– Alle har et slikt, hva skal en si, elsk-hat-­forhold til plassen der man vokser opp

Denne artikkelen ble først publisert i 6. juni 2019. Du kan bestille et gratis prøveabonnement på Plot her.

Han er mannen som fikk norske menn til å reise seg fra TV-stolen for å gå ut og stable ved – det være seg med barken opp eller barken ned. Boka hans, «Hel ved» – som kom i 2011, fylte et sug i befolkningen, som ingen hadde visst var der. Ryktene om gale nordmenn som gikk mann av huse for å kappe, stable, bære og brenne ved, gikk lukt til Amerika, for plutselig var The New York Times på tråden og ville ha intervju. Lars Mytting satt og kjørte bil, så han avviste journalisten kort, før det noen furulegger senere plutselig gikk opp for ham hva han hadde gjort.

Jo mindre ­plassen er, desto ­tydeligere kan en ­ubehagelighet gjøre seg ­gjeldende

Det ble intervju likevel. Og ikke overraskende ble det gjort et poeng av striden om hvorvidt ved skal stables med barken opp eller ned. Folk som har sett Disney-filmen «Frozen» har kanskje lagt merke til en liten raritet i starten, der karakterene stabler ved mens de diskuterer nettopp dette eksistensielle spørsmålet. Det er mye mulig at dette er et hint til Myttings filosofiske selvhjelpsbok.

Skjæringer i land

Nå, sju år senere, flår jeg E6 for å treffe forfatteren. Vi skal ikke snakke om ved, men om betydningen av å ha et sted å høre til. Men det har kanskje noe med ved å gjøre det også?

Bilen fyker gjennom de nye, kvasse skjæringene som E6 nå gjør gjennom mange hundre år gammelt bondeland og skogteiger langs Mjøsa, sneier inn på Riksvei 3 og lar gran og furu passere som grafiske streker utenfor vinduene, helt til det noe utskjelte stedet Elverum åpenbarer seg. Det er faktisk her han bor, Lars Mytting, som siden braksuksessen «Hel ved» har markert seg med bøker om livet i en dal som ligner til forveksling på Gudbrandsdalen. Det er tydelig at Mytting er lommekjent i språk, topografi og lynne nettopp der.

Elsk-hat-forhold

– Hvordan havnet du i Elverum?

– Oss fant et hus som oss likte – en fin plass som oss syns var verdt å bo på, sier Mytting tilforlatelig. Han snakker kav Fåvanging, og jeg skal ikke ta mål av meg til å gjengi den på print. Jeg velger å gjøre slik han selv gjør i den nyeste boka «Søsterklokkene», og beholder den særpregede bruken av «oss».

Fåvang er altså fødestedet hans. Og oppveksten var i Ringebu, som bare er en mils vei unna, midtveis opp i Gudbrandsdalen. «Ingen reiser fra Fåvang», postulerer Mytting patriotisk.

Likevel var det altså det som skjedde da han rundt 1990 dro til Oslo. Det ble studier, journalistjobbing og deltid i Damm, der han jobbet som forlagsredaktør med oversatt faktalitteratur. Til han og familien altså slo seg ned på Elverum, stedet som Ole Paus krenket i 1979 med å kalle «En grøft til høyre for Hamar et sted». Mytting forklarer flyttingen med at det var stedet med lavest huspriser på den tida. Dette må altså ha vært før utgivelsen av «Hel ved», for etter den suksessen, hadde han nok hatt råd til å kjøpe et hyggelig hus mange andre steder også. Men Mytting er ikke enig i nidvisa mot Elverum.

Foto

Forfatter Lars Mytting ble for alvor kjent for folk da han i 2011 gjorde noe så uvanlig som å skrive en bok om ved. Det ble en bestselger, og boken ble oversatt til flere språk. Plutselig var The New York Times på ­tråden og ville ha intervju. Foto: Marianne Lystrup

– Du kunne ta den visa og kle teksten på nærmest hvilket sted du vil, og det ville nesten alltid treffe. Alle har et slikt, hva skal en si, elsk-hat-forhold til plassen der man vokser opp. I hvert fall er det veldig mange som har det. Det avhenger av om man finner seg til rette eller ikke, hvor heldig man er. Trivsel og mistrivsel basert på tilfeldigheter, flaks og vennegjeng. Mange jeg kjenner har et nært, hjertelig forhold til hjemstedet sitt. Jeg har også det, mens andre ikke kan komme seg vekk fort nok. Det kan være fordi de lengter etter noe annet, eller fordi de opplever en ubehagelighet så sterkt at de ikke orker å være på det stedet som ga den. Jo mindre plassen er, desto tydeligere kan den ubehageligheten gjøre seg gjeldende, siden det ikke er noe annet der som du kan vende deg til. I Oslo eller Stockholm har du et helt spekter av muligheter. Men også der kan livet oppleves trangt. Hva er det Hamsun sier om Kristiania: «Denne by som ingen forlater før han er blitt merket av den»?

Fiksjonsdrømmelandskap

– Du sier at «Ingen reiser fra Fåvang» – er det fordi det er så fint der eller fordi det var der du hadde dine 20 første år?

Mytting ler og innrømmer at det var litt tull å si det slik. Men det er noe sant i det også. Det er noe med at sjela forblir fåvanging.

Foto

– Definisjonen av å være heme, selve essensen av tilhørighet, er at det finnes mange steder i bygda du kan feste en hendelse til, sier forfatter Lars Mytting, som i fjor ga ut boka «Søsterklokkene». Handlingen i boka er lagt til Gudbrandsdalen, området der han vokste opp. Foto: Marianne Lystrup

– Jeg bor her nå. Jeg liker meg her og vil ikke flytte noe annet sted, men Fåvang er den plassen der jeg vokste opp, som jeg kaller heme. Det handler om inntrykkene jeg fikk der, som jeg bruker i det jeg skriver. Det ligger støtt en puls i en erindring eller en gnist av noe som jeg husker, som jeg bruker når jeg skriver. Det er blitt som et fiksjonsdrømmelandskap for meg. Men så er det litt snodig også da: Hadde jeg bodd på Fåvang nå, tror jeg ikke at jeg kunne ha skrevet så fritt om det. Da ville jeg ustanselig blitt korrigert av nåtida. Nå kan jeg tenke meg tilbake til et delvis uriktig erindringslandskap. Det trer inn på ganske djupe toner i tankevirksomheten. Fordi jeg har omforma det til et fiksjonslandskap, som jeg kan styre og rå litt som jeg vil.

Den som leser Myttings bøker «Svøm med dem som drukner» eller «Søsterklokkene», vil lett se for seg at han er i Gudbrandsdalen, men det er bare delvis riktig. Navn som Annor, Messingdalen, Saksum og Butangen finnes ikke, men stedene er skapt av Mytting med utgangspunkt i ordstammer fra kjente gårdsnavn eller småplasser. Stedene er bebodd av folk med etternavn fra Gudbrandsdalen også, men alt sammen er fiksjon. Man kjenner igjen mange trekk; landskapet, folkelynnet, fortellermåten og elvas plassering i dalen, for han er opptatt av å forankre historien i dette området. Men likevel vil han at fiksjonen skal være fri. Han sammenligner det med Kjell Aukrusts forhold til Alvdal, da han skapte Flåklypa.

De sammenvokste tvillingene

Men så er det dette sagnet som ligger til grunn for «Søsterklokkene». Det om de sammenvokste tvillingene som laget en vidunderlig flott vev sammen, og som døde nesten samtidig da de var ferdige. Og om hvordan faren ga familiens arvesølv for at det skulle støpes inn i kirkeklokkene så de skulle få fin klang til minne om søstrene. Mytting fikk det for seg at det ville være fint å bygge boka på en slik reell hendelse. Han saumfor Riksarkivet etter gamle kirkebøker og andre dokumenter og innrømmer at han ble skikkelig skuffa da det gikk opp for ham at sagnet bare var det – et sagn.

Hadde jeg bodd på Fåvang nå, tror jeg ikke at jeg kunne ha skrevet så fritt om det

– Men sagnet er reelt?

– Javisst, det har vært gjenfortalt i mange, mange ledd over flere hundre år. Jeg husker at jeg reiste meg på Riksarkivet og tenkte at historien hadde falt i valør når den ikke var så sann som jeg trodde. Men så tenkte jeg: Sagnet er foredlet av at fortellere og tilhørere som gjennom mange slektsledd har fortalt dette. Det sier noe om hvordan folk drømte seg bort, om hvilken fortellerkraft som rådde, fantasien deres, forholdet til sannhet, og ikke minst sier det noe om det veldige behovet folk har for å forklare noe som er et sentralt element i deres liv. I dette tilfellet snakker vi om den gamle stavkirka, sentrum i bygda, som alle hadde et forhold til, og kirkeklokkene. Knapt noe er tettere innpå oss i det som former minner – gode og dårlige. Kirka er der i begravelsenes tunge stunder, og i de beste – som bryllup og dåp. Og det som faktisk er sant, er at kirkeklokkene i Ringebu har en kolossalt kraftig klang. De ringer så høyt at i et par år var det rett og slett forbudt å ringe med dem! Arbeidstilsynet nedla forbud fordi klokkeren fikk kranieskader, forteller Lars Mytting.

Hendelser og steder

Han setter folks tolkningsforsøk i sammenheng med at de på den tiden ikke hadde skolegang og heller ikke øvelse i å tenke abstrakt. De hadde en øvrighet som fortalte fra Bibelen om mirakler og at folk kunne bli omdannet til saltstøtter hvis de snudde seg. Folk var frie og lydhøre og dermed skapte de slike historier.

Foto

Hans Olav Brenner (t.v) i NRKs «Bokprogrammet» snakket med Lars Mytting om hans roman «Vårofferet», som kom i 2010. Handlingen kunne bare ha funnet sted i et norsk bygdesamfunn, hevder han. Foto: NRK

– Sagn var folks måte å forklare virkeligheten på?

– Ja. Og det spesielle med dette sagnet er at det trekker inn i seg konkrete elementer fra hele bygda. Det forteller hvor klokkene ble støpt, hvilken bakke de hentet leire til klokkene fra, hvor de dro dem da klokkene ble fjernet … I alt dette tror jeg det ligger et sentralt element: Definisjonen av å være heme, selve essensen av tilhørighet, er at det finnes mange steder i bygda du kan feste en hendelse til. Disse historiefortellerne på 1700-tallet gjorde egentlig det samme som en romanforfatter gjør i dag. Jeg ser meg selv i fortsettelsen av de tidligste fortellerne. Men det tror jeg ikke at jeg hadde tort, eller hatt lov til å gjøre, hvis jeg ikke hadde kjent meg så knytta til bygda som jeg gjør. Hvis det hadde vært et sagn ifra Valdres for eksempel …

– Så du skal ikke lenger enn til Valdres for å finne et sted du ikke ville følt deg kompetent til å dikte videre på overleveringene fra?

– Jeg kunne nok ha gjenfortalt en historie, men her foregir jeg å kunne si noe om folkelynnet, om folks temperament og hvordan de er blitt som de er. Det ville jeg nok ikke tatt på meg hvis det var fra et annet sted enn hjemme.

Durabelig, lomsa og abrakslig

– Tilhørighet kan egentlig oppleves ganske kroppslig. Selv er jeg vokst opp i Vinje i Telemark, og jeg kjenner jo at hjertet slår på en annen måte når jeg kjører oppover og runder høydedraget før Notodden, så de karakteristiske Telemarksfjella kommer til syne. Har du det slik med Fåvang? Noe som trigger en annen type livsfølelse?

– Jeg skjønner hva du snakker om. Og det er knytta til det samme – naturformasjonene. Selve landskapet, følelsen det er å bo i et dalføre, i motsetning til å bo på flatmark og skog. Som her. Og jeg merker det når jeg er og fisker for eksempel, uti Laugen, som er en ganske stor elv. Eller når oss er inni fjellet – i dialekten vår sier oss ikke si at oss er på fjellet. Oss er inni det.

– Selv før dere er bergtatt?!

– Hehe ja. Og så når du skal hematt, går du ikke ut, men framatt. «Ti ska du framatt?» spør oss når oss er på jakt og møter hverandre inni fjellet.

Han sammen­ligner det med Kjell Aukrusts forhold til Alvdal, da han ­skapte Flåklypa.

Lars Mytting elsker dialekten sin. Og han har en egen glede av å dyrke spesielle ord og uttrykk. Det gleder ham at de nye kommunikasjonsformene som sms-meldinger har ført til et oppsving for dialektbruk i Norge. Og han forteller med fryd om et Bokbad i Ringebu, der de snakket om dialektuttrykk i «Søsterklokkene». Presten i boka er oppgitt over at han ikke skjønner dialekten i bygda og Mytting illustrerte med å lese høyt: «det meste kunne være lugomt eller olugomt, men å vera hauga var tydeligvis ikke det motsatte av å være ohauga». Da gapskratta bygdefolk, mens en gjeng tilreisende ikke skjønte bæret. Forklaringen var enkel: å være ohauga, er et generelt uttrykk for å være sånn passelig interessert i et eller annet, men å være hauga er helt spesifikt og betyr å være seksuelt pågående eller mottakelig for tilnærminger.

Identitet i språket

– Jeg har stussa over hvordan dialektbruk blir latterliggjort i TV-programmet «Nytt på Nytt». De faste urinnvånerne snakker nokså vanlig bokmål, men noen ganger kommer det gjester fra andre steder i landet og da hermer vertskapet og gjør dem til latter. Er det greit?

– Jeg synes det er helt harmløst. Jeg elsker gode parodier, og dialekten er en av de klareste identitetsmarkørene vi har. Men du skal være knakende god for å klare å herme. Det er nesten ingen som greier det. Bokmålet har jo knapt noen nyanser eller egenart i det hele tatt, sammenlignet med en rik dialekt. Bare se på styrken i adjektivene, hvor ekstremt spesifikke de er. Vi kan si om en person at han eller hun er visi, kall, frakk, lonsa, olonsa, storlonsa, joppete, motskaft eller uhamslig. Her kommer ikke bokmålet i nærheten en gang. Og dessuten kan du sammenligne den muntlige slagferdigheten hos en som prater dialekt, og en som snakker bokmål.

Foto

Lars Mytting mottok Bokhandlerprisen 2014 for romanen «Svøm med dem som drukner». Boken er oversatt til en rekke språk. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Lars Mytting ler fornøyd. Men innrømmer at han må tøyle denne dialektgleden kraftig når han skriver:

– I skrift vil nesten støtt bokmålet vinne, for det har en større autoritet ved seg fordi det er ryddig og følger regler. Man kan ikke bare pøse på med dialektord som den andre ikke skjønner. Men i «Søsterklokkene» er det enkelte vendinger der bygdekvinna Astrid parerer noen fremmedord som presten kommer med med dialektord som han ikke skjønner, og det skaper en duell ikke bare om autoriet, men om nødvendig lokalkunnskap.

Tilhørigheten på Fåvang er ellers noe som gir forfatteren stor glede, selv om han også trives på Elverum og ikke har noen flytteplaner. Kulturen i hjembygda preges av at folk setter sin ære i å kjenne hverandre godt og gjerne prater om hverandre. At dette skulle ha noe med det beryktede bygdedyret å gjøre, vil han ikke være med på. Snarere ser han en positiv patriotisme, som blant annet viser seg ved stoltheten over dialekten. Helt fra han var ung, har det vært knyttet prestisje til å være ordhittaug – å finne de mest treffsikre beskrivelsene og fortelle godt.

Overleve

Men tilbake til vedstablingen. Kanskje det også har noe med identitet å gjøre. En slags søken tilbake til en urtilstand der livet var tettere på enn det er i vår teknologiske, globaliserte tid.

Mytting ser det ikke så mye i sammenheng med globaliseringen, men heller med det faktum at vi alle er blitt spesialiserte i hvert vårt yrke. Den gangen vi var bønder, var det ikke grenser for hvor mange ferdigheter de som livnærte seg på gården måtte ha. I våre dager har vi hver vår spisskompetanse og hvis noe skjer som krever kunnskap utenfor den, ringer vi til en annen ekspert.

– «Hel ved» handler i bunn og grunn om en av de aller mest grunnleggende ferdighetene til arten vår, nemlig det å kunne overleve når det er kaldt. Den djupe gleden ved å mestre dette, er at det knytter oss til den aller enkleste, eldste overlevelsesmekanismen. Det tror jeg er sunt. Ikke at alle skal være fortidas gardbrukere som kunne alt, men at vi tør å strekke oss etter å gjøre denne vesle tingen som gjør oss sjølforsørga – da blir vi litt mindre redde for det uventa som måtte komme på. Sier Lars Mytting.