Et stykke rein­spikka kultur­drivkraft

Erling Johansen er en av disse kulturpersonlighetene som har alltid søkt kontrastene, det som er annerledes, det mangfoldige og eksentriske. Samtidig blir han beskrevet som særdeles løsningsorientert, fokusert, formell og korrekt når det gjelder.

Han ser ressurser der andre ser mangler, og har funnet flere av sine beste samarbeidspartnere og venner blant mennesker som avviker fra både gjennomsnitt og normalitet. Fokus finner han i musikken, litteraturen og fotoverden, i sirkulasjonspust, blant konsuler og kulturpersonligheter, og han kan like gjerne feire en seier ved å løpe en maraton som å nyte en whisky fra et lite kjent destilleri i Skottland.

Jeg har sovet ­under mange busker og trær

Nå om dagen bruker han hele sin rike erfaringsbakgrunn i arbeidet med å etablere en norsk verdensarena for fotografi i Oslo. Storstua Fotografihuset skal etter planen åpne i 2023.

Erling Johansen har vært engasjert i arbeidet med Fotografihuset siden 2014, og mange lokasjoner i Oslo har vært vurdert på veien. Etter planen skal Fotografihuset etableres på tomten Sukkerbiten, mellom det nye Munchmuseet og Den Norske Opera. Lokaliseringen er blitt møtt med begeistring, men også med heftig motstand og motforestillinger. Debattene går i avisene. 

Johansen svar på kritikken er at det er naturlig at det er forskjellige tanker om hva denne tomten skal brukes til, og han bruker mye tid og energi på å informere politikere og andre om hva de har tenkt å skape, både innendørs og ute.

Foto

Det nye Fotografihuset, som skal åpne i 2023, er planlagt mellom Operaen og det nye Munchmuseet i ­Bjørvika i Oslo. Dette er ett av forslagene som er kommet inn i den internasjonale arkitektkonkurransen. Foto: ViaNova (illustrasjon)

– Vi er opptatt av at området skal være tilgjengelig for folk, og at det skal bli levende med mange typer aktiviteter, sier Johansen.

Uteligger i Oslo

Selv er han er en kulturleder og et kulturmenneske med en litt «utypisk» bakgrunn.

– Helt fra jeg var barn har jeg vært interessert i innovative mennesker, outsiderne, de eksentriske og de som er annerledes, forteller han.

– De har vært en enorm berikelse i livet.

Han sitter på et par trepaller på tomten Sukkerbiten i Bjørvika og skuer utover Indre Oslofjord. Dette er sentrum av det som kalles Oslos indrefilet. Vi befinner oss på et stort betongkvadrat rett utenfor Operaen og Munchmuseet, i et av de raskest voksende boligområdene i Norge.

Tomten har vært kalt Snelda, et navn med røtter tilbake i kong Sverres saga, men er i dag mest kjent som Sukkerbiten etter det hvite, kubiske administrasjonsbygget til Nylands verksted som engang sto her. Bak oss ligger bydelen Bjørvika, «Nordens Pompeii», grunnlagt av Harald Hardråde i 1050 og tilholdssted for noen av Oslos underligste personligheter og byoriginaler.

Foto

Kulturpersonligheten Erling Johansen søker kontraster og det eksentriske; han sov tidligere mye ute – selv i Oslo by. Men han er også en strateg og leder som beskrives som løsningsorientert og korrekt når det gjelder. Foto: Øyvind Risvik

Johansen liker seg under åpen himmel, uansett vær. Han oppsøker gjerne friheten som ensom padler til en holme eller som «uteligger». Tidligere sov han ofte ute, og krøp gjerne under en busk for natten istedenfor å søke komforten i en myk seng.

– Hvis jeg jeg var hjemme i Kristiansand padlet jeg ut til en holme, forteller han.

– Var jeg på jobb i Oslo eller andre byer i inn- og utland, og jeg var i full aktivitet på den tiden, fant jeg meg et sted i byen, i en hage eller naturen rett utenfor byen.

– Jeg har sovet under mange busker og trær, også langs Akerselva og i Slottsparken. Der har jeg møtt mange fine mennesker som har vært litt uheldige med noen veivalg. Igjen sier jeg, noen av de flotteste og rikeste menneskemøtene har jeg hatt der ute, i helt uvante situasjoner og på uvante steder.

Sound of Happiness

Og det er mange annerledesmennesker som har krysset Erling Johansens vei. Andreas Hall Torgersen i Sound of Happiness, et ressursmiljø i Kristiansand for mennesker med særlige behov, er et av dem. Han er med i en musikkgruppe med mennesker med funksjonsnedsettelser og har «Williams syndrom», som det heter det på fagspråket, eller «Alvesyke» som det kalles på godt norsk.

Foto

Andreas Hall Torgersen har «Williams syndrom», han mangler en bit av kromosom nummer syv. – Andreas har vært en utrolig viktig ­person både for Sound of ­Happiness og for meg, sier Erling Johansen. Foto: privat

Andre av Erlings gode venner var forfatteren Axel Jensen, som levde mange år med sykdommen ALS, og kunstneren Hariton Pushwagner. Hans omflakkende og mangfoldige liv var preget av tungt rusmisbruk

– For mer enn tretti år siden etablerte noen ildsjeler i Kristiansand et orkester med fem psykisk utviklingshemmede medlemmer. Nå har Sound of Happiness over tretten band og kor med over hundre medlemmer, forteller Erling Johansen engasjert.

Jeg har lært mye om livet av ­Andreas

– De driver et dagsenter med kreative aktiviteter for mennesker med funksjonsnedsettelse, et tilbud som heter Happy Days. I flere år drev de en redaksjon som utga magasinet Happy News. Sound of Happiness er blitt Sørlandsbyens viktigste ambassadører for hva utviklingshemmede har av ressurser for å kunne bidra i fellesskapet, så sant forholdene blir lagt til rette for det.

Det var musikken som førte til hans eget engasjement i Sound of Happiness.

– Jeg var med som igangsetter, deretter som styreleder for Sound of Happiness Kompetansesenter, og prosjektleder for blant annet en musikkfestival på Cuba for mennesker med særlige behov. Sound of Happiness ble en hjertesak.

Foto

Erling Johansen, politiker Thorvald Stoltenberg og forfatter Axel Jensen. Jensen, som døde i 2003, hadde sykdommen ALS, men han beholdt livsviljen, livskraften og evnen til å tenke på historier, strukturer og formidling. Foto: privat

Erling Johansen beskriver engasjementet sitt her som en spennende, og helt fantastisk, reise som menneske.

Vennen Andreas

– Jeg ble tidlig venn med to av de andre initiativtakerne, Ester Skreros, som har en funksjonshemmet datter som heter Tone Lise, og Andreas Hall Torgersen, en ung kar som alltid har et smil på lur, med slående replikker på lager og et vennskapelig klapp på skulderen. «Humør er det aller beste i livet», sier han. – Jeg har lært mye om livet av Andreas.

Erling Johansen snakker varmt og gjerne om sitt vennskap med Andreas.

– Andreas Hall Torgersen er en kunnskapsrik sjarmør. Han kan holde glitrende taler om både det ene og det andre. Visdomsord har han mange av, og livsklokskap er noe han er godt utrustet med.

– Andreas mangler en bit av sitt syvende kromosom, forklarer Johansen. – Det fødes bare to til fem barn i Norge årlig med dette syndromet, i overkant av hundre mennesker har «Williams syndrom» i landet. Det bekymrer ikke Andreas. Han utnytter heller egenarten sin. Med å være særdeles glad i mennesker, og hele tiden søke kontakt.

Foto

Erling Johansen spiller ­didjeridoo ­etter forfatter Axel Jensens biset­telse. Instrumentet gir noen ­vibrasjoner som går gjennom marg og bein. Jensen kjente vibrasjonene, og ­hadde ofte bedt Johansen om å spille ved sykesengen. Foto: privat

– Han har en gudbenådet evne til å snakke. Og han benytter enhver anledning til å ta ordet, på Sound of Happiness-festivaler, i bryllup, på konserter og festivaler eller sammen med meg i Latvia. Han gidder da virkelig ikke være til stede om han må holde kjeft, og han har sørget for raske og gode konklusjoner i mange forhandlinger, ved hjelp av humor og utålmodighet med byråkrati og dilldall. For mange år siden ble han utnevnt til spesialrådgiver for Latvias konsul i Agder. Jeg planlegger aldri hva jeg skal si, har han fortalt meg, – det bare kommer, det er spennende.

– Andreas har vært en utrolig viktig person både for Sound of Happiness og for meg. Han er et klokt menneske, vi har samtaler hvor vi går under overflaten, ser mennesker og utfordringer, går inn i det ukjente og kjenner på hva substans er og hva kan vi gjøre med det.

Tett på Axel Jensen

Erling Johansen selv har utviklet mange av sine kreative sider; livet hans har handlet om et utall jobber, musikk, foto, billedkunst og litteratur, ja, stort sett hele det spekteret som blir kalt kultur.

– Helt fra ungdommen brant jeg for alt som smakte av musikk; med min saksofon, fløyte eller klarinett i korps, i små og store jazzgrupper, storband, teatershow og egne grupper.

Han behersker også didjeridoo, et australsk blåseinstrument som består av et langt og uthult trerør. I tillegger spiller han munnharpe, munnspill, fløyte og diverse trommer.

– I instrumentet didjeridoo er det noen vibrasjoner som går gjennom marg og bein, og det er en slags selvterapi å spille. Forfatteren Axel Jensen ba meg ofte stå og spille didjeridoo ved sykesengen. Han kjente vibrasjonene, noe han likte veldig godt.

Jeg liker å bryte ut av konformiteten og komfortsonen

Det var gjennom musikken, litteraturen og samfunnsengasjementet at Erling Johansen kom i kontakt med forfatteren Axel Jensen. I flere år var han forfatterens pleier og sekretær. De skrev bøker sammen, og Erling arrangerte huskonserter, samtaler og andre sammenkomster da Axel ble lenket til rullestol og etter hvert sengeliggende.

Erling Johansen er honorær konsul for Latvia, og er nå godt i gang med en bok om Latvias historie, kultur og mytologi, et arbeid han og Axel Jensen startet sammen.

All that jazz

Hans tallrike interesser og evner innenfor høyst forskjellige kultursjangre har ledet ham inn på forskjellige kulturstier. Interessen hans for jazz førte ham eksempelvis etter hvert videre til jobben som daglig leder og deretter generalsekretær for Norsk Jazzforum. Fortsatt holder han kontakt med dette miljøet, og hver sommer administrerer han sommerkurset i jazzimprovisasjon – Jazz Impro Norway – sammen med Knut Værnes og andre ledende norske jazzmusikere som underviser et titalls unge talenter fra inn- og utland.

Og musikkinteressen og engasjementet for talentutvikling og innovasjon ledet igjen til samarbeidet med Jan Bjøranger om strykeorkesteret og talentutviklingsprosjektet 1B1 som mottok Spellemannsprisen i 2015 og ga mange unge talenter uforglemmelige opplevelser på noen av verdens ledende scener i New York, Berlin, Leipzig, Lucca, Singapore og andre steder.

Engasjement og interessen for ulike mennesker og ulike kulturutrykk, det å ta utfordringer, innovasjon. Alt dette går igjen i Erling Johansens livshistorie. Selv oppsummerer han sin livsfilosofi slik:

– Jeg tror på Mennesket, at det finnes noe godt, skapende og grunnleggende livskraftig i alle, både biologisk og som sosiale og samhandlende vesener. Og jeg tror at vi er en del av noe større, noe som kan gi oss inspirasjon og energi. Og så tror jeg på å sove under åpen himmel. Det bekrefter og utvider selve Livsfølelsen!

–  Annerledes og geniale

– Hva med din identifikasjon med alle disse menneskene som både er eksentriske og annerledes?

– Jeg setter så pris på mangfoldet i tilværelsen.

– Jeg liker å bryte ut av konformiteten og komfortsonen, som mange på sett og vis mistrives i når ting går inn i faste spor eller går i lås. Jeg tror det har noe med livsfølelsen og livskraften å gjøre, at man er på søken, nysgjerrig og i stadig utvikling. Jeg ble nok et annerledes og forhåpentligvis bedre medmenneske i møte med de annerledes og geniale menneskene, de som fungerer på sin egen dysfunksjonelle måte, de som skaper seg et liv mot alle odds, gjerne med hjelp av gode hjelpere.

Foto

Erling Johansen, tegnet av ­Pushwagner.

– I likhet med mange andre jeg har møtt på min vei fikk både Andreas Hall Torgersen, Axel Jensen og Hariton Pushwagner dette med livskraften til å fungere i sine liv.

Møtene med Axel Jensen var helt spesielle.

– Han kom seilende ned til Sørlandet med skuta Shanti Devi sammen med kona Pratibha og skulle egentlig til slippen i Ny Hellesund. Men det var noe surr med bestillingen. De måtte derfor overvintre, og endte opp inne i Ålefjærfjorden. Under en høytlesning på Sting i Stavanger merket Axel noen ubehagelige skjelvinger. Han fikk raskt kontakt med lege, som skjønte at dette var alvorlig greier. Han led av den raskt nedbrytende sykdommen ALS.

Erling Johansen og Axel Jensen ble venner først etter at han fikk diagnosen.

– Det var sterkt å være tett på en såpass reflektert og skarp og interessant fyr, med et helt spesielt nettverk rundt seg. Jeg skrev en del av tekstene hans og ledet etter hvert støttegruppen, og der var det mange slags folk; Salman Rushdie og Leonard Cohen, Terje Rød Larsen og Thorvald Stoltenberg.

– Vi holdt på så lenge hodet til Axel funket, og det var egentlig mer enn ti år, omtrent helt til han trakk sitt siste pust. Utrolig nok hadde han sine mest produktive år lenket til sykeseng og rullestol, godt hjulpet av venner, pleiere, sekretærer og ikke minst Pratibha som var trofast ved hans side hele veien.

Pushwagner

Axel Jensen og Hariton Pushwagner møttes på sekstitallet. Det var et kraftfullt møte i gjensidig respekt.

– Man kan vel kanskje si at mens Axel var en intellektuell historieforteller og inspirasjonskilde, tok Pushwagner det ut i det visuelle. I de siste tiårene Pushwagner levde, var det vel han som klarte å få Axels univers ut i sin kunst. Axel sa før han døde: Push blir nok kamelen jeg kommer til å ri på!

«Mens Axel var en intellektuell historieforteller, tok Pushwagner det ut i det visuelle»

Også Erling Johansen ble etter hvert god venn med Pushwagner.

– De aller fleste har jo etter hvert fått et forhold til kunstneren Pushwagner, rett og slett fordi han har vært så aktiv, dyktig og eksentrisk. Men Terje Brofoss, mannen bak Pushwagner-fasaden, var en veldig reflektert og kvikk fyr, selvfølgelig preget av et tøft liv som rusmisbruker i mange år, og som en svært impulsiv fyr på den ene og andre måten. Han var utrolig til stede og han var utrolig smart og omtenksom på sin måte. Vi har hatt mange flotte stunder sammen, og fikk et personlig forhold. Kanskje mer enn det de fleste andre som møtte ham på Kunstnernes hus eller andre steder, fikk. Dessuten var han glad i å danse. Det er vi begge.

Et viktig kapittel

– Hva har disse møtene med annerledes-menneskene gjort med deg?

– Det er klart det var en dybde i det hele som virkelig blåste soten av pluggene. Mange av de sterkeste møtene skjedde midt på nittitallet og det skjedde en intens åndelig oppvåkning hos meg. Det var en spesiell tid, jeg bodde mye ute under åpen himmel, hvor jeg fikk dypere kontakt med både meg selv og andre mennesker, på mange naturlige og fine måter. Her fikk jeg også åpnet sinnet for det mangfoldige og storslåtte i naturen og universet.

– Axel Jensen, hvordan har han formet deg?

– Møtet med Axel skjedde parallelt med at jeg hadde noen utfordringer i mitt liv som måtte løses. For Axel og Pratibhas vedkommende var livet preget av livssituasjonens hans, som ble vanskelig. ALS er en stygg sykdom. De fleste dør etter relativt kort tid. Han levde faktisk i over ti år med sykdommen, og de siste i respirator. Jeg følte nok kallet til å bidra som best jeg kunne. Jeg fronten kampen for at han skulle få både et rettferdig liv og den pleien som trengtes, og ikke minst at det skulle tilrettelegges for at han skulle kunne fortsette å skrive, selv om han etter hvert ikke kunne bevege annet enn øyne og munnviker.

Foto

Erling Johansen var god venn av kunstneren Pushwagner (t.v). En eksentrisk kar, som levde et mangfoldig liv preget av rusmisbruk. – Han var utrolig tilstede, smart og omtenksom på sin måte, sier Johansen. Foto: Freddy Larsen

– Jeg skrev en del av hans tekster, spesielt i den tiden han satt i rullestol og tidlig i sykdommen. I perioder var jeg også ansatt av Kristiansand kommune, og var en stund tilknyttet forlaget hans, Cappelen. Men stort sett stilte jeg opp som en av de frivillige, jeg hentet musikere, arrangerte konserter, samtaler og debatter. Og vi dro i gang Axel Jensen-dagene som ble en helt spesiell festival med musikk, litteratur og samtaler. Jeg var nok en viktig del av teamet hans, men for all del, det var også mange andre med. Det ble en veldig fin gjeng som samlet seg rundt ham. For min del har det vært et av de viktigste kapitlene i mitt liv. Det var en dybde i det hele, som inneholdt både tidløse perspektiver, brennende iver for samtiden og vår sivilisasjons utvikling og ikke minst engasjement for mennesker og miljø. Dessuten fikk jeg mange gode venner i kretsen rundt Axel, som fortsatt er noen av mine beste venner.

Livskraft, tross forfall

Vennskapet lærte Erling Johansen noe spesielt. Det var sterkt for ham å være så tett på en prosess som på mange måter var åndens seier over kjødet, år etter år, sammen med et menneske i voldsomt forfall.

– Jeg så hvordan nysgjerrigheten på livet, livsviljen og livskraften og evnen til å tenke på historier, strukturer og formidling, holdt seg gjennom hele sykdomsperioden. Han var samfunnsengasjert og ønsket å bidra med noe, selv i en slik ekstrem situasjon. Det har lært meg å sette pris på livet i all dets skjørhet og underlighet. Referanserammene mine ble større etter dette. Før dette har jeg hatt et avslappet forhold til liv og død, og har ikke vært preget av dødsangst eller sånne ting. Men nå fikk jeg en større bevissthet rundt liv og død, noe jeg tror vi alle kan ha godt av.

– Litt interessant er det, når jeg ser tilbake, at møtet med Axel Jensen skjedde midt på nittitallet, i en tid med livskrise og skilsmisse. Jeg fikk satt mange ting i perspektiv. Jeg fikk fokus på det som var viktig, og så hva som var mindre viktig.

– Er Axel Jensen en undervurdert dikter?

– Ja, det synes jeg, han er ikke på pensum i skolen og er ikke så allment kjent blant yngre generasjoner. Det var sikkert også mye som druknet i en kaotisk livsstil. Ja, jeg kan støtte at Axel er undervurdert. Noe som forhåpentligvis blir noe tydeligere når biografien hans kommer til høsten, ført i pennen av Torgrim Eggen. Petter Mejlænders biografi om Pushwagner og tekster om og med Axel Jensen går også mer i detalj på livet til disse to helt spesielle kunstnerne. Sammen skapte de noe som lyser som små lykter i verdenshistorien.

Det var en ­dybde i det hele som ­virkelig blåste soten av pluggene

– Som et eksempel på genialiteten, uttalte Salman Rushdie som en kommentar til Axel Jensens roman «Gud leser ikke romaner», som er en vandring mellom linjene i Sataniske vers, på en forståelig måte for et vestlig sinn: «Er det et menneske på denne jorden som har mer kunnskap om det jeg beskjeftiger meg med, så er det Axel Jensen.» Det kom også frem at Axel var en stor inspirasjonskilde for Rushdie som forfatter, da han som ung mann leste Axel Jensens bøker.

Livsglede og humor

Det å være med på å tilrettelegge for de kulturopplevelsene han har engasjert seg i sammen med annerledes-menneskene er givende, til tider krevende, men først og fremst givende, synes Erling Johansen.

– Personlig har dette lært meg mye om respekt og samhandling og humor. Det har selvfølgelig også lært meg mye om viktigheten av å løfte verdibaserte virksomheter hvor aktørene selv ikke er i stand til å gjøre det. Jeg er bare en katalysator og strateg og trykker på de riktige knappene. Det skjer noe i dette samspillet med annerledes-mennesker, hvor man kan reflektere over det å være menneske og leder, og om hvordan man til tider kan bli litt overmannet av både følelser og utfordringer. Og så ser man hvordan enkelte har evne til å finne veien, som står på og har en utrolig drive. Det har vært smittende for meg, det har rett og slett bidratt til å få mer guts og livsglede og humor inn i tilværelsen.

– Man kan fort bli dratt inn i et tempo og et mønster hvor man mister mye av dybden og klangbunnen i sitt forhold til mennesker og viktige saker. Så jeg tenker av og til at musikken, særlig jazzen og Sound of Happiness faktisk har gitt sjel og sinn den næring som skal til for å bli et mer helt mennesker.

Foto

– Det er så mange måter å leve livet på, men jeg tenker at meningen med livet er å leve det. Og å være i kontakt med seg selv og gjøre det som er riktig, sier Erling Johansen. Foto: Roar Vestad

I den andre delen av skalaen har Erling Johansen vært konsul. Da kunne han dra på seg smoking eller kjole og hvitt og gå inn i rommene som var mer styrt av protokoll og formaliteter.

Den var også på nittitallet at han begynte å faste.

– De mest ekstreme fasteperiodene, som kunne vare i over seks uker, skjedde i den tiden.

Siden har han fortsatt med årlig faste, gjerne tre uker i strekk. Han sier han derigjennom bryter med vaner og uvaner og renser opp.

– Jeg får andre perspektiver på ting og jeg får mye energi.

Lederen Johansen

Om han har bygd en ledelsesfilosofi på alle disse opplevelsene?

– For min del handler det om noen elementer som er viktig for meg, svarer han, – det å være til stede og se situasjoner, utfordringene og folkene, og å ta noen beslutninger som er mulige å gjennomføre. Først og fremst går jeg inn med et engasjement og fortrinnsvis med folk som har spisskompetanse, og så finner vi løsninger. Jeg er en teamspiller og opptatt av konsensus hvis det er mulig.

Han prøver å være løsningsorientert, forteller han.

– Jeg forsøker å ikke gå inn i noen storkonflikt, når det kan unngås. Det skjer jo at folk øser seg opp og ting kommer ut av fokus. Men da er jeg nok relativt god til å finne roen og se det litt ovenfra. Jeg har en evne til å være til stede og å løfte meg selv opp og se ting utenfra. Jeg kan puste ut og finne en slags ro i situasjonen. Jeg blir sjelden provosert. Jeg forsøker å være løsningsorientert og koker ting litt over, og det blir vanskeligheter, prøver jeg å fokusere på sak eller diskutere med noen jeg stoler på. Selv om jeg ikke har hyret inn noen coach eller mentor, har jeg folk jeg snakker fortrolig med når det trengs. Jeg prøver å forstå og er ingen autoritær sjef som gir ordre dagen lang. Med Fotografihuset er jeg i grenseland mellom kunst, kultur, næringsliv, det offentlige og akademia.

Jeg tror man blir et mer helstøpt menneske ved ­motstand

– Jeg må respektere og bygge opp den enkelte, i tillegg er det møter med de kreative, akkurat som når jeg leder et orkester. Fotografihuset i Bjørvika i Oslo har mange folk med sterke meninger, og som kanskje ikke ser helheten. Da forsøker jeg å se, formidle og lede an. Vi har rett og slett ambisjoner om at Fotografihuset skal bli en verdensarena for fotografiet. Hele det norske fotomiljøet, med foto-organisasjonene og mange av fotografifeltets ildsjeler har lenge drømt om å skape noe større i fotografiets ånd, slik mange større byer og hovedsteder har.

Strekker strikken

– Hva med dine svake sider?

– I enkelte situasjoner ser jeg nok at jeg i min respekt og ydmykhet for kompleksitet kan strekke ting litt lenger enn jeg burde for å prøve å finne en felles løsning. Det er ikke lett å vite når det er å gå for langt eller ikke, som regel lander det likevel. Retrospektivt kan jeg se at jeg kunne ha spart noen timer og dager, og spart meg for noen utfordringer, ved å ha skåret gjennom tidligere. Nå har jeg hatt en periode som har vært veldig krevende på mange plan, og da vet jeg at hvis jeg slipper taket, så går luften litt ut av prosessen. Jeg kan kjøre jeg meg litt vel hardt. Jeg kjører på til vi er i mål. Og da kan det nok skorte litt på søvnen.

– Har du opplevd det mange kaller «trøkker» i livet?

– Naturligvis. Det er en fordel å oppleve trøkkene, som du kaller det. Det gir resonans og forståelse. De trøkkene man får kan man lære av, hvis man vil. Jeg tror man blir et mer helstøpt menneske ved motstand.

– Merker jeg stagnasjon, reiser jeg til en annen posisjon mentalt. Jeg er av de som bretter opp ermene og ser ting litt annerledes. Jeg liker at ting er krevende og utfordrende og at det er mange elementer som skal samspille.

Musikk, puls og pust

– Musikken er egentlig det som har forløst det meste; musikalitet og timing. Skal jeg sette ord på noe som kan være en svak side eller en utfordring, er det at jeg over tid merker umusikalitet, ikke bare i musikk, men på hvordan folk får til flyten og rytmen. Musikken er universell, den er et annet språk og den har lært meg mye om samspill.

Og når han spiller, kobler han virkelig av, forteller Erling Johansen.

– Jeg har saksofonene og så er det didjeridooen. Skal du få det å funke på en didjeridoo så må du få i gang sirkulasjonspusten. Jeg trente på det i ungdommen, helt til jeg knakk koden. Jeg trente på støvsugeren, en Nilfisk. Det hender at når noe skal feires, så kommer de drassende med en støvsuger. Men jeg liker klangen på didjeridooen, det er en lavfrekvens som treffer. Det er nesten en slags terapi.

– Hva sier du om jeg spør deg om meningen med livet?

– Det er et stort og viktig spørsmål. Svar på slike spørsmål blir lett for pompøse eller for enkle, men jeg tenker at meningen med livet er å leve det. Det er ikke ett standardsvar som gjelder for alle, for det er så mange måter å leve livet på. Men jeg mener det er å være i kontakt med seg selv og gjøre det som er riktig. Forutsatt at man også har en tanke om hva det betyr for omgivelsene.