– Jeg tror ­ganske mange har noen sånne mørke ­felter i seg selv

Marie Aubert har et eget øye for folk som sliter. Eller lange følehorn om du vil. Men superempatisk? Neeeeii, det blir for drøyt. I alle fall i det virkelige livet. Det er annerledes når hun skriver. Da kan hun sitte og «se med kikkert på livet på savannen», som hun sier. I sin første roman, «Voksne mennesker», finstiller hun på to voksne søstre som strever med å legge søskensjalusien bak seg, der de skal feriere sammen på familiens hytte.

For de fleste av oss er søskenrelasjoner noen av de lengste linjene vi har i livet.

Vi sitter i dunkel barbelysning på Albatross på Torshov. Det er hennes stambar. Flott. Forfattermytene tikker inn: stambar og blikk for andres intime utfordringer. For både i novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» (Oktober 2016) og «Voksne mennesker» (Oktober 2019) møter vi mennesker som sliter. Oppegående, friske, midt-i-livet-mennesker som roter det til for seg eller bare sliter med å avfinne seg med virkeligheten. Utroskap, løgn, ensomhet, skam, tidsklemme og forstillelse. Still crazy after all theese years, gauler Paul Simon fra baren, som om det skulle være noen oppmuntring.

Emosjonelt ulekker

– Hva gjør det med deg at du graver inn i sånne såre situasjoner?

– Det er mest noe jeg syns er fint, og så tenker jeg at det er litt viktig. Jeg tror ganske mange har noen sånne mørke felter i seg selv. Ting de ikke er glad for ved seg selv. At de burde vært rausere, større eller bedre mennesker rett og slett. Men så er man på noen områder smålig, barnslig, litt desperat, ja rent ut emosjonelt ulekker. Det syns jeg er fint å anerkjenne. Ikke sånn at man skal oppmuntre de kjipeste sidene av seg selv, men det er fint å få det nevnt og anerkjent som normalt.

– Man kan fort bli ensom med sine mørke tanker og tro at det er bare meg det er noe galt med?

– Mmmm, ikke sant! Ida i romanen bringes dit at hun ikke klarer å unne søsteren sin det hun burde unne henne – klarer ikke skille det søsteren får fra det hun selv ikke har. Det dytter henne i en retning hun ikke makter å styre. Hun mister det litt i løpet av den hytteturen. Det er både den følelsen av ikke å kjenne seg elsket, at hun ikke har funnet noen som hun kan være den ene for, og i tillegg har et ganske komplisert forhold til sin søster. De har nok hatt noen roller i familien sin, som ikke har vært enkle for noen av dem, men som de likevel er grodd fast i. Ida strever med skam, og det handler mye om at hun har ikke lyst til å innrømme at hun ikke greier å være raus og storsinnet.

– Som storesøster sitter det kanskje ekstra langt inne?

– Det kan hende. Hun føler seg forbigått av lillesøsteren, som hun i tillegg ser på som litt mindre vellykket enn henne selv. Det får maktforholdet til å skifte.

En ubehagelig erkjennelse

– Hvordan vet du det du vet om søstre som sliter med forholdet til hverandre?

– Det er en miks av ting jeg har kjent på og ting jeg vet om andres søskenforhold. Og noe har jeg bare funnet på også, sier hun og ler fornøyd i full fart.

Hun peker på at for de fleste av oss er søskenrelasjoner noen av de lengste linjene vi har i livet. Vi er vokst opp i samme familie og vi fortsetter å ha en nær relasjon. Det ligner ikke på noe annet. Dessuten er det mennesker du bare har fått tildelt. En partner eller venner velger du, men ikke familie. Dette er noen som kjenner deg utrolig godt, og det kan være vanskelig å fri seg fra de rollene man har hatt til hverandre.

Some Folks’ lives Roll Easy synger Paul, som om bartenderen hører hva vi snakker om her borte i hjørnet, og gjerne vil komme med litt oppmuntring. Men nei takk, Marie Aubert har mer på hjertet om såre søskenforhold. Som ofte blomstrer opp ved juletider:

– Det er spennende å skrive om dette. Å reise hjem til jul, eller på ei hytte en sommerferie, gir folk som kjenner hverandre godt og har mye felles historie mulighet til å la dem gnure på hverandre noen dager og la konflikter blomstre i en klaustrofobisk ramme. Det er en setting der man ofte blir redusert til det barnet man pleide å være. Det hender sekstiåringer kommer tilbake fra julefeiringer og er rasende på moren sin på 85 som alltid må forskjellsbehandle dem og broren så veldig! Det henger liksom i. Plutselig er man den gretne 13-åringen man pleide å være – en veldig ubehagelig erkjennelse. Vi klarer ikke å bli voksne på arenaer hvor vi en gang har vært et barn, tydeligvis. Det er få som klarer det helt og fullt, avklart og konfliktfritt.

Vi klarer ikke å bli voksne på arenaer hvor vi en gang har vært et barn

– Når man er i søskenrelasjonen blir man rykket tilbake til barndommen?

– Ja, sånn man kan bli med gamle venner også. Det er litt av de samme mekanismene. Man irriterer seg over de samme tingene man alltid har irritert seg over. Hun er alltid sånn eller hun er alltid slik, og så blir hun sånn og da sier jeg sånn og så videre. Mønstre som er etablert lenge før man ble klar over at de fantes.

– De er det vanskelige å fri seg fra. Men det er mulig?

– Ja, det er det nok. Det er vel i hvert fall mulig å ikke la det ødelegge. Agnes Ravatn skrev en fin tekst om å reise hjem til jul, om hvordan hun plutselig ble fjortis igjen. Jeg tror et sånt «hjem til jul»-raseri eller fellesferie-raseri er ganske vanlig.

– Og så gjør vi det igjen hvert eneste år!

– Haha, ja! De båndene er jo ganske sterke, tross alt, hos de fleste.

Foto

«Some Folks’ lives Roll Easy» synger Paul Simon, som om ­bartenderen hører hva vi snakker med Marie Aubert om. Foto: Marianne Lystrup

Lite drama

– Gleder du deg til jul?

– Ja. Da skal jeg være sammen med mamma, søsteren min og noen besteforeldre som begynner å bli ganske gamle. Så er det faren min førstedag og så kommer kjæresten min hjem fra jul og det blir en diger familiejulelønsj på annendag.

– Blir det noe drama der?

– Nei, det blir mest bare veldig mye lyd, for vi er egentlig altfor mange rundt et lite bord. To intense timer, men det rekker sjelden å bli så mye drama.

– Hva kan du si til de som frykter og kanskje har grunn til å frykte, at det skal bli drama?

– Pust dypt og tell til 10! Og gå eventuelt og bann litt på badet innimellom.

– Da ordner det seg?

– Nei, men man kommer seg gjennom.

Marie Aubert ler hjertelig og Paul Simon kommenterer igjen: Most folks never catch their stars. Man kan skjønne at forfatteren har funnet et kjært utested her.

Et nervøst sted

Hun innrømmer etter litt betenkningstid at hun egentlig liker aller best tida før jul, og så romjula. Så hun er antakelig voksen, for sånt sier ikke barn. De bare teller ned til julaften.

Marie Aubert har, i likhet med hovedpersonen Ida i den nye romanen, ikke barn. Jeg spør om den biologiske klokka stresser henne. Da blir det stille lenge, lenge. Så sier hun:

– Jeg syns dette har vært interessant å skrive om på mange måter. Det er færre kvinner og menn som får barn nå enn for noen år siden. På en måte har det aldri vært lettere å være singel, barnløs 40-åring. Men samtidig tenker ganske mange at man skal ha en kjæreste og familie etter hvert. Det stikker dypt i kulturen vår. Vi ser at slutten av 30-åra er et ganske nervøst sted for de som ikke har fått barn ennå. For mange kan det være en stor eksistensiell krise å se at døra lukker seg. Tyskerne har det fine uttrykket «Torschlusspanik» (Dørlukkingspanikk), som jeg syns er veldig bra. Jeg hadde lyst til å skrive om det. Det med barn er en eksistensiell ting, og akkurat som det er skrevet mange bøker om kjærlighet, blir det mange bøker om barn eller ikke barn. Jeg hadde lyst til å skrive om en som var utenfor det vanlige familiefellesskapet på en måte som ikke var en karikatur av en singel dame. Jeg tror fort det kan bli en litt skamfull, vond ting ikke å ha det de andre har i den alderen du trodde du skulle ha det. Ida er ikke noen udelt sympatisk karakter. Mange syns faktisk hun er utrolig usympatisk, for hun gjør mange uakseptable ting etter hvert. Men jeg syns hun egentlig er relativt vanlig, hun er bare på et presset sted i sitt liv og har ikke verktøy for å takle det, sier hun.

Tidlig krøkes

– Når oppdaget du at du er forfatter?

– Tidlig. Jeg begynte å skrive nesten samtidig med at jeg begynte å lese. Jeg kan ikke ha vært mer enn sju-åtte år da jeg skjønte at man kunne finne på fortellinger og skrive dem ned. Men i flere år var jeg journalist, og nå jobber jeg med informasjon i Kagge forlag. Det var først i 2013 at jeg bestemte meg for å prøve meg som forfatter.

Det kan bli en litt skamfull, vond ting ikke å ha det de ­andre har i den alderen du trodde du skulle ha det

Inspirasjonen til å skrive kom for en stor del fra bøker hun leste som barn. «Ronja Røverdatter» står i en særstilling. Den leste hun flere ganger allerede da hun var fem år gammel. Hun levde seg helt inn i denne tøffe jenta med utforskertrang og stilte naturligvis utkledd som Ronja i barnehagens karneval.

– Hva var det ved den historien som dro deg inn?

– At hun dro fra sitt trygge hjem og ut i skogen og oppdaget verden på egenhånd. Astrid Lindgren har en fantastisk forståelse for barn som oppdager verden. Hun skriver om Tjorven på Saltkråkan at «hun lekte enebarnets ensomme og vidunderlige leker». Jeg kjente nok igjen det, for på den tiden var jeg enebarn. Og så hadde jeg en Mattis-aktig far, som ble fort sint og var lett rørt. Dessuten er det jo en fantastisk historie! Så nær i dette med familie, vekst, identitet og oppdagelse av verden. Det er fantastisk litteratur som imponerer meg fremdeles, selv om jeg naturligvis leser den veldig annerledes nå. Ja, Astrid Lindgren leser jeg fortsatt, men når jeg leser det med voksenblikk, kan jeg se at det handler om løsrivelse, om å bli voksen, nødvendigheten av å såre den faren hun har vært tett sammenvokst med. Ronja Røverdatter er en slags urfortelling. Familiens faste borg revner idet hun blir født, det ligger en splittelse der fra begynnelsen av. Og så, når hun begynner å gå ut og oppdage det fremmede, utfordres den trygge familiesfæren mer og mer. Hun møter Birk, og relasjonen de får, gjør at hun er nødt til å foreta et brudd med familien etter hvert, gå gjennom den smertefulle prosessen det er å bli voksen. 

Alle de forbaska valgene

Foto

En ung utgave av Marie Aubert utkledd som sitt store forbilde, Ronja Røverdatter. Foto: privat

Flere av karakterene i Marie Auberts noveller sliter med å finne seg til rette i livet og kanskje med seg selv. Hovedpersonen i novellen «Bare gjøre det» snakker om «denne troen på at jeg kunne løfte meg ut av meg selv og bli en annen». Men det er ikke tydelig om det er et tegn på at livet alltid rommer flere muligheter enn vi ser eller symptom på at man ikke er et voksent menneske.

– Hun det er snakk om i den novellen, prøver ut en seksuell-romantisk relasjon som hun ikke har kontroll over. Hun blir litt betatt av tanken på at hun kan være en som kan klare å ha det sånn. Men på slutten av novellen har hun valgt et annet liv, noe som var tryggere, etter at den første relasjonen kom ut av kontroll og ble ubehagelig. Så nå har hun alt hun kunne ha lengtet etter, mann og barn og hus, et etablert liv, og så blir hun plutselig tatt av tanken på at det går an å endre seg, forandre livet. Det er vel både bra og ikke bra. Tenker at det er mye av livet som handler om denne pendlingen mellom nok frihet og nok trygghet. Det er fort gjort å lengte etter det ene når man har valgt det andre.

«I vår tid»

– Da jeg var ung, sang vi med Finn Kalvik «Prøver å finne meg sjæl». Det er kanskje en illusjon?

– Hmmm, det er et stort spørsmål, sier Marie Aubert. Det klirrer i glass og liv borti baren. Og Paul Simon har ikke noe å melde. Så sier hun:

– En jeg kjenner snakket om at i vår tid, haha, jeg føler meg veldig mye eldre enn jeg er når jeg sier det, men altså, vi definerer oss så voldsomt ut fra hvilke valg vi tar nå. For meg er det noe ganske angstskapende. Fordi feilmarginene blir så store. Vi har så mange muligheter, men det innebærer også mange muligheter for å velge feil. Vi har litt tro på at vi kan velge oss selv, ikke bare finne, men gjenoppfinne. Det er et stort ansvar og det er større nå enn det var før.

De jeg kjenner som underviser på universitet og skoler, forteller at studentene er stressa. Det er så mye de føler at de ikke har kontroll over, og det er det naturligvis – det er masse vi ikke har kontroll over. At det er så ekstremt høye skuldre, handler kanskje noe om dette. Potensialet for å gjøre feil kjennes så stort. Det er litt det samme med søstrene i boka, som prøver å få barn på hver sin måte: Ida som vil fryse ned egg og Marthe som driver med prøverør. Når det finnes så mange muligheter på dette feltet, er det nesten også her et valg hvordan det går. Hvis du ikke har prøvd ut hundre teknologiske muligheter, kan du bare skylde deg selv, liksom. Det er heller ikke så lett.

Så der er vi tilbake hvor vi startet, med forfatteren som med sin kikkert zoomer inn på de strevsomme livene våre og i grunnen kommer til samme konklusjon som guden Indras datter i August Strindbergs drama «Ett Drömspel» sier: Det är synd om människorna.