Kaia Eriksen
Klodepine
I august, to dager etter at klimaaktivisten Greta Thunberg (16) ankom New York i seilbåt for å delta på klimatoppmøtet, skjedde det igjen. For tredje gang i år streiket norske barn og ungdommer for klima over hele Norge, denne gangen 40 ulike steder i landet. I september gjennomførte barn i mange land klimastreik, i håp om å presse fram flere klimatiltak – tre dager før FNs klimatoppmøte i New York.
Psykolog Hedvig Montgomery er opptatt av at barns miljøengasjement foregår på en sunn måte. – De skal ikke gå foran og være profeter og drivere. Det vør være et voksenansvar å gå foran og finne løsninger. Privat
– De fleste husker fra sin egen barndom hvordan de var redde for sur nedbør, atomkrig eller andre store ting. Barn under 12 år har lett å bli fryktelig redde og har ingen evne til å sannsynlighetsvurdere om de kan gjøre noe med problemet. De blir redde på en hjelpeløs måte hvor de ikke kan hjelpe hverken seg selv eller andre.
Når det gjelder tenåringer er det nesten enda mer alvorlig, forklarer Montgomery.
– Tenåringer havner lett i ekstreme tenkemønstre. Tenåringer er i en fase der de søker nye løsninger og gjør opprør mot det bestående. Det skal de gjøre, men ekstremismen fører ikke til løsninger som verden vil ha eller som faktisk fungerer, sier hun.
Konklusjonen til Montgomery er at det er de voksne som må trekke lasset, forske og forhandle frem løsninger som er både bærekraftige, mulige og som gir barn og unge grunn til å ha håp.
Tenåringer havner lett i ekstreme tenkemønstre.
Den 30.august i år var det skolestreiker for klimaet over hele landet. I Oslo møtte en stor folkemengde med barn og unge opp på Eidsvolls plass foran Stortinget. Målet er å nå fram til politikerne med klimabudskapet.
På plakater og bannere hadde de skrevet og tegnet budskap som: «Hvis ikke du. Hvem? Hvis ikke nå. Når?», «Vi har panikk. Hvorfor har ikke dere det?!», «Erna er en oljesjeik. Derfor blir det klimastreik.», «I want a hot boyfriend. Not a hot earth.» «The world is changing for the better or worse. It’s your choice.» O-en var byttet ut med et dødningehode.
Ut fra mediedekningen kan det virke som om «alle» barn og unge deltar i streikene.
Psykolog Montgomery påpeker at imidlertid at det ikke er alle barn, verken i Oslo eller i Norge, som er med på klimastreikene. Det er mange barn som er opptatt av å være barn og leker med Lego. Og det må vi huske på at også er helt greit, sier hun.
– Hvis vi skal nå 1,5 gradersmålet må vi få på plass raske, store restriksjoner på drivhusgasser, sier Hans Olav Kvaal Hygen, avdelingssjef for klimatjenester ved Meterologisk institutt. De voksne kan ikke bare tenke at klimabarna skal overta. (Foto: Meterologisk institutt)
– Det er ingen tvil om det. Det blir varmere og våtere. Havnivåene og breene påvirkes. Og klimaendringene slår inn på økosystemene, sier Hygen.
I fjorårets rapport fra FNs klimapanel, står det at klimagassutslippene må reduseres med 40-50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, sammenlignet med førindustriell tid.
– Hvis vi skal nå 1,5 gradersmålet betyr det at vi må få på plass raske, store restriksjoner på drivhusgasser. I 2050 skal vi være nede i nullutslipp. Et 2 gradersmål krever nesten like raske endringer. Da må vi klare det før jeg er 100 år i 2071, sier Hygen.
Det er ingen tvil om det. Det blir varmere og våtere.
Ungdommene sto vendt mot Stortinget og ropte slagord:
«Norsk olje koker kloden! La olja ligge.» «Hvor er Erna? Nei til klimaran. Steng igjen hver oljekran» «Alle de som klapper nå, klapper for miljøet.» «Vår fremtid. Vår klode. Erna du må bruke hodet.»
Fra scenen fortalte representanten fra organisasjonen Spire om hvor bekymret hun var for grønnkålen sin da den nylig ble utsatt for voldsomt regnvær. Men det tok ikke lang tid før hun tenkte på fremtiden i stedet, forteller hun. For hvordan kommer den til å bli hvis dette bare er forsmaken på ekstremværet som kommer til å ramme oss alle? Så ble hun sint og skrek til de streikende ungdommene:
–Vi kom faen meg nettopp til denne planeten her og ble droppa ned i en systemfeil. Problemet er ikke oss. Det er de bak der. De på Stortinget. Vi ville ikke være klimaaktivister, men vi må det.
–For dere som er bekymra for grønnkålen min: Den gikk det til hælvete med. Ikke la det samme skje med jordkloden, la hun til og takket for seg.
Klara Øverbye (17) (t.v) og Oda Noreng (18) er begge med i Natur og Ungdom. De har to midlertidige tatoveringer hver for å markere skolestreiken. (Foto: Kaia Eriksen)
– Da skulle vi stoppe utslippene på 1992-nivå. Men det målet dundra vi rett forbi, sier Hygen ved Metrologisk institutt og fortsetter:
– Det var så mye annet som var viktigere. Vi måtte bare få orden på dette, få råd til dette og skaffe oss dette. Så skulle vi tenke på utslippene. Når vi nå ser tilbake, ser vi at vi var for treige i avtrekkeren.
Han snakker om det ekstreme forbruket hans generasjon har hatt.
– Vi har levd i en boom-tid. Ingen har vært i nærheten av den velstandsveksten min generasjon har opplevd. Hvis vi skal nå de målene vi til stadighet er flinke til å sette oss, så betyr det at måten vi har levd på får en knekk, sier Hygen.
– Men forbruket ser ikke akkurat ut til å bråstoppe med det første. Hvis de voksne som lever nå dundrer på videre som før. Og tenker at klimabarna skal overta. Da er vi altfor treige.
Forbruket ser ikke akkurat ut til å bråstoppe med det første.
Greta Thunberg snakker til aksjonister foran Det hvite hus i Washington i september. (Foto: Nicholas Kamm / AFP)
Thunberg har talt til verdenslederne på FNs klimatoppmøte i Katowice, vært på forsiden av Time Magazine og møtt pave Frans i Vatikanet. Hun er nominert til Nobels fredspris og er utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Mons i Belgia. Etter at Arnold Schwarzenegger møtte Thunberg, skrev han på Twitter at han ble «starstruck».
Sjefen for sportskjeden XXL i hjemlandet Sverige, Per Sigvardsson, skal ha hånet klimaaktivisten på Facebook. Sigvardsson hevdet selv at han var blitt hacket, men det endte med at han gikk av.
Thunberg og de skolestreikende har på sin side nylig fått overrakt Amnestys samvittighetspris for sin kamp for menneskerettigheter. Det skjedde i USA, der hun også møtte tidligere president Barack Obama. Han har i en Twitter-melding skrevet at Thunberg legemliggjør visjonen de har i Obama Foundation: En fremtid formet av unge ledere som henne. I Norge ble Thunberg i mai i år tildelt Fritt Ords pris sammen med Natur og Ungdom for å ha bidratt til å gjøre klima- og miljødebatten handlingsrettet og mobiliserende.
Hun har nå tatt et friår fra skolen for å vie all sin tid til klimakamp. Etter klimamøtet i New York planlegger hun å ta tog og buss til Santiago i Chile, for å delta under klimaforhandlingene som pågår der i desember.
Vi som vokser opp nå, skjønner at det er oljeindustrien som er problemet.
Foran Stortinget jublet ungdommen da lederen i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, entret scenen under klimastreiken i august. Han snakket om dobbeltmoralen til regjeringen som inngikk handelsavtale med Brasil mens Amazonas sto i brann og om deres generelt sviktende miljøengasjement og tiltakslyst.
– Det er faen ikke vi som skulker i dag. Det er de oljedopa politikerne. De har visst om denne krisa lenger enn jeg har levd, sa Eiterjord, som er født i 1995.
Andreas Randør (22) og Mia Chamberlain (21) passet på at ungdommene hadde det bra under streiken. De sto og passet på i utkanten av folkemengden iført gule refleksvester.
– Vi som vokser opp nå, skjønner at det er oljeindustrien som er problemet. Vi assosierer oljen kun med klimaendringer og faenskap. Men politikerne tør ikke å ta tak i oljen. De snakker heller om plast og elbiler, sa Mia, som selv fikk sin miljøoppvåkning som 16-åring.
– Det startet med nyheter om flom og klimaendringer. Jeg syntes det var helt forferdelig, men det aller mest skremmende var at ingen voksne snakket om reelle tiltak i det hele tatt, forteller Mia. På den tiden følte hun seg helt alene i en verden på vei mot undergrunnen.
– Men så fant jeg ungdomsorganisasjonene, og da ble jeg frelst. Det eneste som hjelper er å ha muligheten til å engasjere seg. Hvis ikke blir man bare redd og apatisk.
Det eneste som hjelper er å ha muligheten til å engasjere seg.
Agnes Granli Lægreid (14), leder for Barnas Klimapanel, blir oppgitt når hun tenker på hvor lite endringsvillige nordmenn er. (Foto: Kaia Eriksen) 
– Dette er en sak det haster så mye å gjøre noe med og som har så mye å si for fremtiden. Jeg ser ingen alternativer, sier Agnes, som var engasjert før Thunberg utløste klimastreikene også, men da var det ikke den globale, dystopiske klimakrisen det handlet om.
– Før var det mer dyrevelferd og de små tingene rundt meg i naturen, forteller Agnes.
Men nå handler det også om de store tingene. Hun snakker om rapportene til FNs klimapanel, Parisavtalen og håpløsheten hun noen ganger føler på som klimaengasjert ungdom.
– Jeg føler jeg meg veldig liten og ubetydelig når jeg leser ting som at vi må nå 1,5 graders målet innen 11 år for å unngå en irreversibel kjede/roxen-files/print/images/magic-dash.png "[soft hyphen]")
reaksjon der temperaturen på jorda bare stiger og stiger, sier Agnes og legger til:
– Jeg prøver å gjøre de triste følelsene om til engasjement. Man får ikke så mye ut av å legge seg under dyna og håpe at det skal gå over. For det gjør ikke det. Det går ikke over av seg selv.
Hun synes det hjelper å være en del av en bevegelse som prøver å gjøre noe:
– Det er vanskelig å engasjere seg hvis man ikke tror det betyr noe. Jeg er leder i Barnas klimapanel og representerer meningen til barn og unge i klimasaken, så det er viktig for meg å snakke så godt jeg kan for dem. Vi kommer ikke til å gi oss med streikingen før Norge bestemmer seg for å innfri Parisavtalen og forhåpentligvis gjør politikerne i Norge enda mer enn det.
Vi i Norge og andre rike land må ta et større ansvar.
Agnes blir oppgitt når hun tenker på hvor lite endringsvillige nordmenn er.
– Vi i Norge og andre rike land må ta et større ansvar, men det er mange som mener det blir for vanskelig. De vil ikke gå med ullgenser inne for å spare på strømmen eller gjøre andre endringer. Eller, de er kanskje villige til å gjøre endringer hvis det lønner seg økonomisk. Da det ble billigere å kjøpe elbil, gjorde flere det, selv om de ikke nødvendigvis tenkte på klima da de kjøpte bilen. Vi under 30 år er villige til å gjøre endringer kun for å kutte utslipp.
Agnes tror hovedproblemet til dem over 30 år, er at de tenker klimaendringene ikke kommer til å ha noe å si i deres egen levetid.
– Men det er jo feil. Det skjer her og nå og angår alle, sier hun, nå med en stemme som er mer desperat og frenetisk enn tidligere.
Kravene fra den klimastreikende ungdommen ble spilt inn fra SV og MDG i juni, men ble nedstemt i Stortinget.
– Det viser i hvert fall at de har sett oss, men jeg er usikker på hvor alvorlig de tar det vi sier.
Jeg vet nok til å si at vi må gjøre noe nå.
Agnes og de andre klimastreikerne får mye hets, men Agnes sier hun klarer å overse det.
– Jeg tenker at man ikke skal ta seg så nær av det som skrives i kommentarfelt på Facebook og at meningene deres ofte kommer av uvitenhet. Kanskje de ikke har satt seg helt inn i hvorfor vi aksjonerer eller hva vi mener, sier fjortenåringen og legger til:
– Det finnes fortsatt folk som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Og det er ganske mange som mener at det vi gjør her i lille Norge ikke spiller noen rolle.
En stemme blant de streikende begynner å rope: «Dere dør av alderdom. Vi dør av klima krisen.» Flere og flere ungdommer ankommer, og blir en del av forsamlingen foran Stortinget.
Til folk som gir overbærende eller velmente råd til 14-åringen og sier at hun ikke har nok kunnskap til å uttale seg, svarer hun:
– Jeg kan ikke skryte på meg at jeg forstår alt, men jeg synes ikke det skal være nødvendig å sette seg inn i alle sider av alle saker hele tiden. Det er grenser for hvor mye det er plass til i hjernen min, men jeg vet nok til å si at vi må gjøre noe nå.
Det aller første folk kan gjøre for å hjelpe de streikende barna og ungdommene, er enkel, sier Agnes før hun løper mot scenen for å holde appellen sin:
– Hør på oss her i dag. Vi som skriker.
Vi må skaffe klimavennlige jobber til dem som jobber i oljeindustrien.
Tina Razafimandimby Våje (16) er en av dem som står bak arrangeringen av Norges skolestreiker. Even Jacobsen (14) er også en ivrig skolestreiker. (Foto: Kaia Eriksen)
Vi må skaffe klimavennlige jobber til dem som jobber i oljeindustrien. Vi må ha solidaritet med de som ikke har våre ressurser. Vi må erklære klimakrise.
Det som gjør Tina aller mest frustrert, er hvordan regjeringen forholder seg til oljen.
– En ting er å fortsette med oljen fordi det er en viktig inntektskilde, men at man øker letelisensene nå som vi vet at vi må pumpe opp mindre og helst ikke noe i det hele tatt, det provoserer meg. Vi må sette opp en plan for utfasing, sier hun og fortsetter:
– Som enkeltpersoner har vi makt over eget liv, for eksempel hvor mye vi flyr og hva vi spiser. Men politikere og ledere har mye mer makt enn det. Og dermed også større ansvar. Det at de skyver fra seg ansvaret fordi folket ikke gjør det de skal gjøre, er helt bakvendt.
Som enkeltpersoner har vi makt over eget liv.
Den skolestreikende ungdommen fikk også sett rapperne i Gatas Parlament, som sa: «Vakrere syn har ingen sett. Kidsa har alltid rett».
«Kast alle kastesystemer» var en av låtene som dundret ut mot ungdommene som danset, vrikket, fniste, hoppet og sang med. «Og hvis du vender deg rundt, hvor har du venner hen? Hvem tar rettighetene dine og hvem sprenger hvem? Hvem er innafor? Hvem er de andre?»
Den snapchattende helsesøsteren Helsesista var en av de siste på scenen. «Kjære alle barna og ungdommene mine. For at vi skal ha god helse, må jorda ha god helse», var ett av budskapene hennes.
Skolestreikene og klimaskrisen engasjerer uten tvil barn og unge. Psykolog Hedvig Montgomery sier at hun ikke mener at det er noe negativt med skolestreikene i seg selv, men det er uheldig hvis barndommen politiseres, synes hun. Dessuten er det viktig at klimakrisen fremstilles med et håp og mulige løsninger, for å gjøre engasjementet sunt og på barnas premisser.
– De skal ikke være profeter og drivere. Det bør være et voksenansvar, både å finne løsninger og å gå foran, sier Montgomery, som samtidig understreker at barnas engasjement er en viktig pådriver og at barnas kunnskap samt forhold til naturen blir viktig for fremtidens beslutninger.
Psykologen påpeker imidlertid at hjernene våre er ferdigutviklede først når vi er i midten av 20-årene.
– Det er først som voksne vi kan ta ordentlige risikovurderinger og ha en god konsekvenstenkning.
De skal ikke være profeter og drivere.
Hvor sterkt barn, unge og voksne lar seg påvirke følelsesmessig av klimaskrisen varierer. Lena Irene Kornbråten (37) er en av dem som har blitt lammet av klimaangst, og hun var en av de voksne som deltok i klimastreiken i august. «Syk klode gjør meg syk i hodet», sto det på plakaten hun hadde laget til streiken. Motivet på øredobbene hennes var utsnitt av jordkloden i blått og grønt. Hun følte seg trygg her, omringet av likesinnede. Det var verre da hun for 14 år siden tok klimakrisen innover seg for første gang.
– Jeg følte at jeg hadde skjønt noe som ingen andre ville skjønne. Folk mente jeg var fanatisk og burde slutte å tenke på klimaet og leve som om det ikke var noe galt. Det gjorde meg ekstra fortvilet. Jeg fikk en følelse av at jeg bar hele Norges klimaansvar på skuldrene mine og ble helt utmattet, sa Lena Irene.
Hun beskrev det som en ekstrem smerte som endte i depresjon.
– Jeg vokste opp på et landlig sted med småkryp rundt meg, og er glad i insektene og dyra. Jeg holdt ikke ut tanken på at de kunne bli borte fordi vi mennesker ikke skjerpet oss.
På Eidsvolls plass kunne hun dele redselen og smerten med noen. I fjor meldte hun seg inn i MDG og ble aktiv. Det har hjulpet på psyken til Lena Irene å engasjere seg. Nå er hun ikke lenger alene. De siste månedene har hun til og med fått et lite fremtidshåp.
– Samtidig er jeg redd for at de unge skal få klimaangst sånn som meg. Det er ikke riktig at de skal ta så mye ansvar.
Det er ikke riktig at de skal ta så mye ansvar.
Psykologspesialist Tommy Sotkajærvi mener det er på tide at klimapsykologi blir aktualisert, men er ingen fan av begerepet klimaangst. – Med en angstlidelse har du en overdreven risikovurdering som gjør at du blir fanget i en engstelse. (Foto: Geir Syversen)
– Jeg er litt redd for at begrepet klimaangst sykeliggjør en hel generasjon. Det er forskjell på å være realist med en tilhørende realistisk risikovurdering og det å ha en angstlidelse. Med en angstlidelse har du en overdreven risikovurdering som gjør at du blir fanget i en engstelse, og ikke ser noen mulighet for å delta i livet eller samfunnet, sier Sotkajærvi.
– For de som setter seg inn i klimafeltet, er det potensielt total utsletting av livet slik vi kjenner det, vi snakker om. Det er rimelig stort å ta inn.
Psykologspesialisten tror det hjelper å engasjere seg.
– Noen er i kategorien der de står opp om morgenen, leser dårlige nyheter om klimasituasjonen, kaster opp og legger seg igjen. Andre benekter situasjonen. Det er forsøk på å unngå ubehaget som klimakrisen medfører. Problemet blir for stort og de vet kanskje ikke hvor de skal starte, sier han, og viser til en tredje gruppe: De som håndterer angsten gjennom å gjøre noe.
– De velger å streike for klimaet og melder seg inn i politiske partier for å håndtere ubehaget. Angsten blir gjort hensiktsmessig, og du får positive gruppeeffekter med på kjøpet. Hvis du har en stor krise og opplever at verden rundt deg tar tak i den krisa sammen med deg, kan du tåle mye.
De velger å streike for klimaet og melder seg inn i politiske partier for å håndtere ubehaget.
Rapporten til FNs klimapanel kom under svangerskapet hennes. Det fikk Kira del Mar til å engasjere seg mye mer i klimakampen, for sønnens skyld. Hun har startet donerings-initiativet «barnetrygd for klima». (Foto: Kaia Eriksen)
En dame spurte engstelig en vakt med rosa refleksvest om brølingen kunne komme til å bli så høyfrekvent at den skadet hørselen hennes. Vakten mente det kom til å gå helt fint. Fra Grand Hotel ble det spilt høytidelig hornmusikk i forkant av brølingen.
Brølet hørtes kanskje inn på Stortinget. Kanskje hadde det også noe å si for valgresultatet i fylkes- og kommunevalget. Miljøpartiet De Grønne (MDG) var en av valgvinnerne på landsbasis. I Oslo fikk partiet 15,3 prosent av stemmene, noe som betyr en økning på over 7 prosentpoeng.
Det berører dem direkte fordi det handler om deres fremtid.
MDG var et av de seirende partiene på landsbasis, også i årets skolevalg. På Foss videregående skole i Oslo ble MDG det klart største partiet med 33,1 prosent av stemmene. Under Klimaskolestreiken og Klimabrølet var det skralt oppmøte på skolen, forteller lektor ved Foss, Marlene Linde.
– Mange elever ser på det å løse klima- og naturkrisa som den fremste politiske saken. Det berører dem direkte fordi det handler om deres fremtid.
Linde underviser blant annet i religion og etikk. Hun ønsker å få klima- og naturkrisa inn i undervisningen. I læreplanen står det allerede at elevene skal kunne diskutere sentrale spørsmål i filosofihistorien. Forholdet mellom natur og menneske er et naturlig tema, synes Linde.
– Elevene ser på klimasituasjonen som overgripende. Når vi diskuterer i timene relaterer de samfunnsspørsmål og problemstillinger til klimasituasjonen. Det er viktig å ta tak i det som er aktuelt for dem. Hvis ikke vil skolen fremstå som avsondret.
Også når Linde diskuterer eksistensielle temaer som: «Hvorfor er vi her på jorda?» med elevene sine, blir klima- og naturkrisa fort en naturlig del av samtalen, forteller hun.
– For meg som lærer er det viktig å kunne gi elevene mine tenkeverktøy, så de skal kunne takle det som fremstår kaotisk eller er intellektuelt og emosjonelt krevende.
Linde beskriver elevenes forhold til klimakrisa som noe de tar innover seg, og hun er seg bevisst hvordan hun snakker om klimakrisa. Hvis man formidler situasjonen akkurat slik den er til barn, blir de redde, erfarer læreren. Så kanskje må det tones ned en stund. Men i tredje klasse er de klare for å gå inn i disse tingene, mener Linde.
– Og det er viktig.
Elevene ser på klimasituasjonen som overgripende.
Noen ganger synes Linde det er rart å være lærer fordi hun da blir en representant for foreldregenerasjonen.
– Spørsmålet om hvorfor min generasjon ikke gjorde noe med klima- og naturkrisa tidligere er vanskelig å svare på samtidig blir det et mer og mer relevant spørsmål.
For Linde selv kretset miljøengasjementet i barndommen rundt Blekkulf: den glade blekkspruten som svømte rundt og oppfordret barn til å plukke søppel og fortalte at biler på tomgang ikke var bra.
– Det var ikke akkurat eksistensielle problemstillinger. For barn som vokser opp nå, er det det.