– Det er mitt ansvar å vise noen barndommer som ellers ikke kommer til syne

Denne artikkelen ble først publisert 16. september 2019. Du kan bestille et gratis prøveabonnement på Magasinet Plot her.

Gro Dahle er en modig forfatter. I over 20 år har hun skrevet bildebøker om sånt som vi helst ikke vil snakke om; fedre som slår, incest, søskensjalusi, porno, psykisk syke omsorgspersoner. Hun har satt søkelyset rett inn i de mørkeste krokene og med det hjulpet massevis av barn, som har sittet forskremt inni der, og trodd at de var helt alene i verden med sine vonde erfaringer.

«Hvordan visste du om meg?» er en vanlig replikk fra et barn som kommer fram til Dahle etter at hun har vært på et av sine utallige besøk på skoler eller biblioteker og lest høyt fra en av bøkene sine. De har trodd at de var helt alene med sine mørke hemmeligheter, men plutselig forstår de at det er lov til å snakke om det. Boka kan fungere som en venn, som kan hjelpe en til å snakke om det unevnelige.

Skarpskodd

I Gro Dahles og ektemannen Svein Nyhus sitt koselige hjem i et trehus på Tjøme er tankene på slik brutalitet temmelig fremmed. Vaffeljernet damper og tre glade pudler svinser forventningsfullt rundt matmor. De vet at hun deler med dem. Gro selv smiler velkommen mellom de to museflettene som nærmest er blitt hennes varemerke. Det gir henne et uskyldig preg, men ikke la deg lure. Hun er skarpskodd og uredd når hun har satt seg noe fore, og det har hun gjerne.

Hun har satt ­søkelyset rett inn i de mørkeste ­krokene.

I starten skrev Gro Dahle dikt og noveller. Etter hvert kom en serie med enkle bildebøker for de minste. Men i 1997 tok hun spranget over i det som skulle komme til å bli hennes spesialitet: å lage skjønnlitteratur for barn om vanskelige emner. Den første boka het «Den grådige ungen – ei bildebok om sjalusi og ei jente som vil ha og ete alt». Så kom «Bak Mumme bor Moni» som handler om sinnemestring og «Snill», som forteller historien om ei jente som er så snill at hun til slutt blir usynlig og borte i veggen. Alle bøkene er illustrert av Dahles mann, Svein Nyhus. Men virkelig farlig ble det først i år 2003 da de laget boka «Sinna mann». Den handler om en far som er voldelig mot sitt lille barn.

Fra barnets vinkel

Foto

Når Gro Dahle skriver om vanskelige emner vil hun at de voksne skal forstå, men ikke alle barn – bare de barna det gjelder. Tegning fra boka «Bak Mumme bor Moni». illustrasjon: Svein Nyhus, Cappelen Damm

– Hvordan gikk det til at du begynte å skrive slike ‘farlige’ bøker?

– «Sinna mann» ble rett og slett ‘bestilt’. Øivind Aschjem som jobbet i Alternativ til vold, kontaktet meg og fortalte at han kunne trenge ei slik bok. Han drev med terapisamtaler og hadde grupper for både barn og voksne. Han var opptatt av hvordan man kunne forandre adferd. Og så tenkte han at hvis man hadde ei bildebok som viste hvordan slike situasjoner ble opplevd fra barnets vinkel, ville det kunne være med på å snu mønsteret. Han hadde nemlig gjort en interessant erfaring med boka «Bak Mumme bor Moni». Jeg skal vise seg noe, sier Gro Dahle.

Hun finner fram boka i den store haugen av bildebøker som ligger på bordet foran oss («Jeg syns man skal vasse i bildebøker! Da barna var små, pleide vi å låne en hel kasse om gangen»). Hun blar opp på en av tegningene, som viser et uskyldig barnefjes med hjulspor over.

Aschjem hadde erfart at når han viste den tegningen i terapigruppene, var det enkelte voldelige menn som begynte å gråte. Slik fikk han ideen til å be Gro og Svein om å lage ei bok som var enda mer spisset inn mot dette med vold i hjemmet. Han ville at det skulle bli ei bildebok som fantes på McDonalds, bensinstasjoner, matbutikker, overalt! Nærmest gratis skulle den være også. Folk skulle snuble i den. Uansett hvor de snudde seg, skulle den finnes!

Foto

I boka «Krigen» møter vi Inga. Når mamma og pappa kriger, er det som om krigen flytter inn i henne. Der blir den boende, selv lenge etter at mamma og pappa har flyttet fra hverandre. illustrasjon: Kaia Linnea Dahle Nyhus, Cappelen Damm

En slik utbredelse var naturligvis ikke mulig. Det er dyrt å produsere bildebøker, og det var med nød og neppe at forlaget lot seg overtale til å være med på dette. De syntes salgspotensialet virket labert. En fortelling om en far som slår barnet sitt er liksom ikke akkurat en hyggelig gavebok. Men så ble det ordnet slik at organisasjonen Vitne til vold kjøpte inn et stort antall, og med den vanlige innkjøpsordningen og utsiktene til å bli spredd på alle landets biblioteker i tillegg, lot de det stå til.

«Ikke for barn!»

Reaksjonene var blandede. Mange var forskrekket. Og på bibliotekene ble «Sinna mann» ofte satt på ei hylle høyt oppe. En gang Gro Dahle var på et bibliotek fikk hun se en mor sammen med et lite barn som hadde tatt med seg boka for å låne den. Da kom bibliotekaren løpende etter dem og sa, «Nei, nei, den må ikke lånes, den er ikke for barn!»

Gro Dahle ler oppgitt, men hun forstår jo at mottakelsen må bli blandet når man bryter et tabu. Og egentlig er hun ganske fornøyd, for at hun som egentlig er sånn ei snill jente hadde greid å provosere så kraftig.

Stripe på nesa

– Hadde du ingen problemer selv med å gå inn i dette oppdraget?

Foto

Det er lite i hjemmet til forfatter Gro Dahle og ektemann og illustratør Sven Nyhus som minner om den ­brutaliteten Dahle skriver om i flere av barnebøkene sine. Her får husets tre pudler smake på vaflene. Foto: Marianne Lystrup

– Jeg syntes det var kjempespennende. Men jeg sa med en gang at jeg har ikke noe forhold til voldelige hjem. Hjemme hos oss var det ikke krangel i det hele tatt. Vi var aggresjonsskye. Når faren min ble sint, kunne han få ei hvit stripe på nesa og litt strammere munn. Og når moren min ble sint, ble hun fuktig i øynene.

– Du lærte deg å tolke mange små signaler, da?

– Ja, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle forstå hvordan det var å være dette barnet som blir slått. Da hjalp Svein meg. Han minnet meg om at jeg blir redd når folk blir sinte. Bare noen snakker høyt, blir jeg redd. Så jeg brukte angsten min for høye stemmer som utgangspunkt. Men jeg måtte ha mer enn det, og da fikk jeg Øivind Aschjem til å intervjue barna i terapigruppene. De kunne forklare. Hvordan kjennes det i kroppen? Hva tenker du da? Hva gjør du da? Helt konkret og fysisk. Det trengte jeg. For slike reaksjoner hadde ikke jeg i kroppen på samme måte.

På bibliotekene ble «Sinna mann» ofte satt på ei hylle høyt oppe.

Barn er annerledes

– Du er vàr for psykologiske nyanser som sitter i kroppen?

– Ja. Det skriver seg nok fra psykologistudiene mine. Og hele min oppvekst også forresten. Jeg reagerte med kroppen på mye rart. Fikk feber og vondt i magen når det var ting jeg ble oppskaket over. Kroppen min har vært veldig til stede i livet mitt, haha! Derfor har jeg også lyttet mye til kroppen, for den har fortalt meg hva jeg føler.

Foto

Boken «Sinna mann» handler om sinnemestring og en voldelig far som slår sitt lille barn. Gro Dahle er en av få forfattere som er uredd nok til å skrive om disse tingene. Foto: Marianne Lystrup

Gro Dahle forteller at hun hadde stort utbytte av utviklingspsykologen Jean Piaget sine teorier om barndom. Han listet opp 16 trekk som gjør barn til barn, og disse har hun i bakhodet når hun skriver bildebøkene sine. Det er viktig å være klar over at barn er fundamentalt forskjellige fra voksne. For eksempel er de egosentriske på godt og vondt, slik at de har lett for å tenke at alt som skjer, er deres skyld. De har også forestillinger om at alle ting er besjelet. Hva og hvem som kan tenke og snakke, står ikke klart for dem. De ser heller ikke så lett helhet. Verden består av detaljer. Slike ting tenker hun på når hun skriver. Og så husker hun sin egen usikkerhet som barn, forteller hun:

– Jeg jobbet hardt for å forstå følelsene i familien. Hvem føler hva? Er jeg snill nok nå? Flink nå? Jeg var redd for ikke å være blid nok, snill nok. Jeg var på tolkningsutkikk hele tida for å finne ut om det var bra nok å være den jeg var.

Sinna opera

«Sinna mann» har siden fått stor utbredelse, både i Norge og i andre land. Den er også blitt til flere barneteaterstykker, filmer og to operaer, en i Danmark og en i Sverige.

– Opera passer sikkert bra, for det er mye lyd i en sinna mann!

– Ja det var fascinerende, men det ble nesten for mye. Opera er jo som uttrykk ganske skremmende i seg selv. Den danske forestillingen var praktfull, men barna begynte å gråte nesten med en gang – allerede mens det bare skulle være lykkelig og fint. Selv jeg syntes det var skummelt.

Jeg vil at de ­voksne skal forstå hva det handler om, men ikke alle barn – bare de barna det gjelder

– Du satt kanskje på første rad også?

– Haha, ja jeg gjorde det. ‘Faaaaar!!!!’, demonstrerer hun med en fryd så sterk at hundene kommer logrende og tror det betyr mer vafler.

– Det var voldsomt. Men også animasjonsfilmen Anita Killi laget, ble sterk. Det er noe med at når det kommer lyder og musikk, da stiger temperaturen og alt blir mer kraftfullt og skumlere. Med «Sinna mann» var det forresten en interessant uenighet da den skulle oversettes til japansk. Det japanske forlaget likte ikke slutten. For japanerne trodde ikke på terapi, så de ville ikke at det skulle gå bra til slutt. De ville at far skulle i fengsel. For er du født voldelig, er det ikke noe å gjøre med, mente de. Det er fascinerende hvordan ulike kulturer kommer til syne når man oversetter skjønnlitteratur, reflekterer Dahle.

Porno

Internasjonalt oppstuss ble det for alvor i 2017 da det ble kjent at Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus skulle lage bildebok for barn om pornografi. Inn i det hyggelige huset på Tjøme kom det opprørte telefoner fra tyske, nederlandske, svenske, japanske, polske og spanske medier.

– Det var vanvittig intenst og jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde nylig utgitt boka «Blekkspruten», som handler om incest, og den var det ingen som reagerte på, men porno altså! Det er det verste jeg har opplevd i forbindelse med bildebøkene.

– Hvilke konklusjoner trekker du av det?

– Pornosamtalen er tydeligvis farlig. For det er jo det den boka dreier seg om; hvordan man snakker om porno med barn. Ikke i noen av artiklene sto det at porno var negativt. Det var bildebok om porno som var negativt. Det enorme pornopresset vi har i samfunnet, sto det ikke noe om noen steder. Og Willy-Tore Mørch, pensjonert psykologiprofessor, uttalte seg: «Det skal ikke snakkes om porno før barn er 16 år.» Jeg må le. Det var helt koko, hele debatten.

Men det tok fort slutt. Da boka «Sesam sesam» kom ut, fikk den flere gode anmeldelser, men det ble ikke mer sensasjonspreget skriving.

Incest

Foto

Kan man få det bra igjen, etter å ha vært igjennom en krig? Boka «Krigen» ble i 2014 nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. illustrasjon: Kaia Linnea Dahle Nyhus, Cappelen Damm

– Tabuer har forsøksvis blitt feid bort og under teppet. Hvordan velger du hvilke tabuer du vil røske ut?

– De fleste tabuene jeg har jobbet med, har jeg egentlig ikke villet skrive om. Sånn som incest. «Blekkspruten» ville jeg først ikke skrive. Jeg sa nei da de spurte. Men det ble liggende som en dårlig samvittighet. Jeg følte på at jeg burde bruke språket mitt for å gjøre noe med det. Og så fikk jeg på et tidspunkt en pris av Barnebibliotekarene. Jeg møtte opp på Lillehammer og etter overrekkelsen sa de: «Nå vil vi at du skal skrive om incest. Det er så mange som spør om bøker om det og vi har noen pedagogiske hefter, men ingen skjønnlitterær framstilling sånn som du skriver.» Da tenkte jeg: OK da. Og på vei fra Lillehammer surret det i hodet mitt. Og da jeg kom på at det kunne illustreres med en blekksprut, løsnet det.

– Blekksprut?

– Da må jeg ha en lang digresjon….

– Kom igjen!

For de barna det gjelder

– Når jeg skriver om vanskelige emner, vil jeg at de voksne skal forstå hva det handler om, men ikke alle barn – bare de barna det gjelder. Derfor må jeg lage en metafor som for de barna det gjelder er åpenbar. De vil kjenne igjen fortellingen fra seg selv. Men de barna som ikke har opplevd dette, vil jeg skal slippe det. Derfor må det være en metafor som kan være et eventyr, som slipper noen barn inn, men ikke alle. «Blekkspruten» har en overflatefortelling som for noen barn kan være spennende: Denne morsomme gutten med magiske evner som kan trylle seg om til elefant og ape, bøffel og… blekksprut! Ja, det er litt skummelt, men det er ikke farlig-farlig. Han blir blekksprut og da kommer armene og åååå, da syns barn det er gøy. Det eneste de kanskje ikke helt skjønner, er hvorfor pappaen blir sint på den flinke gutten.

Mens de få barna som har erfaring med incest, kommer til meg etter at jeg har lest opp og forteller det. Da sier jeg: Si dette til læreren din også, for nå er det lov til å fortelle om det. Nå har jeg fortalt om det, så nå kan du fortelle din historie. Til læreren, eller helsesøster, mamma eller bestemor. For nå er det ikke hemmelig lenger. Og da blir de så blide! Det har overrasket meg, for jeg tenkte i utgangspunktet at de barna som kjenner at det treffer dem, ville bli lei seg og få traumene opp i seg, men alltid er de et stort smil. «Er det lov å snakke om det nå?» «Å så fint!». Slike reaksjoner har jeg fått mange ganger. Både fra incestboka og «Sinna mann». Det er ganske sterkt, sier Gro Dahle.

Med bildebøkene er jeg opptatt av det etiske ansvaret mitt

Forvirrende kan det også være. Voksne forstår ikke alltid hvordan barn reagerer. Som når de i noen barnehager ber henne om ikke å lese opp «Sinna mann», men heller «Snill». Den som handler om ei jente som er så snill og taus at hun blir borte i veggen. Men den syns noen barn er skikkelig skremmende. Boka er forresten blitt populær i Japan, Korea og Kina, men da for voksne. Dahle smiler av at det feministiske perspektivet i boka er blitt oppfattet så sterkt at den er blitt en del av kvinnekampen der borte.

Føler ansvar

– Hva har det gjort med deg å skrive disse vanskelige bøkene?

– Et par ganger er jeg blitt spurt om å holde foredrag om ansvar. Jeg regner med at det er fordi de mener at bildebøkene forholder seg til etikk. Jeg har egentlig ikke vært meg det bevisst, men har med disse bildebøkene tatt ansvar. Med voksenbøkene mine tenker jeg ikke på etikk og ansvar. Tvert imot, hvis jeg kan bryte den etiske linje, gjør jeg veldig gjerne det. Men med bildebøkene er jeg opptatt av det etiske ansvaret mitt. Det er to helt forskjellige forfatterskap. I barnebøkene mine har jeg heller ikke noen etisk føring. Da bare skriver jeg i vei. Så at jeg har utviklet disse etiske bildebøkene, er en overraskelse for meg. Det er gått fra å være moro til å være viktig. Det er barndommer i Norge og i verden som trenger å belyses. Det er mitt ansvar å vise noen barndommer som ellers ikke kommer til syne.

– Hva blir det neste du vil trekke fram i lyset?

– Jeg jobber med skolevegring nå. Det er minst en per klasse som strever fordi de ikke har lyst til å gå på skolen og det er et voksende problem. Jeg var selv skolevegrer, så dette vet jeg litt om, sier Gro Dahle. Så da blir det nok ikke så lenge før hun kan legge enda ei bok i den store haugen av bøker som hun har skrevet.