Hva ville du hatt på øret ute i verdens­rommet?

Jeg var 19 år da jeg skulle kjøre alene fra Bergen til Tromsø. I min knallgule folkevogn. Jeg pakket og sjekket bremsevæske, planla reiseruten og overnatting i Mo i Rana. Jeg tok med vinterdekkene på taket, siden jeg skulle være der oppe i ett år. Men den aller viktigste forberedelsen til turen var likevel dette:

Å kjøpe inn to C90-kassetter og spille inn mikstaper med kjøremusikk. Depeche Mode, DeLillos, Miles Davis, The Clash, James Cotton, Bob Marley, Herbie Hancock. Det var ikke bare gamle favoritter eller de siste musikkfunnene. Det var soundtrack for alle slags landskap. For flere typer sinnsstemninger. Det var musikk for å holde meg våken, til å hyle med på gjennom lange kjedelige skogsområder. Det var lydspor for Norge på langs.

Alle langturer trenger et musikalsk reisefølge. Slik er det også når du skal til månen.

Vinyl på gulvet

Den forsommeren i 1969 da Buzz Aldrin, Neil Armstrong og Michael Collins forberedte seg på tidenes langtur med Apollo 11, hadde de mye å tenke på. Ikke minst da det ble klart at det var under denne turen de skulle forsøke å lande på månen.

Helt siden Apollo 7 hadde astronautene hatt med seg en Sony C-50-kassettspiller. Det var en forløper til Sony Walkman, som først og fremst skulle brukes til å logge verbale reise-notater. Men den kunne også spille musikk på den tre og en halv dager lange turen. Og noen hadde funnet ut at det ikke var et problem at det var spilt inn musikk på tapene. De kunne bare spilles over.

Før Apollo 10, hadde en av astronautene, Gene Cernan, sittet på gulvet hjemme sammen med kameraten, RCA-ansatte Al Bishop, med vinyl-plater over hele gulvet. De spilte inn en røff mikstape med croonerslagere som Frank Sinatras «Fly Me to the Moon» og Dean Martins «Little Ole Wine Drinker, Me».

Det lignet veldig på den måten vi laget mikstaper på 20 år seinere. Kaotisk og etter magefølelsen, og med variabel innspillingsteknologi. Men før den store månelandingsturen, Apollo 11, var det Mickey Kapp som ved en tilfeldighet fikk jobben med å lage reisemusikken til århundrets langtur.

Den uvillige astronauten

Foto

Musikken astronautene hadde med seg ut i rommet i 1969 var ikke så ­revolusjonerende. Det var mye listepop for voksne. Deriblant sentimentale ballader som «Galveston» med Glen Campbell og «People» med Barbra ­Streisand. Bildet: Streisand på scenen i Brooklyn i 2012. Foto: Evan Agostini/Invision/AP

Tidlig på 60-tallet jobbet Kapp for farens plateselskap, Kapp Records. Han hadde spilt inn en opptreden med komikeren Bill Dana. En av hans figurer, Jose Jiménéz, var en litt enfoldig og motvillig meksikansk astronaut, som om Manuel fra Hotell i særklasse ble valgt til å være det første mennesket til å bli sendt ut i rommet.

Kapp sendte en vinylsingel med opptaket til hver av astronautene i NASAs første Mercury-program, og fikk i tillegg Dana til å booke et show i Cocoa Beach, like ved Cape Canaveral der astronautene holdt til. Det gjorde Jose til en slags romfarts-maskot, og Kapp ble gode venner med astronautene.

Det førte igjen til at det var Kapp som fikk oppdraget med å lage litt mer profesjonelle mikstaper til Apollo 11. Kapp spurte Aldrin, Armstrong og Collins om favorittsangene deres. Og så brukte han plateindustrikontaktene sine til å få låne mastertapene og lage mikstapene, litt under radaren, og helt uten kompensasjon for artistene.

Månekappløpet hadde kostet mer enn nok allerede.

Uten Bowie og Beatles

Man kan høre på opptakene fra Apollo 11, natten før den historiske månelandingen, at Aldrin sier: «Let’s get some music. How about these tapes?» Og deretter hører man Kapp sin mikstape gå i bakgrunnen.

Men hva hørte de på der ute i rommet? Hva var astronautenes kjøremusikk? For å si det mildt, så var det ikke fullt så revolusjonerende som ferden de foretok.

Astronauter på 60-tallet var ikke hippier.

Det var ingenting fra det årets store film og musikalhit «Hair». Heller ikke noe Beatles eller Rolling Stones. Ikke Bowies nylig utgitte «Space Oddity» eller åpningsmelodien «Also Sprach Zarathustra» fra Kubrick-filmen «2001, A Space Oddyssey», som kom ut året før.

Ikke en gang Zager and Evans’ fremtidsballade «In the Year 2525» var med. Den toppet for øvrig listene nettopp den sommeren da Armstrong ble førstemann på månen.

Lite buzz i rommet

Den Quincy Jones-produserte «Fly Me To The Moon», var derimot med også på denne turen, og det har blitt påstått at Aldrin spilte den i det han satte foten på månen. Men det har aldri blitt bevist. Og Aldrin har blitt så lei av å bli spurt om det, at han for fem år siden oppgitt utbrøt at han hadde vurdert å spille inn en ny sang med tittelen «Get Your Ass Off To Mars».

Foto

NASA planlegger ny tur til månen, og inviterte følgerne sine til å foreslå låter til en spilleliste for måneturen. Det ble mange låter med «måne» i tittelen, deriblant «Walking On The Moon» med Police. Bildet: Sting spiller med The Police i Los Angeles i 2007. Foto: AP Photo/Damian Dovarganes

Hans romkassett fra 69, var for øvrig fylt av ganske tannløs listepop for voksne.

Den hadde sentimentale ballader som «Galveston» med country-crooneren Glen Campbell og den sukkersøte musikal-hiten «People» med Barbra Streisand. Han hadde også standardlåten «Three O’Clock in the Morning» med crooneren Lou Rawls, men også soulklassikeren «Angel of the Morning» i en litt mer ukjent versjon med Bettye Swann (Nina Simones versjon kom ikke før i 1971). Og han hadde Peggy Lees cover av Sly Stones populære «Everyday People» og Blood, Sweat & Tears’ kjempehit «Spinning Wheel».

Den nostalgisk-patriotiske «Mother Country» med John Stewart, hadde blitt gitt ut bare noen måneder før raketten tok av.

Kuriøst nok, var John Stewart litt av en romfartsnerd og ga ut en hyllest til romferden noen måneder seinere med sangen «Armstrong».

Sci-fi lounge

Førstemann på månen, Neil Armstrong, tok ikke noe stort sprang for populærmusikken. Han hadde bedt om Dvoraks «New World Symphony» til sin mikstape. Denne skrev Dvorak etter at han hadde fått en prestisjefull og stilling som professor på musikkonservatoriet i New York. Musikkstykket var visstnok inspirert av opplevelsene på det nye kontinentet. Om ikke fullt så fremmed som det kontinentet Armstrong var på vei til.

Foto

Musikk korter ned lange transportetapper, om det er til månen eller på landeveien. Arcade Fires «Ready to Start» et godt utgangspunkt for en langtur-musikkliste, mener skribent Per Asbjørn Risnes. Bildet: Arcade Fire på ­scenen i Budapest i 2018. Foto: Balazs Mohai/MTI via AP

Mye av lydsporet til Armstrong var fylt opp av apropos-musikk fra albumet «Music Out of the Moon». Det var en samling lounge jazz fra 1947. Ganske snilt og koselig, men også litt eksperimentelt, med ordløs koring og Dr. Samuel J. Hoffman på det elektroniske instrumentet theremin, som på 50-tallet var mye brukt i science fiction-filmer.

Tredjemann på lasset, mannen som ikke gikk på månen, men satt i kommandoseksjonen, Michael Collins’ spilleliste fins det ikke like mye dokumentasjon på, men han bidro til månemusikken med Jonathan Kings drømmende ballade «Everybody’s Gone to the Moon». Om ikke annet så gir teksten en ganske morsom visjon av en fremtid med tomme gater, fordi alle har dratt – i fotsporene til Apollo 11: «What will happen now, everyone’s gone to the moon, there’s nobody left, everyone’s gone to the moon.»

Listelanding

I dag er spillelistekomponering litt lettere. Lydsporet på langtur kan nærmest komponeres mens man drar. Men det trengs et soundtrack likevel, og en tanke bak. Så da den amerikanske regjeringen annonserte at de vil returnere til månen så snart det lar seg gjøre, og det samtidig nærmet seg et jubileum, var det klart for en ny romfartsliste.

Den ble selvsagt komponert interaktivt med et massepublikum. I hele vår har NASA invitert følgerne sine til å foreslå hva spillelisten til den planlagte returen til verdensrommet skal inneholde. NASAs egen radiostasjon Third Rock Radio presenterte den endelige spillelisten NASA Moon Tunes Playlist på 50-årsjubileet for månelandingen i sommer.

Som man roper i verdensrommet får man svar: Derfor er det litt overvekt av voksenpop med måne og raketter i tittelen. Dermed blir listen da også som et forutsigbart spotify-søk. Med låter som The Polices «Walking On The Moon», Neil Youngs «Harvest Moon», Led Zeppelins «Stairway to Heaven» og to varianter av «Blue Moon». Selv Nick Drakes «Pink Moon» og REMs «Man on The Moon» er litt for åpenbare.

Det er ørlite mer kreativt når listen foreslår Deep Purples «Space Truckin’», ELOs «Ticket To The Moon» og Pink Floyds «The Great Gig In The Sky», som inspirasjon på veien opp igjen til månen. Forresten kunne man fint spilt hele «Dark Side Of The Moon»-albumet på strekket mellom jorden og månen. Det er jo strengt tatt ikke så mye å se på ut gjennom vinduene.

For en postpunk-elsker som meg er det selvfølgelig hyggelig å få med seg Churchs fine «Under The Milky Way», Talking Heads litt obskure «Moon Rocks» og Echo And The Bunnymens fantastiske «The Killing Moon». Men jeg er usikker på om jeg ville tatt med Michael Jacksons «Billie Jean» på denne turen.

Lag lister selv

Pedanter vil kunne påpeke at med dagens teknologi kunne man lett laget en liste som varte hele den 80 timer lange turen. Denne har skarve 180 sanger og varer 12 timer. Men alle vet at jo lengre lister blir, jo dårligere er de. Jeg testet den på veien over fjellet fra Oslo til Stavanger. Da jeg kom frem hadde jeg skippet såpass mange sanger at jeg så vidt hadde nok til den åtte timer lange turen.

Det ligger i mikstapens natur at den skal være en nøye gjennomtenkt samling, med ubehagelige bortvelgelser. Det skal koste tårer å lage en god liste.

Her har det kun kostet båndbredde.

Listen lider under å være et demokratisk utdrag av alle forslag publikum har sendt inn. Og ikke en kuratert langtur-miks som noen har laget for sin personlige reise. Det kan du og jeg og de astronautene som en gang i fremtiden går i Armstrong/Aldrin/Collins sine fotspor gjøre best selv. Hva ville du hatt med deg på øret ut i stratosfæren?

Uansett er Arcade Fires «Ready to Start» et veldig godt utgangspunkt for en hvilken som helst langtur-liste. Som de synger: «If I was scared, I would. And if I was pure, you know I would. And if I was yours… but I’m not. Now I’m ready to start!»

Kilder: Vanity Fair, New York Times, NASA, ThirdRockRadio.net.