Skal musikk som opphavspersonen la bort eller ikke gjorde ferdig gis ut? Amy Winehouse døde da hun var 27. Etter hennes død kom albumet «Lioness: Hidden Pleasures», et album perfeksjonisten Winehouse selv ikke hadde villet gi ut, tror musikkskribent Per A. Risnes.
Brian Kersey/AP Photo
Begravde hunder sover ikke
Det tok 66 år før vi fikk høre det. At noen sier «Blue world take one», så en bassgroove, noen pianoakkorder, lett visp på skarptrommen og så de klare tonene til saksofonen til John Coltrane.
Denne høsten har noen gravd frem nok et bortkomment studioopptak med saksofonistens mest bejublede kvartett. Midt mellom innspillingene av mesterverk som «Crescent» og «Love Supreme», tok The Classic Quartet seg tid til å jamme i flere timer i et studio i New Jersey for å lage soundtrack til den smale kanadiske nybølgefilmen «The Cat in the Bag».
Kun noen minutter av den 37 minutter lange tapen kan høres mens skuespillerne vandrer desillusjonert rundt i Montreal. Resten av musikken har vært gjemt i et arkiv i Canada, frem til nå. Inkludert den spesialkomponerte låten «Blue World», som har gitt navn til det nye albumet. Spørsmålet er, trenger vi flere Coltrane-sessions? Og ville Coltrane selv vært enig i at det skulle gis ut?
Kliss etter døden
Begravde hunder sover ikke. De dukker som regel opp igjen. På en eller annen måte. Før eller senere. «Glemte» opptak har en tendens til å falle overraskende raskt ut av skapet etter at en opphavsperson dør. Både Kurt Cobain, Amy Winehouse, Tupac Shakur og Johnny Cash har måttet sitte i det hinsidige og se mer eller mindre gode samlinger bli gitt ut uten deres godkjenning.
David Bowie døde i 2016. Nå graves det i arkivene hans i håp om å finne gull. I høst kommer boksen «Conversation Piece», som blant annet inneholder gamle hjemme-demoer, radioinnspillinger og eksperimentelle samarbeid som ikke har vært gitt ut. Foto: Leonhard Foeger/Reuters
Freddie Mercury spilte vel og merke selv inn en drøss vokalspor i sykdomsperioden før han døde. Men om det unødvendig klissete albumet «Made in Heaven», som bandet gjorde ferdig året etter, var slik han hadde sett det for seg, er det ingen som vet.
Når Princes etterfølgere tidligere i år ga ut 14 halvinspirerte innspillinger Prince gjorde av sanger han har skrevet for andre artister, er det interessant for fansen. Men kanskje ikke helt nødvendig for alle oss andre som syns at «Manic Monday» og «Nothing Compares 2U» er mer enn bra nok med The Bangles og Sinead O’Connor.
Et etisk spørsmål
Det er et etisk og et musikkfaglig spørsmål, selvfølgelig. Skal man gi ut noe som opphavspersonen la på hyllen eller ikke gjorde ferdig? Perfeksjonisten Winehouse ville nok ikke latt «Lioness: Hidden Pleasures» forlate studio, uansett hvor neddopet hun måtte være.
Den improviserte musikken har store variasjoner, og kan være interessant i mange varianter. Og enkelte konsertøyeblikk kan være verdt å gjenoppleve. Men først og fremst handler det om økonomi. Opptak som tidligere ikke ble funnet kommersielt eller kunstnerisk bra nok til å bli gitt ut, kan skaffe ekstra inntekter seinere.
Men det trenger slett ikke gå så ille.
Det fine posthume albumet «Stay Around» av artistenes artist, J.J. Cale, kom ut tidligere i år. Det består av sanger han selv har mikset og produsert opp gjennom årene, men som falt ut fra forskjellige albumproduksjoner. Nå, seks år etter at han døde, har enken og hans nærmeste venner satt sammen et respektfullt og solid album. Det viser hvor god artisten som skrev «Around Midnight» og «Cocaine» egentlig var.
Skatter i muggkjelleren
Noen skatter glimrer skarpest på avstand. Og som vi vet, det er ikke gull alt som blinker i det fjerne. Noen arkivopptak burde blitt værende i arkivet. Men blir gitt ut av andre grunner enn kvalitetskriterier.
Radiohead la ut hele sin studiosession fra OK Computer med mye uhørt (og forkastet) stoff etter at en hacker krevde løsepenger for ikke å legge det ut. Andre ganger kan en utgivelse gi et nytt innblikk i en karriere, eller i det minste være et historisk tidsvitne.
I 2017 ble det funnet 13 lydbåndruller i London som viste seg å være opptak av Bob Marley-konserter fra syttitallet. Nå håper fansen på et nytt album etter at de restaurerte opptakene ble solgt på auksjon før sommeren. Foto: Ho/AFP
I 2017 ble 13 lydbåndruller funnet i en hotellkjeller i London. Mange av dem var vannskadet og dekket av mugg, kliss og lapper med «Skadet, ikke spill». Da det ble klart at rullene inneholdt opptak av Bob Marleys konserter mellom 1974 og 1978, satte et par ildsjeler i gang med restaurering av tapene. Med moderne teknologi klarte de å redde mesteparten av det som lenge har vært kjent som «The Lost Masters».
Nå håper fansen på nytt album etter at de restaurerte opptakene ble solgt på auksjon før sommeren. Det spørs om det kan toppe de fem-seks offisielle live-albumene som allerede finnes fra Marleys 70-tallskonserter i England og Frankrike. Men de to som har jobbet med restaureringen, og som ironisk nok var til stede på flere av de samme konsertene, har fortalt at hårene reiste seg på ryggen når de hørte på. «Det var som å finne van Goghs malingstuber i et gammelt rom og så oppleve at Vincent kom gjennom en hemmelig dør for å male sine mesterverk … bare for oss,» sa Louis Hoover til The Telegraph.
Nå gitaren gråter
Arkivskatter kan være gull, eller de kan være mer traust biografisk arkivmateriale.
Bowie-kulten er blant dem som ikke kommer til å slutte å grave i arkivet med det første. Plateselskapet Parlophone gir ut en stor boks, kalt «Conversation Piece» denne høsten. Den har gamle hjemme-demoer, radioinnspillinger og eksperimentelle samarbeid som tidligere ikke har vært gitt ut på plate. I tillegg får vi en ny miks av albumet Space Oddity og en 120 sider lang bok.
Bare ett år etter at David Bowie gikk bort, i 2017, ble albumet «Cracked Actor» gitt ut. Det er et opptak fra en konsert i Los Angeles høsten 1974. Han hadde nettopp flyttet til USA, og turnerte hele landet, full av kokain og personlige problemer. Noe man også kan se i tv-dokumentaren med samme navn som kom ut i 1975.
I seg selv er det ikke en grensesprengende bra konsert. Men det forteller om en Bowie som på samme tid er både på topp og bunn. Konserten har blant annet en herlig cheesy latin-discolåt og en seig versjon av «Rock’n’roll Suicide». En låt Bowie ironisk nok ikke klarte å oppfylle.
Det gjorde derimot Elliot Smith noen tiår seinere.
At singer-songwriteren Smith var trist og deprimert kom ikke som en overraskelse på noen av dem som har hørt musikken hans. Nittitallets svar på Nick Drake var i ferd med å gjøre ferdig et nytt album da han plutselig døde. Av flere tilsynelatende selvpåførte knivstikk i brystet.
Er det grunn til å tro at han hadde villet gi ut «From The Basement On The Hill» i 2004 om han ikke hadde klart å ta livet av seg? (Hvis det var det han gjorde.) Det er vanskelig å vite. Albumet var uansett en viss trøst for oss som likte ham. Selv om det ganske tydelig viser at han ikke så noen vei ut av verken rusmisbruket eller depresjonen.
Neil Young har lenge drevet med opp-fra-skrivebordsskuffen-utgivelser. Høstens arkivutgivelse er et opptak fra en konsert i Alabama i 1973. Bildet er fra en konsert i Tuscalosa i Pennsylvania i 2017. Foto: Matt Kincaid/AFP
Vil bestemme selv
Neil Young, på sin side, har lenge drevet med opp-fra-skrivebordsskuffen-utgivelser. Til glede for noen, til utmattelse for andre. Denne høsten, like før han presenterer sitt femtende studioalbum sammen med bandet Crazy Horse, gir han også ut et opptak fra en konsert i Tuscalosa, Alabama i 1973.
«Jeg tar slike beslutninger, fordi jeg fortsatt er her på planeten. Jeg har ingen planer om å gi ut alt jeg har spilt inn. Noe av det er rett og slett ikke godt nok», sier Young til NME. Siden kan det være for seint.
Elvis sitter kanskje og gremmer seg over at mange av de mest klissete balladene han hadde gjemt unna, ble gitt ut etter at han var borte.
Hva Miles Davis sier om det upubliserte studioalbumet som kommer denne høsten, kan man bare spekulere i. «Rubberband» ble opprinnelig spilt inn i studio høsten 1985, men ble lagt i skuffen etter at Davis brøt med plateselskapet Columbia Records og gikk til Warner. Og slik har mange album havnet på hyllen. I Davis’ tilfelle, gjorde suksessen til albumet «Tutu», som kom året etter, at Rubberband-tapen ikke ble rørt, eller hørt, på 30 år.
Trommehinne-mimring
Tiden endrer kanskje ørene våre. I 1979 var Keith Jarrett på verdensturné med det som ble kalt den europeiske kvartetten, med saksofonist Jan Garbarek, trommeslager Jon Christensen og den svenske bassisten Palle Danielson. Opptak fra Nakano Sun Plaza Hall Tokyo i april 1979 ble liggende i det store ECM-hvelvet. Det skulle gå ti år før albumet «Personal Mountain» kom. Og så, i 2012 kom albumet «Sleeper», med opptak fra samme konsertserie.
Det finnes grunner til at liveopptak ikke blir gitt ut. Lyden kan ha vært for dårlig, noen var uenige i låtutvalget, stemningen passet ikke, det var allerede gitt ut et annet opptak fra samme turne, bandet ble oppløst og så videre.
ECM avslører ikke noe om årsaken til hvorfor det har gått 33 år før det siste opptaket ble gitt ut. De fleste komposisjonene er gitt ut på andre album. Men samspillet gnistrer, lyden er fantastisk og stemningen i salen er, som ofte i Japan, ærbødig stillhet helt til Keith avslutter med et lite yeah!
Og sånn bør det jo være med ethvert gullgraverfunn. At man utbryter: Endelig gull!