Vestens indre fiende

Er det ideene forankret i det mennesker tror på, og måten vi lever våre liv på, som former samfunnet og leder historiens gang? Eller er det de materielle forholdene, de økonomiske realiteter eller geopolitiske disposisjoner som styrer utviklingen?

Filosofer og idehistorikere vil si det bør være ideen og verdiene som styrer oss. Kapitalister og marxister vil si at når alt kommer til alt er det pengene, de materielle forhold som er avgjørende. Det er mulig vi finner svaret om vi vandrer langs Aristoteles gylne middelvei.

Økonomi er avgjørende for utviklingen i et samfunn. Men historien har nok av eksempler på at kraftfulle ideer har endret historien gang.

Kaster en seg over Rune Lykkebergs bok, «Vesten mot vesten» (Dreyer forlag), kan en lure på om det er i kulturen – i film, litteratur, teater, musikk og kunst – verdens gis retning. Boken inneholder en uendelig lang rekke dypdykk i kulturelle ytringsformer for å komme på sporet av det som beveger og preger dagens mennesker.

Harry Potter og The Hunger games vies særlig stor oppmerksomhet. Lykkeberg bygger bro fra kulturen til politikken. Samfunnsutviklingen skjer i et samspill mellom økonomiske vilkår, politiske strømninger og det mennesker tenker, føler og lar seg påvirke av.

Lykkebers bok er et varsku. Noe holder på å gå helt galt

«Religion er opium for folket», sa Karl Marx. Den passiviserer og forvirrer, mente ham. I dag er religionens stilling svekket. Men folk tror omtrent like mye som tidligere, enten det er på ville konspirasjonsteorier eller underholdnings- og forbrukerindustrien billige lykkeforestillinger.

Lykkebers bok er et varsku. Noe holder på å gå helt galt. Vestens idehistorie er båret oppe av forestillingen om frihet, fred, likhet, rett og velstand for hele befolkningen. Disse verdiene er truet – og ikke av krefter utenfra. Angrepene kommer innenfra. Det er i ferd med å utvikle seg en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis. Stadig flere innbyggere opplever at det politikerne og eliten snakker om ikke stemmer med det de erfarer i eget liv og i eget nærmiljø.

Sinne og frustrasjon brer seg. Et økende antall innbyggere er i ferd med å miste troen på at samfunnet kan styres etter Vestens idealer.

Lykkeberg er sjefredaktør i den danske avisen Information, og gjennom sine bøker og kommentarer har han skaffet seg en bred og stor leserkrets. Lykkebergs varemerke er å se fenomener og utviklingstrekk i sammenheng. Perspektivet er både flerfaglig og internasjonalt.

Han deler utviklingen i etterkrigstiden i tre faser. Tiden fram til 1975 er gullalderen. Tiden var preget av optimisme, framgang og vekst. Deretter oppsto det en «reaksjonsfase». Motforestillingene og kritikk av alt som ikke var bra nok, fikk vind i seilene. De uheldige sidene ved samfunnsutviklingen ble synlige. Den tredje fase, «krisen», slår inn fra 2001 av. Terrorangrepet mot USA ble et vendepunkt.

Nå puster verden ut, så lenge det varer. Det har ikke utviklet seg til borgerkrigsliknende tilstander i USA

Krisen kulminerer i Europa ved at det blir flertall for brexit og i USA ved at Donald Trump ble valgt til president. Under normale forhold skulle det ikke være mulig. Nå kan alt skje. Og det utetenkelige skjedde faktisk i USA i januar – Kongressen ble stormet. Et sterkere bevis for krisen i den vestlige verden kan knapt tenkes.

Nå puster verden ut, så lenge det varer. Det har ikke utviklet seg til borgerkrigsliknende tilstander i USA. Men koronapandemien har bragt verden inn i en ny krise. De faretruende utviklingstrekkene vi så før koronakrisen, kan forsterke seg.

Rune Lykkeberg er ikke en dommedagsprofet som utbasunerer sitt budskap og trekker seg tilbake. Han strør heller ikke om seg med løsninger for den vestlige sivilisasjonen. Han lever i håpet og troen på at Vestens verdier har så dype røtter at de holder stand i dagens stormkast.  Han tror på en demokratisk sosialisme «bygget på frihet, likhet, brorskap som vi kaller fellesskap», skriver han.

Jo Biden i USA og de politiske ledere i EU gir inntrykk av å forstå hva som kreves for å få verden på rett kurs igjen.

Det er ikke noe å si på Bidens handlekraft etter noen uker i Det hvite hus. Han har slukket flere branner som Donald Trump har stiftet. Han har tatt kraftfulle grep for å drive USA i grønn retning.

Han vil imidlertid ikke lykkes om han ikke får satt en stopper for en utvikling der flere blir fattigere og noen få blir betydelig rikere. Klarer Biden å bedre forholdene for de fattige og middelklassen, vil han bli gjenvalgt om fire år. Forsoningen i en splittet nasjon kan bare skje ved at folk, særlig de som lever i utenforskap, merker en forskjell til det bedre.

Økende fattigdom og utenforskap vil også bli EUs altoverskyggende problem framover. Fattigdom og utenforskap øker splittelsen i et samfunn og tiltroen til demokratiet svekkes

EU er sterkt preget av koronakrisen, men holder koken når det gjelder å møte og forbygge en enda større krise, klimakrisen. Presidenten for EU-kommisjonen, Ursula van der Leyen, virker lettere sjokkskadet over det som skjer i USA. Hun er tydelig på at demokratiet er i krise og at EU-landene må kjempe med nebb og klør for at demokratiet ikke skal svekkes. Hun får begynne med å presse Polen og Ungarn i kne.

EU ser også de amerikanske teknologigigantene som en trussel, både mot demokratiet og politikernes mulighet for å styre samfunnsutviklingen. EU akter å drive dem tilbake fra det monopolet de langt på vei har skaffet seg. Facebook skal reguleres. Det skal være full åpenhet om hva algoritmene legger opp til. «Fake news» skal ryddes av veien, og Facebook skal holdes ansvarlig for det de publiserer.

Google skal ikke kunne lede publikum inn til bedrifter der de selv har eierinteresser. Der teknologigigantene opererer, skal det være full åpenhet og fri konkurranse. Og de skal betale skikkelig med skatt, ikke bare småpenger.

Det er vel og bra at EU tar grep mot de dominerende sosiale mediene. De er i ferd med å ødelegge den offentlige samtalen og øke splittelsen i samfunnet. Det er nødvendig å ta grep mot disse, men det er ikke nok for å hindre en utvikling der demokratiet svekkes og Vestens idealer forvitrer.

Økende fattigdom og utenforskap vil også bli EUs altoverskyggende problem framover. Fattigdom og utenforskap øker splittelsen i et samfunn og tiltroen til demokratiet svekkes. Det er her kampen mot den indre fienden vil stå.