Et ritual for hjemlengsel

Midt i den ­travleste tiden før jul fylles kirker og kulturhus over hele landet med musikk. Musiker og produsent Erik Hillestad mener det har blitt et slags kollektivt ritual å gå på julekonserter. Helene Bøksle inngår i ritualet. Hun trekker tusenvis til sine julekonserter hvert år.

Allerede i slutten av november er «oppkjøringen» til jul i gang – med julemarkeder, julebord og pepperkakebaking, og for mange har også det å dra på julekonsert blitt en tradisjon. Både profesjonelle artister og lokale kor og korps byr på julestemning, og det kan virke som at «alle» drar på – i hvertfall én – julekonsert hvert år. Kanskje flere.

Julen har på mange ­måter blitt den folkelige sakrale ­høytiden i Norge

Et søk hos billettdistributøren Ticketmaster i begynnelsen av november, ga over 500 treff på julekonserter. Listen over kjente artister er lang; Sissel Kyrkjebø, Kurt Nilsen, Sølvguttene, Oslo Gospel Choir, Helene Bøksle og Christel Alsos, for å nevne noen.

Hvorfor er det blitt så populært?

Jeg spør Erik Hillestad – plateprodusent, musiker og en av gründerne av plate- og formidlingsselskapet Kirkelig Kulturverksted. Han er en nestor innenfor denne delen av musikkbransjen, og har fulgt utviklingen av julekonsertmarkedet fra begynnelsen av.

– Har dette med julekonserter «tatt litt av»?

– Absolutt! Jeg tar også noe av ansvaret for det, sier Erik Hillestad.

Tydelig fornøyd.

Gjennom hele sin karriere, har han forsøkt å integrere kirke og kultur.

Foto

Erik Hillestad – musiker, produsent og en av grunnleggerne av Kirkelig Kulturverksted – tar sin del av æren for at julekonserter er blitt så populært her i landet. Her fotografert i Kulturkirken Jakob i Oslo. Foto: Ingrid Lerø

Vi møtes i kjelleren i Kulturkirken Jakob, som Hillestad var med på å etablere som kulturarena gjennom Kirkelig Kulturverksted. Fra toppen av den smale steintrappen som fører ned til kjelleren, høres gitarspill. Hillestad viser vei inn til et stort rom med hvite murvegger og buede søyler fra gulv til tak. Belysningen er dempet, men litt dagslys sniker seg inn gjennom de små vinduene øverst på den ene veggen. Litt tilfeldig plassert midt i rommet står det en liten pult med to stoler, og et par meter bortenfor står en ærverdig gammel sofa i en dus grønnfarge, også den litt tilfeldig plassert, foran en hvit søyle.

– Det er her vi har kunstutstillinger, forklarer Hillestad, og tilbyr kaffe.

– Du sier du tar en del av ansvaret for at julekonserter har blitt så populært?

Erik Hillestad smiler, lener seg tilbake, og forklarer at han allerede på 80- og 90-tallet forsøkte å skape økt interesse for salmer blant norske artister. Det lyktes han med. I løpet av de siste ti-årene har salmer blitt en viktig sjanger for mange artister, egentlig året rundt, selv om det topper seg ved jul. Med unntak av etablerte ritualer som dåp, bryllup og begravelse, har han inntrykk av at julen er den tiden i løpet av året, hvor flest føler det er mest relevant å være i et sakralt forum.

–  Julen har på mange måter blitt den folkelige sakrale høytiden i Norge. Og dette har fått en forsterket effekt fordi salmer generelt har blitt veldig stuerent blant artister.

– Det er vel ikke bare artistenes forhold til salmer som forklarer hvorfor julekonserter har blitt et så stort fenomen?  

– Nei, det henger også sammen med at juleplater har vokst frem til å bli en sentral sjanger. Den første artisten som fikk full uttelling for dét var Sissel Kyrkjebø, med platen «Glade Jul», i 1987. Den ble allemannseie og solgte en halv million; helt pang, sier han begeistret.

Han viser til at fra det tidspunktet – og utover på 90-tallet, har juleplater blitt en viktig faktor både kommersielt og som et medium å uttrykke seg gjennom når man ønsker å være litt mer høytidelig og andaktsfull i det man ønsker å formidle.

Utenfra kan det vel nesten virke som at «alle» har ­julekonserter

– Julekonsert-veksten har vel også en sammenheng med den generelle nedgangen i platesalget?

– Joda, det er helt klart en faktor her, sier Erik Hillestad, som mener vi er heldige som har fått til dette med julekonserter her i Norge.

– For internasjonalt er det ikke selvsagt at folk strømmer til kirkene fra midten av november og frem til jul. Julekonserter er hos oss et godt utslag av folkereligiøsitet.

En av de største aktørene på julekonsertscenen er sangeren Helene Bøksle.

Jeg treffer henne en fredag morgen, på Oslo S. Folk haster av gårde, men ved rulletrappene ned til den gamle Østbanehallen har Helene Bøksle klart å finne et stille hjørne på en restaurant. Det er telys på bordene, lykter i taket og sofaer i mykt fløyelsstoff. Ikke julestemning, men stemningsfullt likevel. Bøksle er også på vei et sted, men hun er tilstede her og nå, med sitt milde vesen og skarpe, undrende blikk.

– Det er fint at man stiller spørsmål ved utviklingen, altså at dette med julekonserter har blitt et så stort fenomen. Utenfra kan det vel nesten virke som at «alle» har julekonserter, sier hun.     

Foto

Mange kjente artister holder mange og store julekonserter. Helene Bøksle har holdt sine julekonserter i 15 år, og er allerede i gang med å forberede neste års konsert. Foto: Jacob Johannes Buchard

Bøksle har sunget julen inn i snart femten år. Hun bekrefter at det hvert år strømmer tusenvis av mennesker over hele landet til konsertene hennes.

– Min julekonsert har vokst til å bli en av de største i Norge, sier hun og smiler.

Selv sier hun at hun er takknemlig for at hun får lov til å holde julekonserter. Dette er noe hun brenner for. Å formidle gjennom sang.

Men hva er det som gjør at vi, som publikum, år etter år, bare «må» få med oss en julekonsert eller to i løpet av desember? Hva er det vi leter etter?

– Dypest sett handler det om hjemlengsel, tror Erik Hillestad.    

Han viser til at vi lever i en tid hvor ting utvikler seg, og hvor vi konsumerer ting, i et veldig raskt tempo. Noen kan kanskje føle at de ikke henger helt med. Hvem blir vi oppi alt dette?

– Vi blir kanskje litt eksil i vår egen tid. Men julen bringer oss tilbake til barndommen; minner, fortellinger som sitter i ryggmargen, stemninger, lukter, lyder og musikk. Det gir oss en god følelse inni oss, fordi vi kjenner denne forbindelsen til den vi selv er, den vi var og den vi er blant andre mennesker.  

Helene Bøksle sier at det for hennes egen del har blitt veldig viktig å skape noe mer enn «bare» en julekonsert, nettopp fordi hun tror konsertene betyr svært mye for veldig mange. Hun vil at de skal sitte igjen med noe mer enn bare å ha lyttet til vakre sanger. Hun vil skape bilder, tanker og stemninger.

– Noen har mistet noen de er glad i, noen er syke, noen trenger å fylle et tomrom og noen har nettopp funnet kjærligheten.

Hun opplever at folk tar med seg sine historier inn i konsertrommet, med et ønske om å «fylle på» livet.

Dypest sett handler det om hjemlengsel

«Trangen» til å gå på julekonserter kan kanskje også handle om at vi undertrykker et åndelig behov gjennom resten av året, undrer Hillestad.

– Hvordan da, tenker du?

– Livet er hektisk, med mange krav og valg. Da kan det hende at vi undertrykker et behov for kontemplasjon – religiøse eller filosofiske tanker – og ro. Julen gir oss en sjanse til å forløse dette behovet.

Å sette seg ned og høre på vakker musikk kan være en sårt tiltrengt pust i bakken.

Helene Bøksle tenker, i likhet med Hillestad, at den sakrale stunden mange opplever på en julekonsert, er selve julen for mange.

– Og da tenker jeg; hvorfor skal man være kritisk til dette med at julekonserter har blitt så populært? Det gir jo så mye til så mange mennesker.

Hun håper at folk får en pause fra hverdagens stress og krav, og mulighet til å kjenne etter, når de kommer på hennes julekonsert.  

– Når stoppet du opp sist? Jeg ønsker at det skal være en konsert der folk finner roen og kan lukke øynene. Hos noen kommer kanskje tårene.

Foto

– Juleplater har vokst frem til å bli en sentral sjanger, registrerer Erik Hillestad.  Den første artisten som fikk full uttelling for dét var Sissel Kyrkjebø (bildet), med «Glade Jul» i 1987. Den ble «allemannseie». Foto: Hanna Franzén/TT / NTB scanpix

Med stadig flere konserter og flere artister som prøver seg på julesjangeren, både i kulturhus og kirker, har det vært en tilbakevendende kritikk at konsertene beveger seg bort fra det religiøse, altså selve julefortellingen.  

Det bekymrer ikke Hillestad. Han peker på at det ikke-religiøse aspektet alltid har vært der.

– Julerepertoaret er veldig bredt. Det er stemningsorientert fra det intense med barnet i stallen på den ene siden, og over til julefesten med nisser og dans på den andre siden.

Han ser de samme tendensene både i julekonserter og i tradisjonene i hjemmene. Juletregang byr for eksempel ofte på både religiøse sanger og sanger som bare synges for gøy.

– Og det er flott – og helt greit – at begge deler finnes. Det skal ikke settes noen restriksjoner.

Samtidig påpeker han at det finnes et melankolsk sinnelag i vår del av verden, som gjør at vi ofte tyr til det sakrale, og ofte litt mer mollstemte til jul. Julefeiringen hos oss er mindre preget av fest enn lenger sør i Europa. Festdimensjonen ved de kristne tradisjonene har blitt kuet.

– Men det er jo bare flott at folket danser rundt treet. Vi må passe oss så vi ikke legger noen føringer på at det er høyere verdi jo mer alvorstunge sanger man har med på julekonsertene. Det er fint med hele bredden.

Helene Bøksle er på sin side en av de artistene som stusser over at vi synger sanger om julebudskapet, uten å tørre å gå dypere inn i det. Hun spør seg hva det gjør med oss. Blir det bare myke kanter og ingen spørsmål eller undring?

– På mine julekonserter leser jeg juleevangeliet.

Hun kan det utenat. Hun deler det opp i tre deler, og leser høyt for publikum.

– Flere prester, som gjerne har vært på mange julekonserter, har kommet bort til meg etter konserten og sagt at «Du er den eneste som faktisk nevner juleevangeliet».

Det hører med til historien at Bøksle var 30 år da hun bestemte seg for å døpes. Selv om det var et personlig valg, var det også fordi hun ville at folk skulle vite at hun tror på det hun synger om.

– Jeg står for det jeg synger om med begge beina godt plassert i bakken. Jeg ønsker på ingen måte å overbevise, men å formidle og snakke om julebudskapet.

Det er et snev av frustrasjon i stemmen når hun snakker om sin undring over «de myke kantene» på julekonserter, og at det virker som at mange kanskje har blitt redde for å støte noen.

– Men juleevangeliet handler om så mye mer enn historien om et barn i en krybbe; det handler om nestekjærlighet, det å se og ta vare på hverandre, og å se det store i det lille.

Hun ønsker ikke å gå prester i gjerningen, men vil likevel formidle og berøre.

– Hvis jeg klarer det, har jeg lykkes.

Foto

Kurt Nilsen er også en av de store julekonsert-artistene. På årets juleturne markerer han at juleplaten hans fyller 10 år. Gjesteartist er Christel Alsos. Bildet er fra Nobels fredsfest i 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Vi kan velge og vrake i nærmest et utall julekonserter, lokale kor og korps medregnet. Likevel blir vi litt ekstra konservative rundt juletider, og vender ofte tilbake til de samme konsertene – år etter år, erfarer Erik Hillestad.

– Hvert år er det for eksempel i stor grad den samme gjengen som kommer på konserten til Solveig Slettahjell og Tord Gustavsen her i Kulturkirken Jakob, sier han.

Helene Bøksle har også erfart at selv om det kommer nye til i publikum, så er det også noen som kommer tilbake – år etter år.

– Og selv står jeg der med hjertet i hånda, hvert eneste år, med et ønske om å formidle og skape.

Om fortellingen om jul er aldri så velkjent hos både artister og publikum, så er det ikke nødvendigvis noen «quick fix» å skape og formidle julemusikk. Bøksle forteller at hun brukte fem år på å skape juleplaten «Det hev ei rose sprunge», som kom ut i 2009.

– Sangene trengte den tiden og jeg trengte tiden til å finne en rød tråd. Hvilken historie ønsker jeg å fortelle? Sangene er vakre i seg selv, men jeg måtte finne ut hvilket innhold jeg ønsket å skape.

Det er heller ikke enkelt å skape en julekonsert av høy kvalitet. Arbeidet med neste års julekonserter har allerede begynt. Helene Bøksle legger ned mye ressurser, i form av tid og forberedelser, for å skape det innholdet og den rammen hun ønsker. Derfor synes hun også det er synd når folk tror at dette er lettjente penger. Hun viser til at hun får lønn for et arbeid hun gjør gjennom hele året, og hvis hun kun hadde gått inn for dette bare for pengene, mener hun det ville skint igjennom, slik som i mange andre yrker.

– Jeg tenker jo at det er en grunn til at jeg har fått lov til å holde på i 15 år.