Den truende ensomheten
Den britiske økonomen og forfatteren Noreena Hertz mener ensomhet er blitt en regelrett trussel mot folkehelsen i de vestlige samfunn, og det mente hun før koronapandemien gjorde sitt inntog. Når vi beveger oss inn i et nytt år, er problemet blitt akutt.
I sin siste bok, Ensomhetens århundre, (Res publica) definerer hun ensomhet ikke bare som mangel på fysisk kontakt, men også som manglende støtte og omsorg fra medborgere, arbeidsgivere, lokalsamfunn og myndigheter. Ensomhet er en følelse av manglende kontakt med dem vi egentlig skal føle at vi har et nært forhold til.
Mennesker er skrudd sammen slik at noe går i stykker når vi drives inn i isolasjon og ensomhet. Etter hvert som vi kan vaksinere oss trygge mot Covid 19-smitte, kan vi i lang tid måtte slite med senvirkninger av det isolasjon har gjort med oss.
Ifølge Hertz er digitaliseringen av samfunnet en av årsakene til at 2000-tallet er blitt ensomhetens århundre. Digital kontakt mangler den ekthet og dybde som preger det fysiske møtet.
De sosiale mediene fører til at mennesker kommuniserer mindre ansikt til ansikt. Slik brer ensomheten seg. Hertz skriver at dagens unge generasjon synes det er vanskeligere enn tidligere generasjoner å kommunisere ansikt til ansikt.
Vi er i ferd med å komme ut av trening. Digitalt samvær utvikler mangelsykdommer som det ikke er så lett å kurere. Medisinen er kjent. Det er fysisk samvær. Vi må rett og slett finne noen å være sammen med – på ekte.
Den ensomheten vi alle kan kjenne på, forsterker seg når en mister jobben, blir sosialt isolert eller fremmedgjort i forhold til våre omgivelser.
Den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies skiller mellom Gemeinschaft og Gesellschaft. Geimenschaft (fellesskap) er de nære og naturlige fellesskapene, preget av sterke sosiale bånd og gjensidig avhengighet mellom mennesker.
De moderne samfunn preges av Gesellschaft (selskap), der de sosiale båndene er svakere og individene er mer uavhengige av hverandre. Slik er de «markedene» vi opererer i.
I boken «Sammen er vi mer alene» (Vårt Land forlag) er Erik Lunde opptatt av det som bygger fellesskap i et samfunn. Vi har mer en nok markedsplasser der folk knapt berører hverandre. Han slår et slag for familien, og for så vidt slekten, som en bærebjelke i samfunnet.
Han ivrer for levende lokalmiljø der både byplanleggere og arkitekter bevisst planlegger for at mennesker skal møte hverandre.
Han ivrer for levende lokalmiljø der både byplanleggere og arkitekter bevisst planlegger for at mennesker skal møte hverandre. Han mener myndigheten må gjøre det de kan for å stimulere til lokal aktivitet og engasjement i frivillige organisasjoner. Her knyttes bånd og bygges fellesskap.
Lunde er bekymret for ensomheten som brer om seg. Det er han ikke alene om. Jonas Gahr Støre nærer den samme bekymringen. Helseminister Bent Høie har kalt ensomheten for et «folkehelseproblem» og hevder ensomhet er like farlig som å røyke.
Da Sylvi Listhaug var folkehelseminister sa hun at ensomhet «er et kjempestort problem for både unge og eldre». Ifølge SSB er det 16 prosent over 16 år som betegner seg selv som ensomme. Det vil nok øke på framover.
Politikerne er altså enige om analysen, men det spørs om de vil slå følge med Lunde på veien for å få gjort noe med problemet.
Lunde angriper det han kaller statsindividualismen. Den kjennetegnes av at de sosiale nettverkene blir overflødige som sikkerhetsnett. Det offentlige trer inn for å gi mennesker alt de trenger. Men det offentlige kan ikke dekke alle basale behov.
OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, har utviklet en «Better Life-indeks» som måler livskvaliteten i ulike land. Her måles blant annet graden av fellesskap og styrken i menneskers sosiale relasjoner.
Lunde peker på at mangel på sosiale nettverk gir økt risiko for sykdom og død. Studier viser at ensomme mennesker lettere pådrar seg milde sykdommer som forkjølelse, og at dødeligheten er større når man har kreft, hjerte og karsykdom og lungeproblemer.
Når ensomhet er blitt et folkehelseproblem, er det noe politikerne vil gripe fatt i. Men hva skal de foreta seg?
Lunde trekker fram den amerikanske nevroforskeren John Cacioppo som mener menneskets grunnleggende instinkter må forstås på bakgrunn av livet vi en gang levde på savannen. Menneskene hadde ikke overlevd som art dersom de ikke hadde lært seg å samarbeide i grupper for å jakte og søke beskyttelse.
Evolusjonen er forklaringen på hvorfor vi kjenner oss trygge når vi er en del av et fellesskap, mens vi har det vondt og kjenner oss utrygge når vi er alene og isolerte. Derfor er det skadelig for oss å koble oss fra familie, naboer og venner.
Når ensomhet er blitt et folkehelseproblem, er det noe politikerne vil gripe fatt i. Men hva skal de foreta seg?
Erik Lunde er opptatt av å bevare og utvikle et velferdssamfunn der mennesker tar vare på hverandre. Det er ikke enkelt i vår tid som preges av individualisme, rettighetstenkning og den statsindividualismen som Lunde advarer mot, som ligger snublende nær.
Men det går an å håpe i et nytt år at mennesker vender ryggen til en del av digitaliseringsmulighetene, legger bånd på sin egen trang til frihet uten forpliktelser og istedenfor søker sammen med andre i forpliktende fellesskap.