Charles Dickens’ juleevangelium

Scrooge arbeidet som alltid på regnskapskontoret. Det var julaften; rå tåke og bitende kaldt. Ute trampet folk på brostenene for å holde varmen. Firmaet bar fortsatt navnet «Scrooge & Marley», selv om kompanjong Marley hadde vært død lenge. Det var for dyrt å skifte skilt, mente Scrooge. Han hadde vært den eneste som hadde sørget i Marleys begravelse, dog ikke verre enn at han samme dag hadde gjort en riktig god handel.

Slik åpner Charles Dickens’ «A Christmas Carol in Prose, Being a Ghost Story of Christmas», utgitt 19. desember 1843. Det sies at bare Shakespeare og Homer har skjenket verdenslitteraturen flere udødelige skikkelser enn Dickens. Julefortellingens Scrooge er en av dem. Transformert til onkel Skrue er han ikke bare blitt en kjent, rik gammel and, men også en betegnelse.

Ebenezer Scrooge skjeller ut nevøen Fred, som inviterer ham på julemiddag, ved å hevde at han har ingen rett til å være glad, han som er så fattig, og at enhver idiot som sier «god jul» burde bli kokt i sin egen julepudding og begravd med en kristtorn gjennom hjertet. Scrooge er en inntørket, styrtrik gnier som nekter å gi bort en øre, foretrekker å ha det kaldt på kontoret for å spare penger, er bisk overfor alle og hater julen.

Denne natten får han besøk av tre gjenferd. Først «Gjenferdet av fortids jul», som fører ham til en skole en klar, kald vinterdag der han finner seg selv som et ensomt barn som ingen vil leke med. I et mursteinshus sitter den samme gutten og leser, forlatt av alle. Søsteren til lille Ebenezer forsøker å få broren hjem så de kan feire jul sammen, faren deres er ikke fullt så ille som han pleier å være. Scrooge konfronteres med den ene julaften i livet hans som var god, da han traff kjæresten Bella, som imidlertid forlot ham fordi hans kjærlighet til penger overskygget alt. «Nåtidsgjenferdet» fører ham denne natten til dagens fattig-London, «fremtidsspøkelset» lar ham høre folk tiske og hviske at de er lettet over at han er død.

Tilbake i virkeligheten juledags morgen er han forvandlet, gir overdådige gaver til de fattige og begynner å se på sine medmennesker med generøsitet og varme, ler av seg selv, smiler til barn og snakker respektfullt med tiggere; rundhåndet, vennlig og glad.

I dag finnes det ingen gamle, rike gniere som hater julen. I dag er de ressurssterke tvert imot verdensmestere i julestemning. Heller ikke det trenger å ha noe med den ekte julen å gjøre. Men forandring er mulig, selv når det er som mørkest. Det er nettopp det Dickens viser oss at julen handler om.