Når ledere gjør lurt i å trekke seg

Ledere er gjerne ikke blant de som gir seg så lett. En påtar seg gjerne lederoppgaver fordi det er noe en tror på og vil ha gjennomført.

En leder skal stå for noe og ikke være et siv i vinden som innretter seg etter noe den ene dagen og noe annet den andre.

Et kjennetegn ved det å være leder er at en tåler uenighet. Ledere kan ikke gå i kjelleren om de blir utsatt for besk kritikk. Til og med personangrep må en tåle, riste av seg og gå videre.

«Jeg går rett på, samme hva jeg støter på», sier barn i skolegården. Det er å ta for sterkt i å si at det er et lederideal, men ledere må ha noe av dette i seg- viljen til å møte hindringer og brøyte seg igjennom.

Men det finnes grenser. Det finnes situasjoner der det er lurt for egen del og en fordel for virksomheten om en leder trekker seg.

To ledere for profilerte kulturinstitusjoner velger motsatt vei.

Styreleder Grete Ellingsen ved Nordnorsk kunstmuseum gir seg ikke selv om styremedlemmer på rad og rekke trekker seg, administrativ leder ved museet kaster inn håndkleet, samarbeidspartnere trekker seg i protest og politikere kritiserer kulturminister Abid Raja for ikke å rydde opp.

 Det finnes situasjoner der det er lurt for egen del og en fordel for virksomheten om en leder trekker seg.

Ellingsen var tema i Stortinget denne uken, men Abid Raja minner om at museet er en stiftelse som ledes av et styre og at han ikke vil gripe inn.

På lederplass i Klassekampen svinger Mari Skurdal pisken over styreleder Ellingsen som hyrer inn advokat for å svare på spørsmål fra pressen.

Grete Ellingsen avviser oppfordringer om at hun bør trekke seg og slippe nye koster til. Et styre må stå i stormen. Det vil roe seg. De vil få museet ut av krisen, tror hun.

Styreleder Juel Rye i Kongsberg Jazzfestival velger å trekke seg.

– Når vi har gått vekk fra linjen vi sto sammen om, er det riktig av meg å tre til side, sier han til Aftenposten.

Det styret var enige om, var å avvikle sponsorsamarbeidet med våpenprodusenten Kongsberg Gruppen. Grunnen er at en rekke profilerte artister har sagt nei til å medvirke så lenge Kongsberg er med som sponsor.

Det vakte sterke reaksjoner i lokalmiljøet da styret gjorde det klart at de ikke lenger ville ha Kongsberg-gruppen som sponsor.

Kongsberg Gruppen er byens hjørnesteinsbedrift. Mange frivillige under festivalen jobber der. De reagerte sterkt på at deres arbeidsplass ikke var funnet verdig til å være sponsor for den folkefesten jazzfestivalen er.

En del kunstnere lar seg ikke be to ganger før de hopper på en boikott.

Når en boikottaksjon først er i gang, nytter det ikke for styret å komme trekkende med at våpen er en kurant vare.

Disse artistene lukker ørene for argumentet om at våpen er nødvendig for å kunne forsvare demokratiet, for ikke å si kunsten og kulturen.

Personlig har ikke Juel Rye problemer med at Kongsberg gruppen er sponsor. Han mener imidlertid det er ødeleggende for festivalen.

Uten topp artister, mister Kongsberg jazzfestival den posisjonen de har bygget opp.

Kulturrådet støtter festivalen fordi de henter inn artister av første klasse.

– Vi får ikke penger av Kulturrådet for å lage en folkefest, sier han. Det er artister fra øverste hylle som har skaffet Kongsbergs jazzfestival den posisjonen de har og som har trukket jazzinteresserte til byen.

Rye har kjempet for sitt syn, men tapte.

Det må være rimelig enighet i et styre om strategi og profil.

Det burde være uproblematisk for en styreleder å komme i mindretall i saker som ikke er av avgjørende betydning.

Det kan endatil skje at en leder eller styreleder kan fortsette etter å ha tapt en viktig sak.

Strategi handler om å foreta smertefulle valg. Ryes valg var å velge bort Kongsberg Gruppen. 

Men en leder må være overbevist om at den virksomheten en har ansvaret følger en strategi, går i en retning som fører fram. Hvis ikke betyr godt lederskap å trekke seg.

Det er ofte langt mer ødeleggende for en virksomhet at alle med sterke meninger forblir på sine poster. Det kan forhindre at virksomheten ledes ut fra en klar strategi og mister styringsfart.

Strategi handler om å foreta smertefulle valg.

Ryes valg var å velge bort Kongsberg Gruppen. Det smertefulle valget for de som nå sitter med ansvaret for jazz-festivalen, er en festival med færre artister fra øverste hylle.

Det kan selvsagt gå bra selv om Kongsbergs Jazzfestival svekker den posisjonen festivalen har skaffet seg. Det kan også være artister ombestemmer seg. Det er tøffe tider. De trenger oppdrag.

Det kan være Rye tar feil, at det ikke vil få så store negative konsekvenser om Kongsberg Gruppen fortsatt får være med i det gode selskap.

Men en leder må ha hjerte og hjerne, kropp og sjel med i det en har ansvar for. Når en kjenner at en ikke har det, eller ikke makter å opptre samlende, da er det riktig å trekke seg.

Nå får nye koster i Kongsberg muligheter og ansvaret for å dra festivalen i den retning de har tro på.