500 år med leselyst

Etter å ha eksperimentert tålmodig, utviklet den tyske gullsmeden Johannes Gensfleisch zum Gutenberg en metode for å støpe løse typer i en egen blylegering og anvende dem til å sette tekst. Han brukte oljebasert farge i en trykkpresse han hadde bygget om fra en vinpresse. 74 år etter «Gutenbergbibelen» og altså boktrykkerkunsten som oppfinnelse i Europa (kineserne oppfant den også), fikk erkebiskop Erik Valkendorf trykket «Missale Nidrosiense» og «Brevarium Nidrosiense», tekster for messer og tidebønner tilegnet prester.

Ingenting var originalt eller nytt med innholdet, som dessuten ble ubrukelig etter bare 18 år, for da kom reformasjonen, og gudsdyrkingen ble lagt om etter kongelig påbud fra København. Men uansett: Dette var de aller første norske bøker som ble trykt. Året var 1519, og derfor feires da også akkurat nå 500 års-jubileet, av Nasjonalbiblioteket, bokbransjen og Kulturdepartementet som bruker noen millioner ekstra til å «fremme leselyst».

De første bokhandlere

Hvordan var leselysten i Norge på femtenhundretallet tro? Vel, det var ikke mer enn anslagsvis ti prosent av befolkningen som kunne lese, så den var nok mindre enn nå. Men siden skrift ble tatt i bruk ved eiendomsskifter, økte antallet lesende bønder, og noen hadde riktig store boksamlinger. Hvor fikk de dem fra?

De første bokhandlere som var i sving i Norge, fra rundt 1550, var reisende kremmere som oppsøkte markeder, byer og storgårder for å tilby sine trykksaker sammen med skjerf, såpe, truger, hostesaft og skinnbelter. Om man ikke hadde forbindelser i utlandet, fantes det ingen andre måter å skaffe seg bøker på. De reisende ble kalt bokførere, og i byene slo de bodene sine opp ved kirkene eller fikk plass i et sidekapell.

Til nedbrytelse og forargelse

Foto

FotoMontasje: Les Anderson, Unsplash/pax forlag

I Hellige Trefoldighetskirken, den eldste i Kristiania, ble det satt av et kapell til bøker, og der kunne også kramkarene oppbevare bøkene sine. Dette kapellet ble kalt Bogladen, og det ymtes at fornemme lik gjerne ble plassert i Bogladen før begravelsen.

Kirken brant i 1686. Kanskje var mange av titlene på bøkene fortsatt intakte under rydding av branntomten. I hvert fall kom snart et kongelig missiv, et brev, der det ble fremholdt at det til stor forargelse for mange var brakt i erfaring at det i kirkene ble solgt «bølleviser og andre utjenlige viser, dikt, fabler, eventyr og ublue kjærlighetsbøker», og at det bare skulle selges bøker som kunne tjene til oppbyggelse, og ikke til forargelse og nedbrytelse. Bokførere som brøt med denne loven, skulle ikke bare bøtes tungt i forhold til formuen, men også nektes salg, ikke bare av bøker, men også alt mulig annet, livet ut. Lensmenn, bisper, proster, prester og kirkeverger skulle passe på.

Leselysten tiltar

Erklæringen virket mot sin hensikt, nysgjerrigheten og leselysten tiltok, og trigget de første faste bokhandlene i byene, først og fremst København, men kort etter, også Kristiania og Bergen. De kan riktig nok ikke helt sidestilles med det vi forbinder med dedikerte bokhandlere, men bortsett fra kramkarene, hadde også bokbindere og boktrykkere rett til å selge bøker. Og skiftet etter bokbinder Thorsten Olsen i Trondheim forteller noe om hva slags bøker en bokhandel i 1691 solgte. Listen er på 128 bøker, og inneholder blant annet:

• «Ambrosius likprekener»: 12 skilling
• «Forberedelser til døden»: 8 skilling
• «Det åndelige apotek»: 16 skilling
• «Nils Mikkelsens legebok»: 8 skilling
• «Nils Mikkelsens legebok» i sort bind: 2 ort (tilsvarende 48 skilling)
• «Nomenklator grammaticus»: 20 skilling
• «Hesiodus» på dansk: 8 skilling
• «Gudelig husholdning»: 12 skilling

Sensuren oppheves

79 år senere, 14.september 1770, ble sensuren opphevet i Norge-Danmark i og med at Struensee innførte full trykkefrihet. Den modige livlegen for kong Christian VII ble for dette henrettet snaut to år senere, men den nye og uventede ytringsfriheten hadde sin virkning. Plutselig var det, i en periode på nesten to år, tillatt for hvem som helst å skrive hva som helst, uten å oppgi verken forfatter eller trykkeri. I Adresseavisen nr 32, 1771, finner vi 60 bøker avertert på en gang. Overskriften er Bøger, og innledningen lyder:

«Følgende bøger, der i anledning skrivefriheten ere utkomne, er til forhandling på Adresse-contoiret innlagte, alle innbundne:»

Så kommer det en liste, med blant annet:

• «Bondeplageren, eller beskrivelse av danske fogder og forpaktere»: 8 skilling
• «Lyktemannens, helhestens, varulvens og marens fødsel og fullstendig liv og levnetsbeskrivelse»: 10 skilling
• «Den forvandlede geitebukk, en forunderlig tildragelse»: 10 skilling
• «Forslag til hvorledes bondestanden vilkår kan forbedres»: 8 skilling
• «Den alminnelige resept for dårer og skrueløse hjerner»: 8 skilling
• «Ole Smedesveds begredelse over risengrøt»: 8 skilling
• «Katekismus for den som legger seg etter finansvesenet»: 10 skilling

Oppdagelsesferd

Det vil kanskje komme en tid da man husker dagens og den nære gårsdagens «bok og papir»-handlere, bokhandelkjedene og Amazon like fjernt som vi i dag husker disse første spirene til bokhandel i Norge.

For min generasjon (født 1949) var boken, og særlig det som ble kalt «billigboken», på 1960-tallet, et uvurderlig middel til opplysning og øyeåpneri. Senere har jeg valfartet til berømte og ikke så berømte bokhandlere i flere av verdens storbyer og oppsøkt mang en bruktboksjappe i mang en avkrok, også etter at internett tok over som gigantisk leverandør av informasjon. Men ingenting kommer opp mot den lille bokhandelen på Eidsvoll, hvor jeg bodde på hybel da jeg gikk på gymnaset.

I en kjeller på Eidsvoll

Der var det en kjeller der de hadde et lager man kunne gå inn i og bla, i fred. I teorien kunne man også ta med seg en bok usett derfra, lese den hjemme og smugle den tilbake i hyllen etter et par dager. Jeg sier ikke at jeg gjorde dette, det ville jo vært forbudt, men uansett forsynte denne lille bokhandelen meg, mot minimale utgifter, med Bjørneboes «Uten en Tråd», «Norske Sengehester», Nordal Griegs «De unge døde», Freud: «Psykoanalyse», Herbert Marcuses «Det endimensjonale menneske», Sigbjørn Obstfelders «Dikt i utvalg», Jan-Erik Volds «Mor Godhjerta» og Johann Borgens «Den røde tåken».

Dette er de jeg husker, det var nok flere. Bøker til oppbyggelse og nedbrytelse på samme tid, deler av «det åndelige apotek», nødvendig for å bli voksen. Gutenberg og erkebisp Valkendorf ante ikke hva de satte i gang.