– Det er mennesker som står bak brutale regimer

Danske Stokkendal Polsen har bakgrunn fra både film og internasjonale relasjoner og ble introdusert for Aung San Suu Kyi via en felles venn. Det ble starten på fortellingen om det brutale militærdiktaturet som ville bli et demokrati.

1. Hvordan vil du beskrive ditt møte med Aung San Suu Kyi? Hvordan opplevde du henne som person og politiker?

– Jeg har møtt henne tre ganger. Første gangen ble jeg introdusert gjennom hovedkarakteren i min forrige film, Robert Cooper, som er en nær venn av henne. Hun var vennlig, men bestemt – spurte direkte om prosjektet mitt og avbrøt meg hvis jeg sa noe hun var uenig i. Jeg husker at jeg sa at jeg, i likhet med resten av verden, så et mirakel i form av demokratiseringsprosessen. Da avbrøt hun meg og sa at det var slett ikke et mirakel, og at militæret fremdeles stod sterkt ved makten. Det var i 2014. Da jeg senere skulle gjøre et intervju med henne, så jeg henne som veldig imøtekommende, og det var faktisk et litt fint rom og gjensidig gjenkjennelig situasjon. Hun var der med sin kvinnelige, personlige assistent – og jeg var der selv med en kvinnelig kollega. I selve intervjuet var hun en bestemt, tydelig politiker som er vant til å gi svar til tiltale og komme med det budskapet hun vil få fram, snarere enn å svare direkte på spørsmål.

2. Hva overrasket deg mest da du begynte å utforske dynamikken mellom henne og militærjuntaen i Myanmar?

– Jeg ble overrasket over hvor mye hun var i bakhodet til generalene i absolutt hvert eneste skritt de tok. Hun var en del av deres strategiske plan. Det er ekstremt spesielt at de på den ene siden er hverandres erkefiender og på den andre siden er tett knyttet sammen og i praksis er i regjering sammen.

3. Du har bakgrunn fra internasjonale relasjoner og jobbet for dansk utenrikspolitikk. Hvorfor dokumentarfilmskaping?

– Jeg studerte statsvitenskap et år på Den Europeiske Filmhøyskole i Ebeltoft samtidig som jeg jobbet i postproduksjon på TV. Etter jeg var ferdig med bachelorgraden min tok jeg en master i London som dokumentarfilmskaper og lagde en avgangsfilm som landet et samarbeid med dansk TV, DR. Senere tok jeg doktorgrad i statsvitenskap og jobbet for det danske Utenriksdepartementet, men begynte samtidig på dokumentarfilmen «The Agreement». Så jeg har alltid gjort litt av begge deler.

4. Hvordan vil du best forklare til oss som lever i en demokratisk del av verden hvordan det er å leve under et militærdiktatur? Er det i det hele tatt mulig å forstå?

– Det har tatt meg ekstremt lang tid å forstå – og samtidig tror jeg fremdeles at jeg ikke helt forstår det. Men jeg synes egentlig at hun sier det meget godt i filmen: «Ingen stoler på noen, ingen vet hvem som informerer om hvem – og mistilliten har seget helt inn i deres knokler». Når det er sagt, så opplevde jeg en enormt klok, sosial og engasjert generasjon, som på mange måter minner om meg og oss her i Vesten. Men det er tydelig at de er vant til å operere i en annen virkelighet. De er vant til å bli avhørt, bli saksøkt og leve mange år i eksil, for å nevne noe. De kjenner kodene, de røde linjene og det er absolutt ikke lett å avkode for en som ikke kommer derfra.

5. Hva tror du vil overraske publikum mest ved å se filmen?

– Kanskje hvordan den gir en litt annen forklaring på hennes rolle i Rakhine-krisen. Og kanskje – eller forhåpentligvis også – et overraskende innblikk i karakterene som har ledet militærdiktaturet.

Foto

Aung San Suu Kyi var lenge sett på som selve symbolet for universelle menneskerettigheter. Men etter at hun ble landets leder, har hun mottatt massiv kritikk for å ha neglisjert situasjonen til hundretusen Rohingya-­muslimer som har blitt drevet fra Myanmar til Bangladesh. Kritikerne har kritisert henne for å ikke gjøre noe for å stoppe voldtekt, mord og folkemord ved å nekte å fordømme det mektige militærdiktaturet. Foto: Film Fra Sør

6. Hvilken stemning ønsket du å skape da du satte i gang med dokumentaren, og hvilke virkemidler brukte du for å gjennomføre det?

– Det har vært en lang prosess. Mot filmens slutt hadde jeg et ønske om å skape en stemning av at jeg forteller publikum en form for et eventyr, en fabel fra et annet land hvor ikke alt er som det ser ut. Det er lag på lag og jeg ønsker å ta med publikum bak kulissene. Det var et bevisst valg å lage noen store tablåer i intervjuene hvor jeg arbeidet tett med fotografer for å skape kulisser som reflekterte konteksten og satte karakterene inn i dem som en type «konger». For meg avslører det noe om elementene av iscenesettelsen, både fra min side – og fra deres. Bruken av kapitler, grafikk og så videre var for meg også en måte å bruke eventyrelementet på, og det iscenesatte for å føre publikum inn i noe forhåpentligvis spennende. Og for å understreke at dette er nettopp det jeg forteller: En historie, og det finnes ikke en eneste sannhet. Det er historien slik jeg har oppfattet den.

7. Hvordan opplevde du forholdet mellom makt og religion?

– Religion spiller en ekstremt stor rolle i Burma/Myanmar. Jeg kjenner best til det fra buddhistene, men det er også kristne, hinduer og muslimer. De buddhistiske munkene har ekstremt mye makt og militæret har på strategisk vis alliert seg med dem. De vet hvor viktige de er.

8. Du har sagt at selv de strengeste diktatorer har menneskelige sider. Det kan være vanskelig å se for seg for oss som sitter utenfor politikken og kanskje oppfatter det mer som et system med maktspillere. Hvordan har du lagt vekt på å fremstille det menneskelige i arbeidet med dokumentaren?

– Min interesse har vært det menneskelige og psykologiske aspektet. Hva slags mennesker er det som sitter i spissen av et militærdiktatur? Og hva gjør at de kanskje er villige til å forandre seg og landet sitt? Jeg var veldig nysgjerrig på å forstå deres narrativ, logikk og psykologi. Det er jo mennesker som står bak brutale regimer, og jeg tror at hvis vi har et håp om å avvikle slike, er vi nødt til å forstå logikken til dem som opprettholder det. Jeg har ikke ønsket å forsvare dem, men å forstå dem.

9. Hvilken historisk begivenhet de 100 siste årene skulle du ønske du hadde vært til stede for å dokumentere?

– Morsomt spørsmål! Det hadde vært fantastisk å ha vært til stede og dokumentert murens og jernteppets fall. Kanskje like stort hadde det vært å dokumentere da Roma-traktaten, som dannet grunnlaget for EU, ble inngått i 1957. Eller å ha vært tilstede i 1920 – da Folkeforbundet ble grunnlagt, med Woodrow Wilson i spissen.

10. Hva blir ditt neste prosjekt?

– Jeg lyst til å lage noe om min egen hjemmebane – Europa. I lys av å ha laget en film om hvor vanskelig det er å danne et demokrati, er det tankevekkende hvordan vi i Vesten er i ferd med å rive ned noen av grunnpilarene i vårt eget demokrati. Jeg har ennå ikke bestemt meg for et konkret prosjekt, men trekkes mot de politiske og menneskelige aspektene av å leve i Europa i dag – i en tid med brexit, gule vester, polske innstramninger av rettsstaten og en mistillit til eliten og institusjonene generelt.