenfor medisinsfaglig forskning og blant helsepersonell.

Store kostnader

Henriksen er bekymret for konsekvensene av at ensomhet ikke blir tatt på alvor. Han tror det kan medføre store kostnader både for den enkelte og for samfunnet.

– Det som er helt sikkert, er at vi vil få en atskillig større andel eldre i befolkningen. Dermed må dagens hjelpetilbud, for eksempel hjemmesykepleie, fordeles over langt flere. Da risikerer vi at flere vil oppleve en ensom tilværelse. Det vil være tragisk for dem det gjelder, og i tillegg føre til økte samfunnsmessige kostnader.

Mens konsekvensene for den enkelte ofte vil innebære depresjon og dårligere livskvalitet, forklarer Henriksen at det også vil bli flere sykehusinnleggelser, som følge av at også den fysiske helsen blir dårligere.

– Ensomhet blant eldre vil føre til et økt hjelpebehov.

Rigget for god alderdom

Henriksen har tenkt mye på hvordan vi kan rigge oss for en god alderdom. Hvis målet er at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig, vil mange bli sittende alene hjemme når de når en viss alder. Dagens samfunn preges av at vi ikke etablerer oss i det samme lokalmiljøet som vi vokste opp i. Dermed er vi ikke lenger i en situasjon der slektninger passer på hverandre. Resultatet er at mange er, og vil bli, mye alene.

– Vi må tenke litt på om alle skal ende opp i en enebolig, eller om vi skal tenke at toppen av bolighierarkiet er at vi heller skal bo smartere, der et sosialt liv er lettere tilgjengelig for oss, mener Roger Ekeberg Henriksen.

Vi trenger å få dekket det behovet vi har for fellesskap og sosial kontakt med andre mennesker livet igjennom. Det gir bedre helse.