De skyhøye forventningers plage

Da Abid Raja ble utnevnt til kulturminister, ble forventingene målt i millimeter. Han hadde ikke bakgrunn fra kulturlivet eller kulturpolitikken.

Han ble sett på som en kontroversiell allround-politiker som Trine Skie Grande plasserte på kulturtaburetten for å få ro i rekkene i Venstre.

Raja hadde ikke rukket å bli varm i statsrådstrøya før koronakrisen ramlet inn over norsk kulturliv. Derfor kan ikke Rajas innsats måles mot det andre kulturministre har fått utrettet.

Det Raja manglet av kulturpolitiske erfaring tok han igjen med et ekte engasjement for kulturen. Han gjøv løs på utfordringene med krum rygg og med politisk talent.

Når en statsråd kastes ut i en krise som varer i lang tid, er det som regel delte meninger om hvordan utfordringene løses. Vår analyse av Raja som toppsjef viste det. 

Raja vokste seg inn i rollen som kulturminister. Han vant respekt og ble en ambassadør for kulturens samfunnsmessige betydning.

Det Raja ikke fikk, var et kulturelt normalår der han kunne fått vist fram mer av den kulturpolitikken han ville stå for. Men som kriseminister leverte Raja varene.

Anette Trettebergstuen inntar statsrådskontoret fra motsatt kant av Raja.

Hun har sittet 16 år på Stortinget og de seks siste årene i kulturkomiteen. Hvis det er noen politikere på Stortinget som kan kulturfeltet til fingerspissene, så er det Anette Trettebergstuen.

Forventningene måles i meter, eller som Klassekampen skriver i dag: Hun møtes med skyhøye krav.

Trettebergstuen bør være varsom med å nedtone kultur som næring. Hun må heller se mulighetene og være en pådriver for at markedet blir et grunnlag for eksisterende og nye kulturtiltak.

Trettebergstuen kjenner folkene, har grep om utfordringene og kan konfliktene. Hun toger også inn i kulturens politiske høyborg med et løfte om at bevilgningene til kultur skal øke opp til 1 prosent av statsbudsjettet i inneværende periode.

Det er ikke noe hun har funnet på. Det står i Hurdalsplattformen.

Der står det fryktelig mye som beløper seg til milliarder som regjeringen ikke vet hvordan de skal skaffe til veie.

Så om det står i Hurdalsplattformen, er det ingen garanti for det blir virkelighet.

Det øret vil de ikke høre på i kulturfeltet. Her skinner «kom med pengene, helst i høst»-holdningen tydelig igjennom.

Da Trond Giske ble kulturminister i 2005, ble han ikke møtt med entusiasme. Da han gikk av i 2009, var det tilløp til gråtescener.

Flere så på han som den beste kulturministeren de hadde hatt i manns minne. Han hadde økt bevilgningene til kultur jevnt og trutt hvert eneste år opp til 1 prosent av statsbudsjettet.

Om Trettebergstuen klarer det samme, vil hun skrive seg inn i rekken av kulturministre som «får det til».

Det er penger det handler om for de fleste aktørene i kulturfeltet.

Knapt noen er mer allergiske mot politiske innblanding enn kulturaktørene er. Statsrådens jobb er å bevilge, verken mer eller mindre. Det er opplest og vedtatt i denne sektoren.

Trettebergstuen er også likestillingsminister. Om hun fristes til å ville bruke kulturfeltet som en demonstrasjonsarena for nye tiltak for likestilling og mangfold, vil hun møte motstand fra de som mener kvalitet er det eneste kunsten bør styres etter.

Regjeringen vil bedre vilkårene for selvstendig næringsdrivende. Det er det mange av i kulturlivet.

Det hilses med glede i alle sektorer. Men dersom Trettebergstuen forsøker å presse flere kulturaktører til faste ansettelser framfor «løsarbeidere», vil hun møte protester.

Trettebergstuen er en ideologisk bevisst politiker som vil mye. Hun må tøyle sin styringsvilje for at det ikke skal oppstå kontraproduktive effekter.

Kulturfeltet er en salig blanding av frivillig engasjement, marked og en skog av støtteordninger.

En skal vite hva en gjør dersom en begynner å tukle for mye med det som har vokst fram over tid. Det er mange skjøre skapninger i kultur-Norge.

Hun må være varsom med å ville fri kulturfeltet for markedets påvirkning. Markedet er en venn, ikke en fiende, for det er uttrykk for hva publikum vil ha.

Den avtroppende regjering har vært opptatt av at det skal skapes etterspørsel etter kultur.

Trettebergstuen bør være varsom med å nedtone kultur som næring. Hun må heller se mulighetene og være en pådriver for at markedet blir et grunnlag for eksisterende og nye kulturtiltak.

Denne regjeringen er opptatt av å skape nye arbeidsplasser. Det betyr at Trettebergstuen bør støtte og drive fram kreative næringer. Butikk og kultur må gå hånd i hånd om vi skal klare å skape vekst i kulturfeltet samlet sett.

Løsningen er ikke større bevilgninger over alt.