Josef

– 1 –

Ikke mannen i hvit og blå kappe, med omhyggelig klippet svart skjegg. Han når vi aldri. Men hva hvis vi flytter ham? Hva hvis vi plasserer ham to tusen år framover i tid? Til norsk 50-tall, for eksempel? Ser ham stå på byggeplassen, guttungen med hammeren hengende i lærbeltet. Den yngste i gjengen, tynn og hengslete, grønnskollingen med krøllete hår der sagflisa ikke vil ligge. Med arbeidsklær som ikke riktig har kommet ut fra butikken ennå. Dessuten vasker han dem for ofte.

– Vesle-Josef, sier kameratene hans.

– Åssen har du det med damene? sier de.

De vet nøyaktig hvordan han har det med damene. Det er derfor de spør. Og Josef rødmer. Hver eneste gang, like overrasket, like sjenert.

– Ikke plag ham, sier byggmesteren. Den høyre tommelen hans mangler, men han har kone, barn og barnebarn i massevis, og hadde det ikke vært så forbasket vanskelig å si hva en mener her i verden, skulle han tatt Josef til side.

– Maria er blitt ganske rund, sier de andre. – Hehe.

Josef slår plankene på plass like godt som noen, er godvenner med lister og reisverk og isolasjon, men hva skal han svare?

– Det var moro så lenge det varte, ikke sant, Josef?

Sier de.

– Det var ikke meg, stammer Josef og gjemmer seg bak døra han løfter på plass.

– Er det ikke du som er faren?

De kaster vitende blikk og rister på halvkloke hoder.

– Hvem er det som har fiksa henne hvis det ikke er deg, da?

De er fulle av råd: – Damer, Josef, må man ta, skjønner du, du må ikke bare stå der ...

– Karer! sier formannen.

De ser i alle retninger, og plutselig begynner hamrene å smelle like raskt som løpende føtter.

Formannen rister på hodet. Egentlig er han enig med dem. Guttungen skulle ikke finne seg i alt. Verden er ikke sånn.

– 2 –

Så reiser han.

Sammen med Maria.

De sitter ved siden av hverandre på bussen. Maria ser rett fram. Og Josef vet ikke lenger hva han skal gjøre med all skjønnheten hennes, mykheten, halsens ro, håret rundt ørene. Selv hendene hennes, som ligger oppå hverandre i fanget, kan han ikke gripe fatt i slik uten videre.

Det var en gang smilet hennes var som en port, og han gikk inn gjennom porten. Det var en gang hun lo som en foss og holdt ham fast med begge hender. Det var en gang hun snudde seg hver gang han gikk forbi og ropte til ham med øynene sine. Nå er blikket hennes så sakte og fjernt, det vandrer tusenvis av mil før det når fram.

– Vi finner nok et sted å bo, sier han.

Hun nikker, men ikke til ham.

Bussen bremser, det er nedoverbakke, og Josef vet plutselig ikke i hvilken retning de kjører, han er like fortapt som steinene i veikanten, og alt han hadde av drømmer, forsvinner i en støvsky bak ham.

Og så er de framme. Det er blitt mørkt. De har gått fra hotell til hotell, forsøkt seg overalt. De har bedt om en plass på Losji, Ungdomsherberge, Seng & frokost, Rom ledig.

De står i lyset fra taklampa inne i gangen. Det er blitt kaldt, vinden driver og gatelyktene svaier gult.

– Vi er forlovet, forklarer Josef.

Døra åpner seg ikke mer av den grunn. Snarere tvert imot.

– Det sier de alle, svarer damen i døråpningen, mens hun måler Maria med øynene som om hun skulle vært en sekk med kål. – Ja, det må dere jo minst være, forlovet, sånn som hun ser ut, legger hun til. Marias ene hånd stryker beskyttende nedover magen.

Josef prøver å forklare: – Det er fullt overalt. Vi trenger bare en seng ...

Men han hører sin egen motløshet og skulle så gjerne ristet alt det selvgode fettet til damen, tatt et godt tak, vært mann, sagt: Du har rom, innbill meg ikke annet, la oss få det! Forstått! Alt det der andre har du ikke noe med!

Damen beveger hodet sakte fra side til side, verdig betenkt, klok som tusen glemte år.

– 3 –

Josef er statist. Det eneste han er nyttig til, den eneste grunnen til at han er der, sett med teologiske øyne, er slektstavla.

Fjorten slektsledd fra Abraham til David. Fjorten slektsledd fra David til bortføringen til Babylon. Fjorten ledd fra bortføringen og fram til Kristus.

«Og Jakob var far til Josef, Marias mann.»

En slektstavle består av menn. Skulle Jesus være av Davids ætt, og det måtte han, for det var profetert, så måtte han være det gjennom en mann.

Men ikke en replikk får han tildelt. Maria snakker med engelen, ikke Josef. Selv om også han får besøk fra det høye – ikke bare en, men hele tre ganger.

Hadde han ikke noe han skal ha sagt? Det ser ikke slik ut. Det er Maria som synger en halvsides lovsang. Det er Maria som gjemmer alt i sitt hjerte og grunner over det. Og når Simeon skal fortelle om Jesu storslagne framtid, er det Maria han henvender seg til. Josef bare står der.

Når Jesus begynner å tale, er det moren som kommer etter ham. Det er hun som stiller ved korset. Det er hun som holder sammen med disiplene i bønn etter oppstandelsen.

Det beste man kan si om Josef, det eneste vi kan si med sikkerhet ut fra de bibelske tekstene, er at han var lydig. En rosverdig egenskap, selvfølgelig. Men han forblir en teologisk marionett, snekkeren som aldri åpnet munnen.

Oldkirken sparker ham til og med ut av ektesenga. Så begeistret er de for henne, Maria, så høyt setter de henne at hun må forbli ren, forbli det opphøyde bildet. Maria, jomfruen som aldri sluttet å være jomfru! Det er en ide som bare kan ha blitt unnfanget av menn i et kloster. Kanskje har de brukt Josefs beskjedenhet som argument?

Hos Matteus står det at da Josef fikk vite at hun var med barn, var han straks villig til å «skille seg fra henne i stillhet». La den nye mannen i hennes liv få overta, med andre ord.

Men det tror jeg ikke på. Jeg tror at det var nettopp hans kjærlighet som gjorde at han var villig til å trekke seg. Han ville ikke insistere på sin rett, på trolovelsen, på avtalen.

Dessuten sa engelen at han skulle bli hos henne.

Det står ingenting om at det var slutt mellom de to, ingenting om at Josef bare stilte opp som fasade. Nei, han ble faren, og når Jesus er tolv år, leter de etter ham begge to, både Maria og Josef.

De bodde sammen år etter år. Og så skulle Josef bare ha ligget der, lydig mot ideen om sin kones hellighet, full av respekt for hennes guddommelige renhet? Ute av stand til å trekke henne inntil seg i nattemørket og kjenne varmen og den myke huden og smilet hennes mot kinnet?

Aldri i livet.

Kanskje syntes teologene bak klostrenes murer at denslags kyskhet var noe Josef fikk finne seg i.

Dem om det. Til slutt ble det et dogme. Takket være de kloke kirkens menn ble Josef forvandlet til en mann som resten av livet fant seg i at kona hans, som først fikk barn med en annen, deretter ikke ville ha noe mer med ham å gjøre.

Det er muligens en from tanke, men det er en fromhet så ondskapsfull, så hjerteskjærende selvopptatt i all sin himmelvendthet at den ikke kan være annet enn en løgn.

– 4 –

Jeg kan tro på den lydige Josef. Men han var ikke lydig bare fordi en hvit skikkelse kom midt på natta og messet. Han var lydig fordi han elsket. Han var en guttunge. De var stort sett det den gangen, og ingenting i teksten forteller oss noe annet. Som forlovede flest var Josef og Maria knapt voksne, sett med våre øyne. Seksten - sytten år. Og Maria står fram som så ung og levende, rask til bens, smilende, løpende, hoppende. Tillitsfull.

De er glad i hverandre. Kanskje er Josef litt mutt, kanskje er han ikke den flotteste mannen i verden. Kanskje er han ikke den som alltid vet hvordan alt skal gjøres. Men han er god. Han er trofast. Han er trygg.

Han blir glad når han oppdager at tryggheten er så verdifull. At Maria legger hodet mot brystet hans og ber ham holde rundt henne. Han trodde ikke det var så mye han kunne tilby henne. Og så sier hun: – Jeg stoler på deg.

Deretter skjer det. Hun skal ha barn. La gå at det kanskje ikke var en engel. Det er ikke så viktig. Selv om moderne bibelkritikk skulle ha rett, selv om engelen bare er et mytisk element, noe som er lagt inn i teksten for å løfte Jesus opp mot Gud – det forandrer ikke så mye på selve situasjonen. Josef forblir statisten.

Slik er det alltid når kvinnen blir med barn. Det er henne det dreier seg om. Jo nærmere barnet kommer virkeligheten, jo mer skyves mannen i bakgrunnen, jo mer hjelpeløs blir han. Stor og uformelig som hun er, har hun likevel et mye sikrere grep på situasjonen. Hun ordner opp, kommanderer mannen til å ringe etter drosje eller løpe etter jordmor, uansett hva det er, hun vet hvordan det hele skal gjøres. Han fomler. Den fødende mann vet ikke hva han skal bruke hendene til, vet ikke engang hvilken vei han skal se. Enda kvinnen så åpenbart lider, enda hun gjerne vil at han skal være der og holde henne i hånden. Hele fødselen er så uhåndterlig forvirrende, så blodig skremmende at mannen må vente på smilet hennes når hun for første gang ser barnet, før han selv tør tro på at alt faktisk har gått bra.

Og så sier hun: – Josef.

Er det hans barn?

Eller Guds barn?

Det med engelen Gabriel, hele Marias lovsang, alt ståket, glir til side som et teppe.

– Er han ikke skjønn? sier hun.

Og ser på ham. Ser på Josef.

Som om hun har kommet tilbake fra en lang reise.

Da bøyer Josef seg ned. Joda, ungen er pen den. Det er en helt ålreit unge.

– Det er en gutt, sier hun.

Å, Maria! Han vil si: Det er greit med en gutt. Men han er en fommel med ord.

Han står der og husker: Han hadde trodd, ja, helt til for bare noen sekunder siden hadde han trodd ... At hun aldri mer ville se på ham med akkurat de øynene. Nå henger de ved ham, nå trekker hun ham til seg med øynene sine: Hold meg!

Han legger forsiktig kinnet mot hennes, ennå ikke sikker på om hun kan tåle hans nærhet. Men hun legger den ledige armen rundt ham, hun klemmer ham hardt til seg, leppene hennes rører ved hans.

Senere kommer gjestene på rekke og rad. Hyrder og vismenn. Store gaver og enda større ord. Og Maria gjemmer alt det de sier i sitt hjerte.

Men i Josefs hjerte jubler kjærligheten, og han slipper ikke Maria med øynene et eneste øyeblikk.
 

Denne novellen er tidligere publisert i boken: «Det skjedde i de dager», Genesis forlag 1996.