Audun Hetland
Ekstrem jakt på mestring
Et filmklipp viser to terrengsyklister som står klare på toppen av en bratt bakke. Syklene har solide rammer og grovmønstrede dekk. Syklistene er kledd i sportsklær, med hansker på hendene og hjelm på hodet. På hver hjelm er det montert et kamera. Det er psykolog, eventyrer og forsker Audun Hetland ved Universitetet i Tromsø som har plassert kameraene der. Han og forskningsteamet hans analyserer ansiktsuttrykkene til ekstremsportutøvere for å kunne si noe om hvorfor folk bedriver ekstremsport. Hva er det som driver dem?
Audun Hetland, eventyrer, psykolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, leder en forskningsgruppe som forsker på den menneskelige faktoren i høyrisikomiljøer. Under forskningen på ekstremsport prøvde han seg som basehopper. Foto: privat
– Jeg hadde lyst til å studere motivasjon fordi det er så grunnleggende menneskelig, og jeg ville se på noen som virkelig er motiverte. Det må du være for å drive med ekstremsport. Du må virkelig ville dette for å gjøre det, sier Audun Hetland, og minner om at motivasjonen vår er koblet til følelser.
– Enkelt sagt så vil vi ha mer av de gode følelsene og mindre av de dårlige. Men hva slags følelser handler dette om?
Tomme blikk
Filmen viser terrengsyklist Maria Aasheims ferd nedover fjellsiden. Hun suser nedover bratte fjellknauser og bortover smale, steinete stier. Sykkelhjulene ruller. Hopper. Ruller. Hopper. Det er krevende å holde balansen, og nærbilder av ansiktet til test-syklisten viser et fast, men tomt blikk. Ansiktet ser nesten helt uttrykksløst ut.
I en annen film Hetland har tatt opp av ei jente som kjører på ski, skjer det samme. Den snøkledde bakken er bratt, og mens hun manøvrerer seg nedover er ansiktsmusklene nesten uten bevegelse. Blikket er fast, men tomt. Det er så man undres: Trigger det å kaste seg ut bakker og fjell overhodet ingen kriblende fryd? Hvorfor gjør de dette hvis de ikke får noe «lykke-kick» mens de holder på?
Tilbake i filmen fra sykkelbakken ser vi at følelsene til slutt skifter. Maria Aasheim er nede, hun sykler over en liten, flat trebro i bunnen av bakken når gledesropet kommer:
– Juhooo!!!!
Hun hopper av sykkelen, og like etterpå sier hun til kamera:
– Jo, etterpå så blir man jo veldig glad. Jeg må juble litt, jeg.
Og nå «lever» ansiktet hennes; smilet er så bredt at øynene blir smale. Hun ler. Så sier hun:
– Men jeg er redd mens det skjer …
Selektiv hukommelse
Interessen for ekstremsport er økende i den vestlige verden. Helt frivillig utsetter folk seg for aktiviteter der det er risiko for alvorlig skade eller død. Hetland har studert basehoppere, terrengsyklister, skikjørere og elvepadlere i ti år, og tok i 2016 doktorgrad på motivasjonen bak ekstremsport. Etter dette, i 2018, publiserte han artikkelen «Skiing and Thinking About It: Moment-to-Moment and Retrospective Analysis of Emotions in an Extreme Sport» i tidsskriftet Frontiers of Psychology.
Jeg er redd mens det skjer
Forskeren har i alt intervjuet over hundre ekstremsportutøvere, han har målt puls og fart og han har brukt spørreskjemaer for å finne motivasjonsfaktorene. Men hukommelsen er selektiv, og etter at aktivitetene var over, var det vanskelig for utøverne å beskrive de følelsene de hadde hatt underveis. I 2012 tok Hetland derfor i bruk en ny metode, som ingen hadde brukt på dette forskningsfeltet før. Han begynte å filme ansiktene til ekstremutøverne mens de hoppet, syklet, padlet og kjørte på ski.
Filmene ble lastet inn i et dataprogram, som analyserer bildene med utgangspunkt i psykolog Paul Ekmans teorier om følelser og universelle ansiktsuttrykk som glede, frykt, sinne, tristhet, avsky og overraskelse. Dataprogrammet gir 25 målinger av ansiktsuttrykk hvert sekund, og målingene analyseres sammen med andre data; som puls og fart.
I sum viste deg seg at analysene avdekket et mønster.
Forsker Audun Hetland har tatt i bruk en ny metode der han filmer ekstremsportutøveres ansiktsuttrykk. Her er to av forsøkspersonene, før de skal sykle nedover en bratt fjellside. Foto: Stig Brøndbo/UiT
Drives av mestring
Hetland så det samme hendelsesforløpet hos andre ekstremsportutøvere som hos terrengsyklist Maria.
– Det vi ser, er at utøverne nesten ikke har noen ansiktsuttrykk underveis. De ser litt «steinansikt» ut. Noen kan trekke øyenbrynene ned og se litt sinte ut. De er fokuserte og konsentrerte, men idet bakken flater ut og de bremser opp, da kommer smilet. Da har de vært i opplevelsen, og da kjenner de på at «dette mestrer jeg». Det er da belønningen kommer, sier Hetland, som i sine studier er kommet til at mesteparten av ekstremutøvernes motivasjon ligger i nettopp mestring og utvikling.
Ytre motivasjon handler om det vi gjør for å få en belønning utenfra, for eksempel penger. Indre motivasjon handler om det vi gjør fordi vi selv liker det.
– Et ønske om status er ytre motivasjon, og den er der hos oss mennesker. Vi er sosiale dyr, som gjerne vil bli inkludert i grupper, men det er ikke den ytre motivasjonen som brenner sterkest hos oss. Det som driver folk lengst, er den motivasjonen som kommer innenfra; herunder det å mestre ting, sier Hetland.
– Hva med følelsen av å kjenne på risiko? Betyr ikke dét noe for ekstremsport-utøverne?
– Det er en del av det å mestre.
Risiko trigger mestring
Som ekstremsportutøver må du sette deg mål som er på grensen av det du kan klare, utdyper Hetland.
– Du må strekke deg så lang du er, og jobbe knallhardt mot det. Du kan være forbanna og frustrert mens du holder på, men når du først får det til, er det kjempekjekt. Det er det filmklippene viser.
Vi kan alle trene på å bli flinkere til å tåle det som er ubehagelig
Hetland forteller om en basehopper som virkelig brølte ut sin glede etter en landing. Han hadde forsøkt å fly en bestemt linje i to år. Hver gang han ikke hadde klart målet sitt, hadde han vært sur og forbanna. Da han til slutt endelig klarte det, var gleden eksplosiv.
– Det er lett å tenke at en basehopper alltid vil være glad når han eller hun lander, men for den som ikke er nybegynner er ikke det å overleve målet. Det handler om å få til noe i luften. Å strekke seg etter et mål. Dette er dypt menneskelig, og risiko er en del av dette spillet. Hvis det å gjøre feil ikke får noen konsekvenser, er det heller ingenting å mestre. Risiko er et nødvendig onde for å sette opp mål som er vanskelige. Og jo mer det er å mestre, jo mer belønning og mestringsfølelse er det å hente etterpå, sier Hetland.
Han sammenligner det med å stå på en scene og synge. Hvis det er tomt i salen, er ikke risikoen så stor, og det gjør ikke så mye om du synger feil. Med publikum til stede er det annerledes. Da øker både risikoen og mestringsfølelsen når du har klart det.
Fremgang og frykt
Gunnar Breivik, som er professor emeritus ved Norges idrettshøgskole, har også forsket på ekstremsport. Han kjenner seg igjen i Hetlands funn om mestring som motivasjon. Både hos toppidrettsutøvere og hos ekstremsportutøvere.
– På 90-tallet studerte vi de beste norske idrettsutøverne. Dette var en gullalder i norsk idrett. Vi hadde OL-vinnere på ski, hvor vi pleier å være sterke, men det kom også en kar fra Trøndelag og tok gull på 800 meter i friidrett, sier Breivik, med henvisning til Vebjørn Rodals gull fra OL i Atlanta i 1996.
Gunnar Breivik, professor emeritus ved Norges idrettshøyskole, mener at ekstremsport til dels kan forklares som en motreaksjon mot et samfunn som blir stadig mer forutsigbart og kontrollert. Foto: privat
Breivik og kollegaene plukket 18 av de beste norske utøverne, og gjorde noen interessante funn. Da disse utøverne var tenåringer, 16 til 19 år gamle, var de ikke opptatt av å bli best i verden.
– Men de syntes det var så utrolig moro å trene, mestre aktiviteten og se fremgang. Det var det som overskygget alt annet. Først relativt sent skjønte de at de kunne bli blant de beste i verden.
I ekstremsport er imidlertid mestring viktig på en annen måte enn i annen idrett, legger Breivik til. Han bruker det å gå på line som et eksempel. Å gå én meter over bakken er vanskelig å mestre, men hvis du flytter linen ti meter opp, skal du ikke bare mestre balanse. Du må i tillegg mestre både den kroppslige frykten for fare som slår inn og den mer reflekterende, mentale frykten.
Ekstremsport er også spesielt fordi det nettopp på grunn av risikoen kreves et veldig fokus.
– De vil leve, også basehoppere elsker livet. Derfor må de mestre det de holder på med, i tillegg til at de må mestre den kroppslige og den tankemessige frykten. Kravet til mestring blir der og da altoppslukende.
Risiko ikke målet
Opplevelsen av risiko er en del av det å mestre, men det er ikke selve målet, ifølge Hetland. Hans erfaring er at risikosportutøvere er veldig opptatt av sikkerhet, og at de jobber kontinuerlig med å minimere risiko. Målet er å mestre, utvikle sine egne evner og vokse som menneske.
– Folk begynner ikke med ekstremsport fordi samfunnet ellers er så trygt og forutsigbart at tilværelsen blir kjedelig, da?
– Sosiologene forklarer ofte ekstremsport slik, eller med at du gjør det for å vinne status og anerkjennelse. Jeg tror det kan være noe i begge deler. De tenker i større grad enn psykologene også at ekstremsport er et overskuddsfenomen. Folk må ha både tid og ressurser for å holde på med dette. Dermed er det også blitt et statussymbol, noe som er en ytre motivasjon. Men det jeg finner, når jeg spør ekstremsportutøverne selv, er at det er mestring som er viktigst.
Maria Aasheim i forskningens tjeneste. Filmopptak viser at ekstremsportutøvere nesten ikke har noen ansiktsuttrykk mens de bedriver aktivitetene sine. De er fokuserte og konsentrerte. Foto: Stig Brøndbo/UiT
Reaksjon mot trygghetssamfunnet
Professor Gunnar Breivik mener at ekstremsport til dels kan forklares som en motreaksjon mot et samfunn som blir stadig mer forutsigbart og kontrollert.
– Jeg tror det er et viktig perspektiv. Paradokset er at samtidig som samfunnet er blitt tryggere, så har vi fra 70-tallet av sett en sterk økning i ekstremsport, action sport, livsstil-sport – det har mange navn. Poenget er at stadig flere mennesker tester grenser og gjør ting som samfunnet for øvrig mener er dumdristig og unødvendig, sier han, og minner om at vi mennesker har en biologisk komponent i oss som ønsker å mestre fare. Vi har et behov for å mestre det som er vanskelig.
– Nansen snakket mye om dette, at ingenting var verdt å oppnå uten en viss risiko. Se på små barn. De tester hele tiden De tester hvor høyt de kan klatre i trær, og hvor fort de kan sykle. Det som skjer i ekstremsport er en fortsettelse av det barn gjør i barndommen.
Det er imidlertid stor forskjell på hvor stor kroppslig spenning vi mennesker ønsker og oppsøker.
– Funn i tvillingstudier har vist at 60 til 70 prosent av det fysiske spenningsbehovet skyldes en genetisk komponent. Noen barn er, helt fra de er små, disponert for å klatre høyt. Andre trives lavere nede. Dette er det litt motstrøms å si her i Norge, hvor vi liker å tenke at alle er like.
Må tåle motgang
Hva de som søker sterk sansestimulering, det vil si et høyt spenningsnivå, gjør for å oppnå dette, vil avhenge av hva de møter på livet, mener Breivik.
– Noen blir kanskje innbruddstyver, andre basehoppere. Det vil være sosialt og kulturelt bestemt. De med sterkest behov for spenningsstimulering velger utfor som gren på ski, ikke slalåm. De velger typisk også spennende former for sport, som klatring, elvepadling og fallskjermhopping. De velger aktiviteter hvor det ikke bare er fysiske, ekstreme forhold som skal mestres. De må også mestre den sansemotoriske opplevelsen av fare.
Risiko er et nødvendig onde for å sette opp mål som er vanskelige
Ved sterke sanseopplevelser er det ifølge Breivik to viktige psykologiske faktorer som slår inn. Ved tester er det typisk at basehoppere og andre ekstremsportutøvere scorer høyt på ønsket om å utforske nye opplevelser. De liker å teste hva det er mulig å få til. En annen faktor er mental tøffhet og drive.
– Gjennomføringsevnen er ofte sterk hos de som søker sterke sanseopplevelser. Skal du drive med basehopping eller annen ekstremsport, må du ha evne til å stå på. Du må ha drive, og du må ha en viss ufølsomhet for motgang og smerte.
3 typer følelser
Det er følelser som driver oss, og følelser har ulike funksjoner. Audun Hetland viser til at noen av de mest grunnleggende følelsene våre kan deles inn i tre: Positive følelser – velbehag, tilfredshet, glede; negative følelser – sinne, tristhet, frykt; interesse og engasjement.
At vi gjør ting fordi vi ønsker glede og velbehag, er opplagt. Ifølge psykologene ligger det imidlertid også drivkrefter i negative følelser. Etter at noe trist har skjedd må vi eksempelvis finne ny mening i tilværelsen. Og redsel kan være nyttig, fordi følelsen får deg til å ta vare på deg selv i farlige situasjoner. Mestring og det å utvikle seg, ekstremutøvernes viktigste motivasjon ifølge Hetlands studier, handler på sin side om interesse og engasjement.
Personlig vekst – det å utvikle seg gjennom å lære og strekke seg etter nye mål – er en av de brikkene vi trenger for å fungere optimalt. Hva som er et meningsfullt mål, vil variere fra person til person. Foto: Audun Hetland, UiT
Født til utvikling
– Dette er velkjent i psykologien. Vi er født med et ønske om å utvikle oss og nå vårt potensial. Dette er motoren som driver oss fremover. Jeg har en toåring og en fireåring hjemme. Jeg så dem da de lærte seg å gå, og det er vanskelig. Det går sjelden bra til å begynne med, men de vil så gjerne. De vil, vil, vil! Hvis vi mennesker ikke hadde hatt en sånn drivkraft i oss, hadde vi fremdeles krabbet rundt på gulvet.
Det er slike drivkrefter som får folk til å løpe maraton, forklarer Hetland. Det er tungt, langt, du vinner ikke og det er ikke bra for helsa, men du blir veldig oppslukt. Ofte konkurrerer du ikke mot andre enn deg selv, du gjør det fordi det er interessant, engasjerende og gjerne på tross av at det føles ubehagelig.
– Målet er å bli flinkere – å mestre. Etterpå sier mange at det var en flott opplevelse.
Psykologen minner her også om betydningen av å veksle mellom velbehag og det å strekke seg etter et mål. Vi trenger å strekke oss. Og vi trenger å hvile, før vi igjen er klare for å strekke oss.
Livets store sprang
Professor Gunnar Breivik tror det er noe å lære av ekstremsportutøvernes vilje til å tåle ubehag og frykt.
– I dagens samfunn dopes mye ned på en eller annen måte. Med tabletter og smertestillende, terapi og omsorg. Jeg vil ikke unnvære noe av dette, men jeg mener at vi mennesker ofte har mer å gå på enn vi tror. Vi kan alle trene på å bli flinkere til å tåle det som er ubehagelig, for vi alle kommer i situasjoner i livet hvor vi må utsette oss for ting ikke har full kontroll over, sier Breivik, som for tiden forsker på en annen side av dette: Vi lærer ikke bare gjennom å bygge stein på stein, kontinuerlig pedagogikk, men også gjennom store overganger; diskontinuerlig pedagogikk.
Det ser ut til å være viktig at du selv får sette dine egne mål
– Livet består av en del brå overganger og svingninger. Dette er noe av det som er typisk i ekstremsport. Noen ganger må du i livet dessuten ta beslutninger. I ekstremsport må du det. Du kan ikke hoppe litt basehopp. Enten så hopper du eller så hopper du ikke.
Å fungere optimalt
Motivasjonsforskning kan bidra til å si noe om hva som skal til for at vi mennesker har det så bra som vi kan ha det. Psykolog Audun Hetland viser til at man kan dele det å fungere optimalt som menneske inn i fire deler: autonomi – du er sjefen i ditt eget liv, gode sosiale relasjoner – å ha det bra sammen med andre, mening – du opplever en mening i det du driver med, personlig vekst – utvikling gjennom å lære og strekke seg etter nye mål du forsøker å mestre.
– Det er den personlige veksten jeg har forsket på.
– Hvor viktig er den opp mot de andre faktorene?
– Det vet vi ikke, men jeg tror at det er fundamentalt at vi mennesker beveger oss i en retning og vokser. I den sammenheng ser det også ut til å være viktig at du selv får sette dine egne mål. Du risikerer å gå lei og miste motivasjonen hvis du forsøker å nå mål som ikke er dine egne, men noen andres.
– Jo mer det er å mestre, jo mer belønning og mestringsfølelse er det å hente etterpå, sier forsker Audun Hetland. Risiko er en del av spillet, men ikke et mål i seg selv. Foto: Audun Hetland, UiT
Tomheten etterpå …
– Av og til hører vi om folk som har jobbet lenge og hardt for å nå et mål, og som klarer å oppnå det, men som likevel kjenner på en stor tomhet etterpå?
– En krevende og spennende oppgave som krever alt av oss over tid kan være både slitsom, meningsfull og oppslukende på samme tid. Når oppgaven plutselig er slutt, så har vi ikke rukket å flytte fokus videre til neste mål, og – kanskje etter en kortvarig glede, blir det tomt mens vi staker ut kursen videre i livet. Før vi igjen kjenner på entusiasmen som driver oss mot nye mål og gleden ved at vi beveger oss mot dem – samt velbehaget hvis vi når dem. Jo mer intenst fokus vi har hatt på et mål over lengre tid, og jo færre andre mål vi har, jo tommere kan det bli. Det er langturseilerens blues, det der. Å komme hjem er noe du har lengtet etter, men når du først er der, så kan det føles tomt. Seilere blir rastløse og noen må bare ut igjen – for å nå et nytt mål.